Måtte den beste vinne
30. oktober deles Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris ut for første gang. Flere av medlemmene i vurderingskomiteen står på lønningslister hos ulike forlag. «Prinsipielt betenkelig,» sier professor i etikk, Knut J. Ims.
Det er kulturdepartementet i hvert av de nordiske landene samt Åland, Grønland og Færøyene, som har ansvar for å peke ut representanter til vurderingskomiteen. Nordisk råd legger seg ikke oppi hvorvidt departementene delegerer oppgaven videre for eksempel til landets forfatterforening. Det fins ingen retningslinjer for hvem som kan utnevnes. Her til lands har Kulturdepartementet bedt NBU (Norske barne- og ungdomsbokforfattere) om innspill til aktuelle kandidater. Totalt teller komiteen 17 medlemmer og 6 suppleanter. Blant dem finner vi litteraturforskere, kulturjournalister, en redaktør og flere forfattere. Norge er representert ved forfatter og oversetter Lise Männikkö og førsteamanuensis Jonas Bakken, og med forfatter Endre Lund Eriksen som varamedlem og medansvarlig i det nasjonale nominasjonsarbeidet. Det samiske kunstnerrådet har utpekt forfatter og poet Karen Anne Buljo til å ta seg av det samiske. Medlemmene nominerer bøker fra hvert sitt område før de kårer vinneren sammen.
– Objektivt sett er det ikke full uavhengighet i denne juryen, slår Knut J. Ims fast. Han er professor i forretningsetikk ved Norges Handelshøyskole i Bergen.
– Det er vel litt betenkelig når vinneren får hele 350 000 danske kroner?
– Den avgjørende faktoren er: Hvem har fått retten til å nominere bøker? Her har få personer mye makt over sitt område, og dermed også et stort ansvar.
– Dersom Kulturdepartementet hadde stilt samme krav som vi gjør til kritikerne her på Barnebokkritikk, kunne verken Lise Männikkö eller Endre Lund Eriksen vurdert bøker fra forlag de jobber for. Det styrker ikke akkurat tilliten til nominasjonsarbeidet at noen av representantene mottar lønn eller honorar fra forlag?
– Det første spørsmålet er om noen av jurymedlemmene har økonomiske interesser som kan knyttes til bedømmelsen når de jobber for forlag som åpenbart er interessert i utfallet. Så kan man spørre hvor sterk denne bindingen er. Det er stor forskjell på å ha hele lønnen sin fra et forlag eller å ha bare fem prosent av sin lønn fra samme forlaget.
– Hvis jeg har oversatt en bok for et bestemt forlag, vil boka opplyse om det, men hvis jeg har mottatt honorar som konsulent for dette forlaget, vil det bare fremgå av selvangivelsen min?
– Det er verre hvis eventuelle bindinger og lojaliteter holdes skjult, for da vil ikke de andre i komiteen være klar over at du har en mulig binding.
– Andre bindinger enn økonomiske kan kanskje være vel så problematiske på litteraturfeltet?
– Den mest utbredte formen for korrupsjon, er vennskapskorrupsjon. Da handler man ut fra personlig lojalitet til venner. Dette gjelder ikke minst i utpeking av medlemmer til nominasjonskomiteer.
– Jeg nominerer deg for å fortelle deg hvor godt jeg liker deg, og så favoriserer du kanskje meg i en annen sammenheng?
– Men det kan også hende at jeg nominerer deg nettopp fordi jeg kjenner deg godt og derfor vet hva du står for og hvilken reell kompetanse du har.
– Det er altså også noen fordeler med å ha medlemmer i vurderingskomiteen som befinner seg veldig tett på feltet?
– Spørsmålet er hvor stort behovet for spesialkompetanse er i denne saken. Antakelig veldig stort. Det er ikke mange som har bred nok kompetanse til å vurdere hele feltet for barne- og ungdomslitteratur.
– Praksisen er den samme i vurderingskomiteen for prisen til beste voksenbok. Det er visst tradisjon for å ta med folk som står midt i feltet?
– I Norge er det også sterk tradisjon for at du selv avgjør om du er inhabil eller ikke. Med kritikken mot Jonas Gahr Støre [UD bevilget 6 millioner kroner til et selskap som eies av Støres venn] er denne praksisen kommet under debatt, men det er en god tanke at man avgjør selv. Det viser tillit til integriteten hos hver enkelt beslutningstaker.
– Selv med sterk integritet kan det bli mye makt fordelt på få personer?
– At samme person brukes om igjen i mange sammenhenger er så vanlig i Norge at vi har et eget uttrykk for det: «Tordenskjolds soldater». Man får god oversikt av å delta i mange sammenhenger, men man kan også lett få mange bindinger.
