Marki Marco

MARCO I MARKISENS SENG

Gode tilløp svekkes av en rotete form og en ustoppelig higen etter spenning

Debutanten Terje Torkildsen (f. 1971) har skrevet en spenningsroman for ungdom som på mange måter imponerer med et intrikat plot, mye spenning, lidenskapelig kjærlighet og et sterkt driv i fortellingen. Dessverre skjemmes historien av en higen etter stadig mer action. Handlingen akselererer og farer dermed forbi karakterer og sidehistorier som ikke følges opp og etterlater derfor en vase av løse tråder. Hovedfortellingen blir etter hvert en usammenhengende og for ensrettet actionhistorie med humoristiske innslag.
Nå er dette et helt spesielt romanprosjekt. Den debuterende forfatteren, som er skuespiller og komiker, ble oppfordret til å skrive en roman i samarbeid med en 10. klasse i Stavanger.

Slik ungdommen vil ha det
Det gikk for seg slik at Torkildsen skrev det første kapitlet, som elevene så fikk lese, kommentere og de fikk komme med forslag til videre handling: Prosessorientert skriving i praksis. Sikkert meget lærerikt for både skoleelever og forfatter, men resultatet er blitt for rotete i formen. Mange gode historier blir hengende i løse luften fordi hovedfortellingen jager videre, antakelig fordi ungdommene ønsker en mer fartsfylt historie. Når det er sagt, er dette på andre måter en imponerende romandebut. Den har mye humor, den beskriver de unges seksualitet direkte og med en viss form for selvironi, og her er mange gode historier.

Balkantraumer
Srebrenica-massakren i Bosnia-Hercegovina i juli 1995 er det tragiske bakteppet for historien om 16 åringen Marco som bor i en liten by i Belgia sammen med moren, en bosnisk flyktning med flere sorte hull i sin fortid, og Janna – morens hemmelighetsfulle venninne. Marcos lidenskap er å fotografere sjeldne fugler i den store skogen, en park som omgir den lokale markiens slott. Det gjør han med fare for livet, for i slottsparken regjerer den mannevonde skogvokteren de Boer. En dag ser Marco en ung naken kvinne i skogen – og fotograferer henne. Hun er markiens ville og gale datter og møtet i skogen er starten på et hett forhold som setter de to ungdommenes liv i fare. Parallelt løper historien om attentatet på Marcos mor, historien om Serbisk mafia, om en gal skogvokter, historien om markien og historien om en familie – som ikke er det Marco trodde at den var.

For mye, for fort
Torkildsen skriver drivende. Det er få dødpunkter i historien om den unge vakre Marco. Her er og flere spennende bipersoner som også skildres med humor; fader Duplessi, for eksempel, den katolske presten som hjelper Marco og som hopper bukk over kirkebenkene og bommer i nedslaget, men vitser om at han lever i sølibat, «så kva skal vel eg med testiklar?». Og det er Janna, Marco og morens beste venninne, som også opererer under falskt flagg.
Det er stoff i denne boken til flere bøker. Dessverre har ikke forlaget klart å skille ut de enkelte historiene slik at forfatteren kunne konsentrert seg om den viktigste, spenningshistorien med utgangspunkt i Srebrenica – og en massakre den lille Marco så uhellsvangert ble vitne til. Den kunne vært utdypet, og det ville vært en spenningsroman som holdt for 133 sider og mer til.

Ja, jeg forstår at dette er et skriveprosjekt som involverer ungdomsskoleelever. Det er bra for dem. Og en del friske sexscener er nok også kommet til takket være de unge medforfatterne. Men samarbeidet har presset for mye stoff inn mellom to permer. Den ene historien avsluttes ikke før den andre er i gang. Det blir et heseblesende jag etter nye spenningsmomenter og til slutt ebber boken ut i en litt lunken og påklistret slutt. Man mister tidlig sympatien for hovedpersonen Marco, for verken han eller leseren får tid til å fordøye alt som skjer. Markiens datter forblir en sjablong, uten eget liv, og markien selv møter vi knapt. Han forsvinner i en tåke av familiefeider og uklare pengetransaksjoner. Når så den blodtørstige skogvokteren liderlig fordyper seg i markisens underbukser, blir det rett og slett for komisk og dumt.
Det sier mer om forlaget enn om debutanten, som skriver et friskt og lettflytende nynorsk og han mangler tydeligvis ikke evnen til å unnfange gode historier.