Masterson, Louis: Morgan Kane

Ære være Kane

Av Mathias Lilleengen, advokat i Den norske Forleggerforening

Uttallige timer med en myk, krøllete Morgan Kane bok fra Bladkompaniet. Selv uten den irriterende Balladen om Morgan Kane, husker jeg fortsatt Kane; 192 cm høy, ca.75 kg, mørkt hår, stjerneformet arr på høyre håndbak. Med stjerneformet arr av kulepenn var jeg til stadighet å observere på sykkel ut til Mefjorden i Sandefjord. Kane var min første helt. Og det er riktig som Benny Borg synger, han ble født i 1855 ved en landevei ved Santa Fe. Foreldrene ble killa kort tid etter Kanes fødsel. Bare 16 år gammel drepte Morgan Kane svinet som hadde ansvaret for foreldrenes død. Så ble Kane speider i kavaleriet før han jobbet for Custer. Kane ble enda tøffere med årene. Først revolvermann i gjengen til Billy the Kid. Deretter ensom revolvermann. «El Gringo». Han ble med i diverse tvilsomme bander, før han vervet seg som Texas Ranger (og da var ikke det sånne femigreier som Chuch Norris driver med i TV-serien Texas Ranger). Kane giftet seg deretter med Linda Swift. Linda ble imidlertid også killa, så vi rykket tilbake til start; Kane tok av seg sheriffstjerna og la ut på hevntokt. Og for en hevntokt! De neste 10 bøkene handlet om hevnen av Linda (dette sammenfalt med at Linda i klassen hadde utviklet skolens største brød – så det var lett å leve med i Kanes jakt på de skitne hundene som hadde krenket Lindas ære). Kjøterne ble sveitserost, og Kane ble marshall igjen. Marshalljobben kombinerte han med slåssing og sjenking. Kanes mørke sider kvalte den skarpe Sandefjordsolen som trengte seg inn i annekset på sommerhytta til Øystein eller hvor det var jeg leste alle disse Kane-bøkene. Kane fikk sparken, og ble storpolitisk engasjert. I en bok var han livvakt for presidenten i USA, i en annen bok invaderte han Cuba. Og ikke nok med det, han var med i borgerkrigen i Mexico også! Det var i denne perioden hvor fascinasjonen for Kane tok overhånd. Det gikk så langt at jeg sammen med en kamerat med sekken full av Kane-bøker (og et par Clay Allison-bøker også, hvis jeg skal være pinlig nøyaktig…) syklet mot Kjerringvik eller borti der hvor vi visste at Hallbing hadde sommerhytte. Vi banket på, og ventet håpefulle utenfor i omtrent 45 minutter mens det knatret og klunket fra hytta, men ingen Hallbing kom ut. Og det var vel egentlig like greit. For da kunne han konsentrere seg om slutten på historien om Kane; Mexico, horungen «Diablito», og mye kvalitetstid på bordell (Kane, ikke Hallbing). I siste bok (nummer 83 tror jeg) ble Kane skutt, og antageligvis drept. Eventyret var over, og jeg var satt fri; jeg fikk tid til å stupe, crawle, og tukle med ovennevnte Linda.

Bøkene lever imidlertid videre. Ikke minst titlene. For noen fantastiske titler! Uten Nåde, Morder og Marshal, Udyret fra Puma, Apache!, Død Manns Skygge, Satans Horn, Den Gale Hunden fra Utah, Der Ørnene Dør. Hvem trenger heavy metall musikk når det finnes bøker med så tøffe titler? Og det er også nok seksuelle referanser til å holde interessen til en tenårig. Kanes Kvinner het en bok. Forøvrig er det nok riktig å si at Kane-bøkene hellet mot det pornografiske, men de tippet sjelden over til det vulgære. Bøkene var spekket med spenning og krydret med moralske valg. Om det er simpel kiosklitteratur eller respektabel litteratur? Det er vanskelig å svare på. Jeg husker et eksempel hvor Hallbing balanserte mellom det storslagne og det plompe. Det er en passasje hvor Hallbing gjennom Kane avdekker avsky mot grøntfor og særpreget kvinnelig anatomi; Kane så på kvinnenes bryster. Brystvortene så ut som jordbær. Kane grøsset. Kane kunne ikke fordra grønnsaker. (Fritt sitert fra egen hukommelse). Er dette et litterært knep for å gi form til Kane-skikkelsen, eller har det bare gått litt for fort? Det samme kan det være. Kane har fått mange menn til å lese. Ære være Kane for det.