– Ville det vært mulig å sette ned en kvalifisert jury uten bindinger?
– Og er det ønskelig? Interesse er også en viktig kompetanse. Engasjerte mennesker gjør som regel en bedre jobb. De beriker ofte en gruppe.
– Da beveger vi oss bort fra jussens idé om objektiv bedømming?
– Etikk er vel så viktig. Nøkkelordet er integritet. Selv om man tilsynelatende har både økonomiske bindinger og vennskapsbånd, vil mange handle helt uavhengig av særinteresser. Jeg tror mange tar sitt personlige ansvar alvorlig. Et slikt ansvar må dominere hensynet til dine venner eller ønsker fra et forlag. Din integritet er ditt fingeravtrykk på alt du gjør. Det tar utgangspunkt i din karakter, dine aller beste egenskaper.
– Så hvorvidt den beste boka vinner, kommer altså an på kompetansen og integriteten til hvert enkelt medlem i komiteen?
– Det fins også en tredje faktor. Dette er en gruppebeslutning, og den vil avhenge av kvaliteten på samarbeidet i gruppen.
– Hva med størrelsen på gruppa?
– Kvaliteten på en beslutning øker når flere er med i juryen, men det vil også kreve mye mer tid å komme til enighet. Prosessen blir dyrere.
– Nordisk råd gir ingen økonomisk støtte til nominasjonsarbeidet. Det er opp til nasjonale myndigheter hvor mye ressurser som skal legges i dette arbeidet. Og med bare tre til å nominere fra hvert språkområde, kan kvaliteten på nominasjonsarbeidet med andre ord bli ganske lav?
– Viktige beslutninger bør ikke tas av få personer. Og alle vurderingskriterier må på bordet.
– Jeg er mindre bekymra for det avsluttende juryarbeidet. Her er altså samarbeidsmåten avgjørende?
– I en god gruppeprosess vil en god samtale heve alles forståelse for hvilken bok som er best. Da vil kraften i det beste argumentet avgjøre.
Fint at få indsigt i. Takker.
Joda, vi visste at det ville komme innvendinger. Det er ikke lett å invitere til juryarbeid i en meget liten andedam. Folk kjenner hverandre, folk har relasjoner og folk har interesser. Etikkprofessoren peker på hvem som ikke bør sitte i en slik jury. Spørsmålet vi må stille blir da; hvem skal sitte der? Ikke folk som selv skriver bøker, ikke folk som jobber for forlag, enten som redaktør, konsulent, oversetter eller illustratør. Folk som anmelder bøker kan ikke delta i en jury, de har ofte gitt uttrykk for preferanser når det gjelder forfattere, forfatterskap og sjangere. Ikke folk som jobber på bibliotek, de har fått sitt litteratursyn filtrert av kulturrådets nemder. Ikke de som jobber i bokhandel, de blir jo invitert på forlagsmiddager under høstens salgsturneer. Ikke folk som forsker på litteratur, de har oppfattninger som de gjennom sine avhandlinger skal forsvare. Ikke folk som har sittet i andre juryer, de har avgjørelser de gjerne vil hevde, ikke folk som har kritisert andres juryarbeid, de har noe de vil hevne … Da har vi vel stort sett fjernet alle som mener å ha greie på barne- og ungdomslitteratur. Hvem skal da nominere til priser? Hvem skal da velge ut? Ungene?
Er det noen som har en syk mor de gjerne ville ha melet må de bare melde seg til tjeneste.
Du mener ikke seriøst at alle innvendinger om habilitet kan avvises med at vi alle er inhabile? Jeg vil gjerne diskutere dette grundig også fordi det angår min praksis som redaktør. Jeg synes for eksempel det er pussig at norske barnebokforfattere takker nei til å være anmeldere her hos oss fordi de ikke vil støte sine kolleger – men å sitte i en jury der premien er en årslønn, det føler de seg skikket til. Begge deler er bedømming av bøker. Hvis du vil inn i anmelderstaben min er du hjertelig velkommen, men du får ikke anmelde bøker fra forlag du mottar honorar fra, og du får ikke anmelde konkurrenter til dine nyeste utgivelser. Selv om Knut J. Ims sier at det kan være greit hvis du bare har din personlige integritet i orden.
Jeg regner med at det ikke er professor Ims selv som har tatt opp dette spørsmålet. Noen har ønsket å lage en debatt om dette, før juryens innstillinger er kjent. Jeg avviser ikke innvendinger om habilitet, jeg møter dem med et motspørsmål: Hvem er habile? Hvem skal kunne sitte i en jury? Er det bare forfatterrepresentanten som er uegnet? Objektivt sett er det ikke full uavhengighet i denne juryen, slår Knut J. Ims fast. Hva skal da til for at en jury er helt uavhengig? Det antydes nepotisme og det nevnes korrupsjon. Det jeg leser ut fra artikkelen er at noen ønsker å få underbygget at forfattere ikke bør sitte i en slik jury. Så hvem bør sitte der?
