Mast på og herset med

Elizabeth 1.
av Linn T. Sunne
Jenny Jordahl (ill.)
Gyldendal 2016
64 sider

Margrete 1.
av Linn T. Sunne
Jenny Jordahl (ill.)
Gyldendal 2017
72 sider

Katarina den store
av Linn T. Sunne
Jenny Jordahl (ill.)
Gyldendal 2018
88 sider

Kleopatra
av Linn T. Sunne
Jenny Jordahl (ill.)
Gyldendal 2019
72 sider

Det er en nokså utbredt misforståelse at det ikke fantes barn før langt ut på 1600-tallet. Da snakker vi ikke om små mennesker i seg selv, men at det lenge ikke var en anerkjent livsfase som førte med seg spesielle privilegier. Vi må visst helt til opplysningstiden, til Jean-Jaques Rousseau og de andre barnekjære opplysningsfilosofene, før vi kan snakke om at noen faktisk har hatt en barndom.

Denne historiske perioden av frivillig barnefri blir ofte gjentatt, men den viser seg å ikke stemme. Personlig skylder jeg på den populærvitenskapelige formidleren Bill Bryson for at jeg selv gikk og trodde på det lenge. Barndom eksisterte i alle fall gjennom hele middelalderen, men det var selvsagt ingen garanti for at ikke barn ble mast på og herset med og trukket etter hånden hit og dit, og at de måtte føye seg etter både foreldre, verger og tjenere. Snarere tvert imot.

Men hva med barna som skulle vokse opp til å bli blant tidenes mektigste? Dronning Margrete, Katarina den store, Elizabeth den første – Kleopatra – de må da ha hatt en tvers gjennom vidunderlig barndom hvor det aldri manglet på datidens ekvivalent til lakrislisser? Mon det.

Drømmen om Europa
På overflaten kan Linn T. Sunnes bokserie lett forveksles med serien Små folk, STORE DRØMMER som også blir gitt ut på Gyldendal. Der sistnevnte også forteller biografier om kjente kvinner illustrert med en tidsriktig søthet, har de et amerikansk tyngdepunkt i utvalget: Coco Chanel, Jane Goodall, Ella Fitzgerald, Rosa Parks. Med fokuset på europeiske, kvinnelige herskere (lagt til grunn at Kleopatra var av gresk familie og Katarina den store var født i Preussen), skiller Sunnes prosjekt seg akkurat nok ut fra Små folk, STORE DRØMMER.

Men hva sitter vi igjen med uten de store drømmene? Bare små folk, skal det vise seg. Sunnes prosjekt (i alle fall i de tre første bøkene) er å vise hva som skjedde mens disse fremtidige herskerne fortsatt var barn. Det er minst et par problemer med denne tilnærmingen, og Sunne har ingen tilfredsstillende løsning på noen av dem.

Faktabøker uten fakta

Det første ankepunktet for leseren er at både Elizabeth, Margrete og Katarina den store (da hun fortsatt var den lille) hver på sin måte er barn det knyttes store forventninger til. Og slike blir gjerne både mast på og herset med og trukket etter hånden hit og dit av foreldre, verger og til og med tjenere. Ingen av de tre er ingeniør for sitt eget luftslott, men blir uvegerlig dyttet gjennom en rekke ubehageligheter frem mot målet: makt.

De tre første bøkene handler om disse mektige kvinnene som barn og unge, og i hvert tilfelle er det vanskelig å se forbindelsen mellom det avmektige barnet vi har møtt i sidene før, og den maktberusede herskerinnen som blir presentert i epilogen. Er virkelig den Margrete som «visste at hun ville ha makten, og hun sørget for å få den» den samme personen som noen få sider tidligere fikk ris av tjeneren Ingegerd fordi hun fikk blekkflekker på pergamentet hun skrev på?

Det andre problemet er den uttalte intensjonen «I denne boka kan du lese om det som skjedde da [hovedpersonen] var barn og ung.» Problemet er at vi ikke vet så mye om hva som skjedde da Margrete, Katarina og Elizabeth var små, noe Sunne løser ved å finne det på. «Jeg måtte bruke fantasien da jeg skulle fortelle om jenta som ble dronning. Det som er sikker kunnskap, har jeg skilt ut i egne faktabokser», skriver hun i Margrete 1, med små variasjoner i de andre bøkene.

