Matched. Cassias valg

KLASSISK DYSTOPI

Kan klisjeer være besnærende?

Gå ikke villig mot ditt livs god natt.

Du burde brenne vilt i livets kveld.

Rop! Klag! Gjør opprør når ditt lys blir matt.

Disse ordene taler sterkt til syttenårige Cassia, borger i et fullkomment fremtidssamfunn. Alle sykdommer er utryddet, all uro er fjernet – selv alderdomsplager har man gjort det av med. Dette kommer av at alle plikter å dø når de er 80. Da holdes det endebankett, og den gamle får medisiner som slår av kroppen.

Det er Cassias bestefar som sniker til henne papiret med Dylan Thomas-diktet rett før han dør. Slik sår han et frø av protest hos barnebarnet, som begynner å innse at samfunnet kanskje ikke er så perfekt som hun har vokst opp til å tro. Hun skal også få sine egne grunner, for hun skal komme til å elske en annen enn den Samfunnet har tildelt henne.

Programmert matchmaking
I Samfunnet blir nemlig alle syttenåringer matchet, med utgangspunkt i DNA. Cassia matches med barndomskameraten Xander, og han er en kjernekar, så alt er vel. Bortsett fra at Cassia et ørlite øyeblikk ser en annen gutt på skjermen: Ky Markham, en såkalt avviker, som er dømt til å være ”singel”. En glipp i systemet? Cassia vet ikke, men forelsket blir hun. Ky viser seg å kunne ting som vanlige Samfunnsborgere ikke kan – som å skrive håndskrift, tegne og lage ting, og dessuten kan han en rekke forbudte dikt.

Det sier seg selv at forholdet er dømt fra starten av. Kjærligheten deres er like sterk som Romeo og Julies, skjønt ikke fullt så kortlevd – det kommer flere bøker i serien. Det er dessuten tydelig at fortsettelsen ikke kun skal handle om Ky og Cassia, men også om kampen mot et totalitært Big Brother-samfunn. Ky og Cassia vil utvilsomt stå sentralt i kampen mot undertrykkelsen.

Dyster fremtidsvisjon
Dystopi er begrep man ikke kommer unna i møte med denne boken, og i så måte plasserer den seg i
samme kategori som andre ungdomsserier fra nyere tid – som Suzanne Collins’ Dødslekene og Moira Youngs Dustlands. Men Matched har nok mer til felles med klassiske dystopibøker som 1984,The Handmaid’s Tale, Brave New Worldog Fahrenheit 451, for det som preger Samfunnet, er ikke råskap og alles kamp mot alle, men en gjennomgripende kontroll. Alt innbyggerne foretar seg, blir overvåket, reproduksjon og død er kontrollert for å sikre best mulig menneskeeksemplarer, og alle er forpliktet til å dyrke harmoni og (kunstig) glede. Litteratur er nesten forbudt – bare 100 dikt er lovlige. Dylan Thomas-diktet er ikke blant dem.

Indoktrinering
Språket til Cassia, som forteller historien, er gjennomsyret av hjernevask. Det er kjølig, saklig og innrettet på å beskrive det harmoniske og behagelige – det er noe servilt over alt hun sier. Når hun skildrer følelser eller stemninger, skinner ofte Samfunnets holdning igjennom. Som her, når hun beskriver et arrangert (og overvåket) stevnemøte med Xander:

«Flakkende lys midt på alle bordene skal simulere et gammelt, romantisk system for belysning, stearinlys.»

Her har Samfunnets falskhet funnet veien inn i hennes forståelse og språkbruk. Forfatteren lykkes stort sett godt i å opprettholde denne stiltonen hos sin hovedperson, og når Cassia kommer med utlegninger om hvordan ting fungerer i Samfunnet (leseren trenger tross alt en del info), fremstår dette som uttrykk for indoktrinert begeistring: Se, så godt Samfunnet har sørget for oss! Her er det lett å tenke på nordkoreanernes tendens til å snakke om sin «kjære leder».

Imidlertid endrer både språk og persepsjon seg etter hvert som Cassia begynner å gjennomskue Samfunnet – da slutter hun å hente seg inn igjen når hun drømmer store drømmer, da stiller hun spørsmål ved alt hun ser – selv foreldrenes forhold. Hun forstår at hun lengter etter å velge selv. I Samfunnet er valgfriheten redusert til et minimum (Nord-Korea blir liberalt i forhold), alt for at borgerne skal leve gode liv, sies det, men både Cassia og Ky skjønner at Samfunnet har en dystrere side, og den handler om å sortere ut uønskede elementer. Bokstavelig talt.

Litt treg
Det blir sannsynligvis høyere tempo og kraftigere saker i bind to i Matched-serien, og det vil nok være en fordel. Det største problemet i Cassias valg er at tempoet er så langsomt, og at altfor mye informasjon spares til et ganske tungt siste kapittel. Det er ingen stor dramatikk frem til dette. Under overflaten bobler uroen, og stadig får leseren urovekkende signaler, men selv om dette saktens er en effektiv måte å formidle hvordan situasjonen kjennes for Cassia, hadde boken tjent på en større dynamikk. Handlingen er dessuten litt vel gjentagende. Det er for liten variasjon de ulike scenene imellom – særlig gjelder dette Ky og Cassias kjærlighetsmøter. På den annen side gir dette tydelig uttrykk for monotonien som hersker i Samfunnet.

Besnærende
Cassias valg er ikke en original bok. Motivene og tematikken er nærmest som klisjeer å regne i den dystopiske tradisjonen, og kjærlighetshistorien har en «oppskriftsmessig» trekantintrige knyttet til seg. Men det er da også en grunn til at dette er blitt klisjeer – det er besnærende stoff. Det pirker borti leserens romantiske nervesystem, og spiller på en type fremtidsangst som er reell i vår tid – angsten for overvåknings- og sorteringssamfunnet. Boken er dessuten skrevet i et lettflytelig, om enn ikke grensesprengende originalt språk, og resultatet er en historie som enkelt lar seg sluke.