Seriebøker
Arne Svingen
Dødelig blitz
127 sider
ISBN:978-82-04-12959-8

Ingunn Aamodt
Grusom spådom
121 sider
ISBN: 978-82-04-12958-1

Jon Ewo
Dødens glassøye
129 sider
Damm 2007
ISBN: 978-82-04-12957-4
Omslag: Olve Askim

Marg og bein-serien

Forfatternes hevn?

Tittelen «prisbelønt forfatter» blir en vits hvis tittelen også inkluderer retten til å utgi halvfabrikater. Grøsserserien «Marg og bein» er derfor et tankevekkende grøss i vår utgivelseshistorie.

Den norske grøsserserien består foreløpig av tre titler; Dødelig blitz av Arne Svingen, Grusom spådom av Ingunn Aamodt og Dødens glassøye av Jon Ewo. Serien baserer seg tydeligvis på en populistisk myte om at det er mulig å skille spenning og mening. Denne kreative avmakten kategoriserer B-filmer og smusslitteratur, og er vanligvis ikke et utgangspunkt for ambisiøse forfattere. Forfattertalentene er ikke helt fraværende i denne serien, men viser seg best på idéplanet.

Skumle opplegg
I Dødelig blitz går tre gutter gjennom et forlatt hus, og fotograferer i mørket. Etterpå oppdager guttene at de muligens har fotografert et lik.

I Grusom spådom går en gutt til spådamen og får vite hvordan han skal dø. Han kan bare overleve hvis han klarer å bryte en spådom.

I Dødens glassøye klarer to barn ved en feiltakelse å sette sine navn på en passasjerliste til døden. (Slik fremstår i hvert fall idéen for en voksen leser, mens det er mer usikkert om barn klarer å se de nødvendige referansene til gresk mytologi. I så fall virker neppe handlingen like truende – like lenge.)

Mellom hysteri og realisme
De tre bøkene inngår i samme serie, men bryter serietanken om likhetens komfort når det gjelder fiksjonsnivå. Jon Ewos bok foretar en fiksjonsforvandling underveis, og havner etter hvert i hysterisk fantasy, tett opptil Harry Potter. Hos Ingunn Aamodt er fortellingen nær fabelen som sjanger, og det fantastiske opptrer bare i ett enkelt element, som fremtidsvarsler. I Arne Svingens bok er miljøet realistisk, men det er likevel her vi finner seriens mest utenomjordiske element – en gutt som frivillig lar seg slå på 60-meteren! Til forfatterens opplysning: En slik gutt finnes ikke i det virkelige liv, og et så spesielt karaktertrekk skulle derfor hatt avgjørende betydning for handlingen som helhet.

B-thrillere?
Det viktigste er nok at leserne skal grøsse. Når bøkene tidvis er ganske skumle, så skyldes det nettopp enkle idéer som lar leserne dikte i forkant av hendelsene. Samtidig faller spenningen dramatisk når viktige handlingsledd blir erstattet med effektmakeri, tilfeldigheter og snarveier. Det er også vanskelig å føle sterkt for personer som knapt er karakterisert, og som sjelden opptrer konsistent i forhold til en gitt personlighet. Hovedpersonen i en god thriller kan godt være dumdristig, gå inn i et forlatt hus eller kvie seg for å ringe politiet, men det er bare i B-thrillere at slike feil gjentar seg. Selv i Hardy-guttene er det på dette punktet innført en viss logikk ved at lokalpolitiet er malt totalt udugelig.

Moralen
I Marg og bein-serien blir det også streket opp noen spennende moralske dilemmaer, men i klart brudd med denne type litteratur virker normen uklar.

I Svingens bok graver tre gutter opp et stort pengebeløp. Vil de beholde pengene selv, eller er det en selvfølge at pengene blir overlevert politiet? I dette tynne formatet har vi faktisk ikke grunnlag for å vurdere om guttene i det hele tatt opplever dilemmaet. Muligens skal det være så enkelt: En av guttene har en alkoholisert mor. Han vil sikkert stikke av med pengene, mens de andre stemmer i mot? I den samme boken deler guttene skjebne med en bankrøver. Likevel vet vi ikke nok om personene til å avgjøre om de har hverandres sympati.

Ingunn Aamodts bok handler om spådommer, men tar ikke opp dilemmaet om vi egentlig ønsker å vite noe om fremtiden. Bokens barn lefler med det okkulte, og handlingen viser at det faktisk lønner seg. Er boken bevisst ikke-moralsk, bevisst amoralsk, eller ubevisst meningstom? Dette spørsmålet gjelder forsåvidt hele serien.