Vi får kanskje sende spørsmålet videre til Kulturdepartementet: Hvorfor er det NBU og ikke Kritikerlaget de spør om å foreslå kandidater til en slik jury? Mener de at forfatterne har bedre kompetanse enn kritikerne? Jeg tror mange kritikere er litt mer uavhengige enn de fleste forfattere.
Så det er der skoen trykker. Jeg synes påstanden om at forfattere ikke evner å være uavhengige er temmelig drøy, for å si det mildt, spesilet når det i artikkelen vises til to navngitte forfattere. Du mener altså at det hadde vært greit om forfattere hadde sittet i juryen, om de også hadde vært anmeldere. Men siden «norske barnebokforfattere» har takket nei til å anmelde bøker for barnebokkritikk.no bør de heller ikke juryere en barnebokpris? Det var NBU som ble spurt om å foreslå kandidater, vi kommer til å fortsette å foreslå forfattere til slike oppgaver. NBU oppnevner og foreslår sakkyndige til mange oppgaver. Vi har aldri opplevd at noen har trukket rederligheten deres i tvil. Eller, slik denne artikkelen antyder, kommet med påstander om korrupsjon. «Den mest utbredte formen for korrupsjon, er vennskapskorrupsjon. Da handler man ut fra personlig lojalitet til venner. Dette gjelder ikke minst i utpeking av medlemmer til nominasjonskomiteer.» Det er en drøy påstand og jeg lurer virkelig på om du og professor Ims mener at NBUs leder og styre har vært korrupte da vi foreslo medlemmer til denne juryen?
Nordisk Råds Litteraturpris har vært delt ut siden 1962, og skjønnlitterære forfattere har sittet i juryene i hvert fall siden 70-årene, f. eks. Einar Økland, Torill Brekke, Linn Ullmann, Trude Marstein og nå Helene Uri. Har aldri hørt noen reagere på det. Hva med Svenska Akademien da, som deler ut Nobelprisen i litteratur, den består av forfattere knyttet til forlag som også gir ut bøker av kandidetene og vinnerne. Skal de også diskvalifiseres?
Her er det ingen som beskylder noen for å være korrupte. Vi ønsker alle at den beste boka skal vinne. Det jeg ønsker å diskutere, er faren for at andre hensyn enn hvilken bok som er best vil spille en rolle i beslutningsprosessen. Den faren øker når de som tar beslutningen har uheldige bindinger. Derfor kan det være et poeng å utpeke folk med få bindinger. På vårt lille felt er spørsmålet om det fins noen som både har få bindinger og stor nok faglig kompetanse. Jonas Bakken er et godt eksempel på en person som har det.
Godt poeng. Kritikerlagets jury for kåring av beste barne- og ungdomsbok hadde også en forfatter med fram til 2008. Det fins altså en tillit til at forfatterne som sitter i disse juryene har integriteten i orden – og kanskje den beste fagkunnskapen. Habilitet er imidlertid ikke noe vi diskuterer spesielt ofte på kulturfeltet, og jeg håper at intervjuet med professor Ims skal skjerpe bevisstheten om hvilke utenomsaklige forhold som KAN påvirke den viktige beslutningen det er å kåre Nordens beste bok.
Diskvalifiserer Ims forfattarar som jurymedlemmer? Den konklusjonen har eg vondt for å dra av intervjuet. Men viss det er som Guri Fjeldberg seier, at det er vanskeleg å få barne- og ungdomsbokforfattarar til å vere kritikarar på barnebokkritikk.no, så er det ein inkonsekvens når ein samstundes sitter i litterære råd, andre juryar osv. Forfattarar av vaksenbøker har jo ikkje noko problem med å anmelde bøker av kolleger.
Hanne Gjørtz, kommunikasjonssjef i Kulturdepartementet, har etter forespørsel sendt oss følgende kommentar: «Vanlige habilitetsregler gjelder i denne saken. Juryen for Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturprisen er satt sammen på samme måte som juryen for Nordisk råds litteraturpris. De som oppnevnes til juryen skal være sakkyndige når det gjelder eget lands barne- og ungdomslitteratur og i størst mulig grad nabolandenes. God kjennskap til litteraturfeltet er en forutsetning for at jurymedlemmene kan utføre oppdraget. Som ellers i kunstfeltet er det vanlig praksis at juryer og komiteer består av personer som tilhører den samme bransjen som skal vurderes.»