Marie og de viktige tingene

DE VIKTIGE TINGENE – SETT NEDENFRA

Vakkert, klokt og optimistisk om tap, og om vennskap på tvers av generasjoner.

Vi er bortskjemte her hjemme med vakre, kloke og grensesprengende bildebøker. Faktisk så bortskjemte at vi tror det er vi som har enerett på nettopp det. Da er det fint å løfte blikket, skue utover det bildeboklitterære landskapet, til Belgia for eksempel. Der bildebøkene også kan være frodige, vakre medpekere til annen kunst, og der de er både kloke og uredde i tematikk og form. Nå snakker jeg om bildeboka, allalderboka som helhet, der tekst og illustrasjoner sammen går opp i en fullkommen layout.

Marie og de viktige tingene er en slik bok der tekst og illustrasjoner sammen skaper en type billedlagt poesi over et dypt alvorlig, men også alminnelig tema; samhørigheten mellom barn og eldre, her; barn og besteforeldre. Det handler om å miste noen, enten det er når noen forsvinner inn i en språkløs, dement verden, eller de dør.

Verdens midtpunkt
Omslaget på Tine Mortier (tekst) og Kaatje Vermeires (illustrasjon) bildebok i storformat, viser Marie, ei lita jente som sitter på en grein oppe i et flor av et blomstrende kirsebærtre. Vårt blikkpunkt er litt nedenfra, men ikke helt nede fra bakken. Trestammen, tegnet og fargelagt, danner bokryggen der et lite ekorn titter ut av trehulen sin. Rundt om i treet er det fugler og nok et ekorn. Og ser man enda nærmere etter, er det bokstavkjeks som sirlig henger rundt om i treet i enden av tynne, tynne ståltråder. En fugl sitter i en liten huske og titter opp på Marie. Ekornet ser også på jenta med blå hatt og blomstrete kjole, – kort sagt ; Marie er denne verdens midtpunkt , alles blikk, også vårt, er rettet mot henne der hun sitter barbent i et blomstrende, pastellfarget univers. Så åpner jeg boken, blar forbi forsatsen som ser ut som gammelt, falmet tapet med blomster, gamle trykk og stempler og kommer til første oppslag. Blikkpunktet er nå lenger ned, vi står på bakken og ser opp i det samme blomstrende treet. Der er ekornet, og der sitter Marie og bestemor på selvsamme grein, men vi ser bare beina og litt av kjolene deres der oppe.

Barndommens rike, å sitte i et tre og spise kirsebær med en du er glad i. Settingen er trygg og god og historien er godt i gang før et eneste ord er sagt eller skrevet. Treet er det Maries liv dreier rundt. Hun er født under treet, i en kurvstol mens moren satt og leste!, tro det den som vil. Det er heller ikke så viktig om det er sant! Nå er vi over i Marie sin verden, der både mennesker og hendelser får andre proporsjoner. I neste oppslag er blikkpunktet høyt, høyt oppe i treet, en fugl ser ned gjennom løvverket og blomstene, ned på Marie og moren.

Marie er et aktivt, hissig barn, det forteller teksten og typografien. Størrelsen på bokstavene, om det er versaler eller minuskler er også med på å fortelle historien og beskrive det fremmelige barnet som travet gjennom hagen da hun var seks måneder og sa kake før hun var fylt et år.

Respekt for barns ståsted
I de store fargelagte oppslagene bruker Vermeire collage, maling, tegning og grafikk. Hun tegner, klipper ut og limer opp på en malt og tegnet bakgrunn av blomstereng og lys vårhimmel der Marie og bestemor, verdens beste venner, husker i det store treet, begge med blomstrete kjoler og sommerhatter på.

Det minner om Stian Holes bildeboktrilogi – tenker jeg: Garmanns sommer, gate og hemmelighet. Holes vare sans for detaljer, hans collager av biter fra ulike virkeligheter, hans planteflor og innslag av all verdens frimerker, stempler og trykksaker, alt som fargelegger virkeligheten vår. Og ikke minst det at vi, leseren ser med barnets øyne, fortellerens øyne, inn i skogen når vi løfter en grein til side. Eller fra utkikksposten høyt oppe i treet, ned på skogbunnen og barna. Utsnittene er ikke vanskelige å følge, verken i Maries eller Garmanns verden. Enten de er tett på, i froske- eller fugleperspektiv. Den uhyre bevisste bruken av collage kjennetegner Stian Hole og hans belgiske kollegaer, samt en dyp forståelse og respekt for hvordan verden oppleves fra et barns ståsted. Slik er det respekten, collageteknikken og sensibiliteten som knytter disse bøkene sammen i deres virkelighetsutvidende univers.

Bestemors demens
I fortellingen om Marie er tema både dystert og samtidig en stadig større del av barns hverdag . Bestemor får slag, får afasi eller demens, ikke så viktig hva, men hun mister språket. Evnen til kommunikasjon – eller gjør hun det? Vendepunktet er mørkt, fargene er borte, bare klærne til Marie er fargelagt der hun sitter under treet når bestefar forteller at bestemor har snublet.

Historien fortelles i finstemte, detaljrike tegninger og i en tekst som er så snau at du må fylle den ut selv med alt det som ligger mellom linjene av sorg og tap. Hvis du ikke følger de neddempede tegningenes tynne livliner til historiene som ikke fortelles, i form av tynne slanger (til intravenøs næring) til familiebilder og andre minner. Barnets, på samme tid, store forståelse og uvillighet til å akseptere tapet, er en studie verdt for alle som har med eldre og demente å gjøre. Ordene og minnene festes bokstavelig talt på snorer til den gamles slitne sinn. Kirsebær, bokstavkjeks, minner, musikk, stoppegarn, drops – som perler på en snor. Alt det vi i dag vet er så viktig for demente; gamle kjente ting, sansehager, musikk.

I bilder, nesten uten tekst, forteller denne boken mer enn du kan lese deg til om hvordan nærme seg en som har mistet språket. Den åpner for en klar forståelse av hvordan barn ikke aksepterer vedtatte sannheter, les: den voksne sannheten om hvordan tap oppleves og hvordan det takles. Det krever tid, lydhørhet, aktsomhet , omtrent slik man leser en bildebok.

«Marie visste nøyaktig hva bestemor sa. Hun leste det i øynene hennes og plukket bokstavene fra munnen. Forsiktig.»