I Ewos bok har en gutt sikret seg en venninne ved å mobbe en rival. Det virker rettferdig at mobberen må sone for sin synd, men hvorfor hører vi ikke noe om mobbeofferet? Er mobbeofferet ment å være en biperson som unge lesere ganske sikkert glemmer – slik de leser slike overfladiske bøker – eller er det faktisk en moral, som i så fall er så moderne og subjektivistisk at det bare er mobberen det handler om?

Enkle skisser
De prisbelønte famler når de skriver ren spenningslitteratur. Klar handling i små formater krever flate og forutsigbare karakterer, men disse forfatterne kan ikke dy seg for å legge inn karakterdetaljer, refleksjonsbrudd og språkinnslag som forvirrer bildet. Positivt lest består grøsserserien av emner til fullverdige barneromaner, men slike skisser blir ikke automatisk god litteratur i en sjanger med lavere status.

Skummel utgivelseshistorie?
Det mest interessante med den norske grøsserserien er kanskje den spesielle tilblivelseshistorien, siden det i dette tilfellet ikke er forlaget, men forfatterne, som har tatt initiativet. Det er fristende å trekke linjene helt tilbake til 1926, da skrivefabrikkdirektør Edvard Stratemeyer ga Leslie McFarlane opplegget for de første bøkene om Hardy-guttene. Forfatteren gjorde jobben til fast pris, mens fabrikk og forlag tok all risiko, millioninntekter og ære. Æren var lenge en ikke-størrelse, ikke minst i Norge hvor utenlandsk syndikatlitteratur ble betraktet som søppel, og så sent som i 1984 fratatt kreftsyke barn på Radiumhospitalet.

Så skjer det spesielle at de tre forfatterne Svingen, Aamodt og Ewo kommer til et norsk forlag med en ferdigtygd kommersiell pakke. Bøkene skal koste under hundrelappen, og førsteopplaget skal være på 5000 bøker. Som kjente forfattere kan de også sette krav om egen lønn, og har forlangt hardcoverlønn for mykcoverarbeid. Trioen har lært av syndikatforfatternes bitre skjebne og tatt regien selv, men i likhet med syndikatbøkene har også Marg og bein-serien innbakt reklame for kommende bøker, og blir lansert med tre bøker som «breeders». Var det på tide at forfatterne satte seg selv i førersetet, eller er det noe betenkelig ved denne utgiverhistorien? Hva gjør egentlig forlaget, bortsett fra å være distributør?

Jeg regner det som en selvfølge at forlaget i liten grad har kommentert disse tre bøkene før de ble trykket. Har ikke forlagene også en konsulentrolle, som blant annet skal sikre forfatterne minst en kritisk leser underveis i prosessen? Tankene går igjen til Hardy-guttene, hvor forlaget ikke fikk røre trykkplatene. Men i syndikatbøkene er det likevel en viss dialektikk, siden redaktøren trekker opp handlingslinjene for sine ulike forfattere.

Forfatternes hevn
Forfatternes hevn retter seg ikke bare mot forlaget, men også mot et helt kultursyn, ivaretatt av norske bibliotekarer og pedagoger, siden det er underforstått at unge lesere har blitt tvangsforet med litteratur de egentlig ikke vil ha. Jon Ewo kaller denne litteraturen for «tran», i et intervju med Dagsavisen (26/3 – 07). Det er stygt å ironisere over løsrevne sitater i et intervju, men der virker det faktisk som om grøsserforfatternes prisbelønte litteratur i sin tid ble skrevet under tvang. De tre forfatterne må ha glemt at de selv fikk sin status innenfor rammen av en nasjonal satsing på litteratur som nettopp skulle sikre oss alternativer til den internasjonale dusinvaren som vi finner i Marg og bein-serien.

I det samme intervjuet klager Ewo over at unge lesere er undervurdert, og bare blir betraktet som målgruppe – ikke som lesere. Etter å ha lest de tre første bøkene i serien kan jeg ikke skjønne annet enn at han må mene det motsatte.

Skumle illustrasjoner
Illustrasjonene på bøkenes forside er laget av Olve Askim som i gjennomført clair obscure understøtter det skumle i bøkene. De effektfulle komposisjonene blir imidlertid ødelagt av serievignetten som naturligvis har fått dominerende plass. Det gode maleriske uttrykket blir også skjemmet av stiv figurtegning, og det virker merkelig om de karikerte ansiktene er helt etter forfatternes ønsker i dette hyperkommersielle prosjektet.



Skrevet av:
Kommentarer