Marco Polo, oppdager av fjerne land

RYDDIG FAGBOK MED INNLAGT SKATTEJAKT

Fortellingen om Marco Polo er grunnleggende i repertoaret av biografier for barn. Denne versjonen kan ikke bare anmeldes som tekst, men som kombinasjonen av tekst og illustrasjoner og som opplevelsesobjekt: løse deler, ark som foldes ut, og ekstra tekst under klaffer.

En serie

Omnipax forlag, som er et underbruk av Pax forlag, har en assortert portefølje med norske barne- og ungdomsromaner, norske og oversatte billedbøker og noen norske sakprosabøker. I en kategori for seg selv står Ologiene, en serie oversatte liksom-faktabøker om overnaturlige og eventyrlige forhold: drager, vampyrer, magi og pirater. (Bøkene har også en fascinerende og leken hjemmeside, for den som liker slikt.) Bøkene har innmontert glassbiter, løse deler, klaffer og bevegelige deler. I fortsettelsen av serien med «ologier», har forlaget også utgitt flere andre bøker i stort format med løse og bevegelige deler: i 2010 en bok om Darwins reise med HMS Beagle, og i år denne boka.

Fortellingen
Som sakprosa er dette en ryddig og ordentlig tekst. Den inneholder en god, kronologisk fortellende tekst med fokus på hovedpersonen og tenderer til å bygge opp spenningskurver.

I tillegg inneholder den også noen sakprosaspesifikke kvalitetselementer: Den gir nødvendig kontekstkunnskap, slik at unge lesere kan forstå betydningen av fortellingen og opplevelsene, og små glimt av drøftende distanse: Hva mangler vi viten om, og hvor er det grunn til å være skeptisk til hovedpersonens egenpresentasjon i selvbiografien?

Formatet – magien
Men boka er ikke bare tekst. Den er en gjenstand som skal oppleves, like fra omslagets magnet-«lås» til faksimilene, de skjulte tekstene bak klaffene og de gjenlimte konvoluttene.

For leseren kan alle disse elementene være en avledning som gjør at man opplever boka som en skattejakt, mer enn man lærer noe gjennom tekst og bilder. Riktig brukt er de skjulte delene skarpsindig utvalgt nettopp for å understreke ting som er verdt å huske og lære. Ta de tre løse deler i boka: Foran i en konvolutt et kart som viser Marcos reiserute, og et «gullpass» – en papprektangel som ligner på det fribrevet Marco var utstyrt med på sine reiser innen khanens rike. Den tredje delen, som ligger i en konvolutt bakerst, er en sammenfoldet faksimile av et verdenskart fra 1450, som viser hvordan kunnskapen om verden hadde forandret seg som følge av Marcos reiseberetning. Sånn sett innfrir de løse delene vår forventning om at de bør handle om noe viktig.

Boka er gjennomillustrert, slik at teksten noen ganger er lagt oppå illustrasjonene. Hvert oppslag består som regel av ett hovedbilde hvor det er montert inn som en collage av flere detaljer av sidens tema. Bildene veksler mellom å være gamle, samtidige illustrasjoner og moderne bruksillustrasjoner. På hvert oppslag er det én til fire bevegelige deler: enten klaffer med skjult tekst eller ark som foldes ut. Omtrent halvparten av disse bevegelige delene er «objekter» som framheves i kraft av seg selv: en faksimile av en kinesisk pengeseddel fra 1200-tallet med en forklarende tekst under klaffen. Den andre halvparten av klaffene er bare en annen måte å organisere tekst på.

Teksten er satt med en type serifskrift som med litt ujevne mellomrom og ujevnt trykk antagelig skal imitere gamle blysatstyper. Det gir et stilfullt inntrykk, men er nok med på å redusere lesbarheten.

Uegnet i bibliotek, dessverre

Som bibliotekar møter jeg mange typer bøker. Men bøker med løse deler og bøker hvor leseren skal fylle ut selv, har vi ikke. Disse bøkene har dessverre for mange potensielle skade- og slitasjepunkter til at det er bryet verdt å prøve. Jeg husker fremdeles noen Tassen-pekebøker med «kikk-bak-klaffen»-effekter. De holdt i fire måneder.

Noen ganger tenker jeg at det er synd. Kanskje vi burde hatt et eget skap i barneavdelingen for slike rariteter og spesielle bokskatter. Bøker som ikke var til hjemlån, og som bare ett barn av gangen fikk lov til å lese, etter at de hadde lovet å være veldig forsiktig med den, mens jeg mildt alvorlig betrakter dem over kanten av brilleglassene.

Nåja, den slags bibliotekromantiske ideer dukker av og til opp. Fra et praktisk synspunkt er det sikkert best at biblioteket holder seg til objekter med færre logistiske utfordringer.

Marco Polo – en klassiker

Dette er ikke første gang jeg leser om Marco Polo. Jeg har lest om ham i den utskjelte, men uunngåelige Historien om-serien, som tegneserie i en disneyversjon og i serien Illustrerte klassikere, i tillegg til Bringsværds billedbok Jeg var med Marco Polo (1993). Bringsværds bok ble utgitt i en serie bildebøker fra Damm om barndommens ur-tekster, noe som understreker historiens klassikerstatus.

Hvorfor er Marco Polos eventyr en tilbakevendende tekst i biografier for barn? Det handler om mot og eventyrlyst som skildrer en reise bortenfor grensene for den kjente verden, det handler om en ung mann som gjør suksess i en konges tjeneste, og det handler om å våge å utsette seg for kulturmøter. I tillegg er det en fortelling som indirekte lærer oss om tidligere tiders levemåte og verdensbilde.

Av disse mulige lesemåtene vil jeg tro at det er kombinasjonen av eventyrlyst som drivkraft og suksess som belønning som utgjør den mest varige appellen.

Konklusjon

Å skrive om barnebøker handler av og til bare om boka, noen ganger om hvordan man tror boka passer for barn, og noen ganger om hvordan man tror barn leser.

I møte med en slik klaffebok merker jeg at jeg begynner å lete fram barnet i meg selv: Hadde jeg slike bøker selv som barn? Hvordan tenke om dem? Hva er det som trigger leseren ved dette? Jeg tror det er snakk om å gjøre lesingen til en kombinasjon av tekst og skattejakt. Noen vil kanskje si at lesingen på denne måten er en imitasjon av tekstens oppdagelsesreise!?

Det er lett å gjøre seg lystig over effektmakeriet i slike bøker; men jeg vil være med på det. Denne har en kompetent tekst og et solid utvalg av illustrasjoner. Effektene er langt på vei med på å fremheve illustrasjonene og i noen grad understøtter de også fortellingen. Hva mer kan man ønske!?