Slik møter vi unge Elizabeth som inkognito drar rundt i Londons gater og «drømmer seg bort en stund, akkurat som en helt vanlig trettenåring» – før faktaboksen bryter inn og sier at vi ikke vet om Elizabeth dro på slike turer. Ofte blir det for tydelig at Sunne halvhjertet trekker en slik fantasiscene opp fra hatten for å kunne lure inn fakta hun vil ha med.

Faktaboksene er i utgangspunktet et godt grep for å skille fakta og fiksjon, men det kan virke forvirrende – er det ikke en faktabok vi leser? Det forstyrrer også når forfatteren må gjenta informasjon fra fortellingen i faktaboksene som for å si «men dette er sant, altså!» Tekstene er også ellers preget av gjentakelser som lett kunne vært eliminert.

Jentestreker

I fjorårets bok, Kleopatra, bytter Sunne tilnærming. På samme måte som de andre bøkene starter historien med barndommen til Kleopatra, men den går raskt videre til en kavalkade av høydepunkter fra livet hennes. Naturlig nok er dette den av bøkene som har mest naturlig drama og som er lettest å følge – alle kvinnene Sunne skriver om har levd sagnomsuste liv, det er bare synd at det tok Sunne fire bøker før hun skjønte at de interessante delene av disse livene er de mest, vel, interessante.

Alle de fire biografiene er fortalt på samme måte, med korte kapitler og faktabokser, mens Jenny Jordahls illustrasjoner gjerne fyller hele sider. Jordahl har nærmest blitt norsk feminismes hofftegner etter flere utgivelser sammen med Marta Breen (blant annet Kvinner i kamp (Cappelen Damm, 2018) og 60 damer du skulle ha møtt (Manifest, 2016). Hun har et eget talent for det fargerike, enkle og uttrykksfulle som virkelig kommer til sin rett i disse bøkene.

Rett på sak – hele tiden

Selv om Kleopatra er den beste boken i serien, lider den under det samme merkverdige grepet som går igjen i alle fire bøkene: Sunne starter nesten hvert eneste kapittel in medias res med et sitat. Det blir påfallende etter hvert, ikke minst fordi setningene deretter surrer rundt som fluer som aldri blir på samme sted lenge nok til at øyet får ro.

Ta starten på Kleopatra:

– For en vakker liten jente, sier Ptolemaios Auletes. Han har nettopp fått en ny datter, og nå har han kommet for å besøke den nyfødte og kona Kleopatra. Det er høst og varmt i været. Kleopatra ligger i en stor, hvit seng, og mange tjenere varter henne opp. En av dem vifter kjølig luft i ansiktet hennes.

Sammenlign det med roen når Renate Nedregård skildrer den samme kongen i Historien om Kleopatra (Spartacus, 2016), som også er nevnt i Sunnes kildeliste:

Noen kvelder kunne man høre vakkert fløytespill fra et av de innerste rommene i palasset. Det var kongen som spilte. Han elsket kunst og musikk. Når han hadde sjansen, satte han seg ned med fløyten sin.

Vår helt

På sitt beste er Sunne en entusiastisk og god formidler av historisk kunnskap, og det er ikke stor forskjell i fortellerstilen mellom historien og de historiske faktaene. Noen ganger kan hun likevel gå litt for fort frem – hvorfor ba Kleopatra Marcus Aurelius drepe søsteren hennes Arsinoe? Jo, da må vi hoppe femten sider frem til en leddsetning i en faktaboks.

Om det blir fremtidige biografier i samme serie, håper jeg Sunne fortsetter i sporet fra Kleopatra. Det er inspirerende å lese historier om dem som er lokfører i eget liv, uansett om de er unge eller gamle. Om de blir trukket etter hånden får det være et mellomparti, heller enn selve reisen. En biografi kan ikke være bare masing og hersing, uansett hvor mektig man blir til slutt.