Masterson, Louis: Riflen som synger

På den tiden var jeg ingen storleser. Nå leste jeg riktig nok mer enn kompisene mine, men når sant skal sies, leste de lite. Mine to eldre søsken, med ungdomsrom dekket av velfylte, ruvende BBB-reoler, ristet på hodet og forsøkte desperat å pushe bøker, tok meg med til biblioteket og visste ikke hva de skulle gjøre for å vekke leseinteressen min. Jeg skjønte ikke problemet; jeg leste jo: Vestly og Lindgren, Tarzan og Donald. Men lesing tok sånn tid! Det var så mye annet å gjøre, uendelig mye mer spennende enn alle disse sider opp og sider ned med endeløse rekker av bokstaver.

Så kom jeg over Louis Masterson. Broder’n hadde lenge forsøkt å få meg til å lese Morgan Kane, men tross noen halvhjertede forsøk mistet jeg interessen ganske fort. Men Masterson, som altså egentlig var en norsk bankmann ved navn Kjell Hallbing, skrev også andre bøker. Noen av dem handlet om Riflen som synger – Owen Metzgar. Da jeg endelig åpnet en av disse, var jeg solgt.

Owen Metzgar var opprinnelig sønn av en falskspiller som opererte på elvebåtene i USA. Da faren ble skutt og drept for sine lurerier, hev de andre spillerne sønnen over bord for at han skulle drukne. Men Owen klarte seg, og kom snart i kontakt med pelsjegermiljøet i Ohio. Under en rørende omsorg fra de hardbarkede pionerene vokste gutten til, og ble en høyreist, mørk, vakker mann med stor utholdenhet og sans for naturens ensomhet. Da han kom under vingene til indianerdreperen Lewis Wetzel, Dødsvinden, startet hans karriere som skogens skygge og indianernes skrekk.

Villmarksskildringene til Masterson var legendariske. Det var som om kulden krøp inn under dyna når Metzgar snek seg gjennom snøen i de uendelige barskogene. En korthugget setning som ”Det smalt i en frossen trelegg”, sa alt. Og mens horder av indianere jaget Metzgar gjennom skogen, før han ”plantet øksen i en glattraket huronskalle”, var jeg der sammen med ham. Nei, jeg var Owen Metzgar – villmarkens helt.

Senere tok både Hallbing og jeg sterk avstand fra det primitive og antikvariske synet på Amerikas urinnvånere som lå i bøkene om Metzgar. Men suget etter villmarka ga seg ikke. Ei heller den gryende lysten til å lese flere bøker. Snart slukte jeg alt av Masterson, ikke minst Morgan Kane – men det er en annen historie. Det var bøkene og historiene om Metzgar som først lærte meg at man kan bli i ett med litteraturen, at det finnes en magi i de endeløse bokstavrekkene som kan føre deg lenger enn noen fysisk reise. Jeg hadde oppdaget lesegleden, og Mastersons ordkunst vekket dessuten en interesse i meg for språkets makt og muligheter.

Mange år senere var jeg så heldig å få snakke med Kjell Hallbing. Jeg benyttet anledningen til å takke ham for mange gode litterære stunder, og for å ha gjort meg til en ihuga bokleser. Jeg husker at jeg ble litt forbauset over hvor oppriktig glad han ble for å høre det. I dag forstår jeg gleden hans. For ved siden av å forsøke å gi leserne uforglemmelige leseopplevelser, ser jeg på det å være en litterær døråpner, en skaper av leseglede, som en av de viktigste oppgavene ved min egen forfattergjerning – å være en Kjell Hallbing for nye generasjoner.