Marsvinet som skal dø

Enklere og mer ukunstlet kan det neppe gjøres når det handler om døden, for barn. Ulf Nilssons konkrete og samtidig lett undrende tekst om det gamle marsvinet herr Muffin, understrekes av Anna-Clara Tidholms stemningsvare, kolorerte tegninger: En stillferdig billedbok til ettertanke.

Temaet et ikke enkelt. Det handler om døden, en naturlig del av livet, men akk så vanskelig å forklare og forholde seg til. Og det handler om hva som virkelig betyr noe, sett slik på tampen av et marsvin-liv. Ulf Nilssons bruk av et kjæledyr, et marsvin, som en personifikasjon på livets forgjengelighet og konkrete avslutning fungerer godt. Barn har et nært forhold til kjæledyrene sine, og de aller fleste opplever at hamsteren, marsvinet eller hunden dør. Denne boken kan være til hjelp og trøst i sorgens stund, og den setter ord og bilder på mye av det skremmende rundt døden i vårt liv. Den gir ingen kategoriske svar, men er filosoferende, undrende og åpen i forhold til dette livets største mysterium.

Herr Muffin er gammel, han er et marsvin på 7 år. Livet hans nærmer seg slutten, og han filosoferer rundt de gode tingene han har opplevd. Herr Muffin er hovedpersonen i denne historien. Men han eies av et barn, ei jente, som meddeler seg gjennom brevene hun legger i postkassen hans, en liten postkasse av papp utenfor den blå pappkassen vendt opp ned, som er herr Muffins hus og hjem. Et par ganger avbildes hun, ei lita jente som koser med marsvinet sitt. Og i herr Muffins oppsummering av detaljene i et godt liv, er hun med: «3 ganger om dagen kjælt med. Det blir 7665 ganger i livet.» «Og post nå og da i postkassen». Det er jenta som setter i gang herr Muffins tanker rundt døden. Han er jo bare gammel og skral, men så får han et brev: «Herr Muffin, Jeg er så lei meg for pappa sier at når et marsvin er gammelt så kan det plutselig dø…» Dermed begynner marsvinet å filosofere over liv og død.

Anna–Clara Tidholms kolorerte tegninger, noen ganger kan det se ut som pastellkritt, andre ganger en blanding av blyant og akvarell, går ikke ut over teksten. Det vil si de tilfører ingen konkret informasjon utover det teksten beskriver. Men med sine litt blurrete, bløte blyant-konturer tilfører disse kolorerte tegningene uten konkrete/markerte grenser teksten en stillferdig, poetisk dimensjon. Litt vemodig. Det kan være utsnittet som gjør det? Brevene er f.eks satt opp på en egen side, hele arket fyller boksiden. Og det kan være synsvinkelen, litt skrått ovenfra og ned, slik at herr Muffin virker liten og ensom i sin avgrensede verden. Og det kan være fargene. Lyse, transparente, litt brukket med sort i vannfargen, som gir en litt grålig, men samtidig lys og deilig atmosfære. Og når herr Muffin sitter i stolen sin, i lysskjæret som lampen kaster rundt han, med te i kannen på bordet ved siden av, projiseres hans lykkeligste minner i samme varme lyssirkler i rommet bak.

Ulf Nilssons tekst er direkte, enkel og ganske lavmælt, selv om den kretser rundt store eksistensielle spørsmål; hva skjer når vi dør? Kommer vi til himmelen og evig lykke, eller får vi evig hvile? Til slutt er det herr Muffin som vet svaret, men det tar han med seg i graven, i et hjørne av hagen.

Fra begravelsen, der barna i mangel av noe bedre synger; «Ja, han skal leve, ja, han skal leve…». Til dødsannonsen; «En liten marsvinengel kom, smilte søtt og vendte om». Og NTB-meldingen; «Herr Muffin død» veksler teksten mellom det søte, triste og naive, og det helt realistiske. Det blir til at man ler med en litt vemodig latter. Ganske befriende i grunnen.

Nei, dette er ingen tragisk bok om døden, men en liten perle av en barnebok som tar barns spørsmål om døden på alvor. Den er god å ha for alle foreldre som synes det er vanskelig når hamsteren skranter, undulaten er forvunnet og katten maler lurt, med blågrønne fjær i barten. «Farvel, herr Muffin», ble kåret til Årets beste barnebok i Sverige i 2002. Jeg slutter meg til hyllesten.