Mathiesen, Egon: Pusen med de blå øynene

Tegninger som snakker

Anna Juni -68 (da du var hos Kickan), står det med blå tusj. Et barnebokminne blir et barndomsminne.

Pusen går ut i verden. Han har blå øyne og godt humør. Han skal finne landet med mange mus.

-Du er for liten, det blir for slitsomt å ha deg med, sier Mor mens Far og Gunnar øver seg på å sette opp teltet i hagen.
– Vi skal koke spagetti på denne lille komfyren, sier Karin og snur hodet vekk.
Teltet er oransje og det har veranda, der inne skal dem sove i soveposer.
Dem har til ogmed møbler, bord og fire stoler som kan brettes sammen.
Jeg skal ta med en edelweiss til deg, sier karin. Jeg sier ingenting, jeg koker.

Pusen kommer til et svært hull. ”Kanskje det er det som er inngangen til landet med mange mus?” tenker Pusen.

Smaken av appelsinjuice sprer seg i munnen. Appelsinjuice i Kickans kjøkken, hun tenner gasskomfyren, Foff! Kickans munn er som en strek, en glad strek som er tegnet oppover. Kickan snakker til meg som om jeg er en stor jente selv om jeg bare er 4 år. Hun sier aldri at jeg skal være stille.
Hjemme i Ängelholm pleier jeg å tegne en folkevogn i kaviar på knekkebrødet, akkurat en sånn bil som Kickan har.

Denne gangen fanget han bare en liten mygg. Men det er også bedre en ingenting, sier Pusen som er sulten.

Kickan har en balkong, og når en står der oppe og spytter, så tar det en evighet til spyttet lander på den sorte asfalten.
Vi sitter i sofaen og leser om Pusen. Jeg ser på tegningene, pinnsvinet som Pusen møter, er tegnet med tusjstrek «rett ut». Man kan se på Pusens øyne og vite akkurat hvordan han har det. Han kan se glad, redd og trist ut. Øynene lyser blått, og alt annet er sorthvitt. Når det er natt er siden helt sort, og så er det dag igjen. Denne boken synger når man leser den. Pusen sitter på ryggen til en hund, og hunden løper oppover bakken og ned igjen, oppover og nedover igjen, det tar aldri slutt og jeg ler hver gang. Kickan ler også, og peker på hullene der musene kikker opp.
Selv om Pusen var alene, og alle på veien var dumme mot ham, så fant han landet med mange mus. Kickan sier at en aldri skal gi opp å lete slik som Pusen, selv om mange andre sier at du er dum.

Og Pusen gikk på jakt til han ble både tykk og rund.

”Fergen er straks i havn” og Kickan og jeg er på eventyr. Det tar et kvarter med båten til Helsingør. Jeg drikker sitronvann og spiser rød pølse. Vi kjøper is med 4 kuler, og på båten hjem ser jeg på damene som røyker sigar.
Det er vårt eventyr, og det er mye bedre enn en hel blomstereng full av edelweiss.

Pusen henter de andre kattene, de som var så dumme, de som sitter der med sine gule øyne og syns at Pusens blå øyne er rare.
De hopper og løper etter musene. Så ble de også tykke, og plutselig så ser de at Pusen er som dem, selv om han har blå øyne.

Jeg får edelweissen min og Gunnar må slå opp teltet mange ganger i hagen fordi jeg fortsatt koker. Og det er urettferdig at jeg ikke fikk bli med til Østerrike. Karin har en plate med musikk fra filmen som er innspilt i det landet. En dame danser blant bjørketrær, hun synger også om edelweiss. Det blir ingen flere teltturer med familien.
Jeg ser på tegningene av Pusen.
Tegningene snakker, og jeg husker ordene med Kickans stemme. Mor gir meg mange bøker, jeg kikker og bildene har fortellinger som jeg suges inn i. Boken slutter å være firkantet, den har et eget univers som jeg flyr rundt i.

Og det er ikke synd på meg, teltet ble med meg til Roskilde i 1986. Heldigvis regnet det ikke det året. En sommer, da barna var små, ble det indianerleir med totempel og krigsdans.
Forrige sommer hadde det gjort sitt, den oransje fargen var borte og en mus hadde forsynt seg av det.
Men ”Pusen med de blå øynene” har jeg beholdt. Jeg får fortsatt smaken av appelsinjuice i munnen når jeg ser på de viltre illustrasjonene. Appelsinjuice i Kickans kjøkken.