McBride, Will og Helga Fleischhauer: Få se og og Mjelve, Sigmund: Den tenksomme vraslosken

SULTEN STILLES ALDRI

Barnebokminner? Ja, det kan du tro. Jeg hadde min oppvekst i et hus fylt med bøker, med barneskolelærermor og forfatterfar og alt det medfører, så bøker ble jeg i høyeste grad eksponert for. Barnebøker og voksenbøker – det var ikke så nøye hva det var, egentlig. Bøkenes rygger husker jeg den dag i dag, fargene, fontene, papirlukta – hva som faktisk sto inni dem var nok ikke viktigst. Kan egentlig ikke huske å ha blitt lest for noen gang, kanskje jeg lærte meg selv å lese på egen hånd tidlig? Mest sannsynlig så jeg bare på bildene, og beundret satsspeilet slik man litt senere beundrer nonfigurativ kunst.

Men for å være ærlig: Alle disse ikoniske barnebøkene for de minste, Lille larven Aldrimett, Putte i Blåbærskogen, og så videre: Jeg har fortrengt dem alle sammen. Husker egentlig ikke en töddel av dem, men har riktig nok stor glede av dem i dag. Jeg kan erindre Jan Löofs bok om det røde eplet, den lærte meg noe om konsekvenser, mens en bok med tegninger av Henri Rosseau sendte meg rett inn i mørkets hjerte. Mer schwung over sakene ble det med en tidstypisk fotobok som het Få se!, som handlet om kropp og seksualitet. Tanta mi i Oslo hadde den, og det var et stort høydepunkt ved besøkene å kunne bruke noen stjålne minutter sammen med nakne barn, kvinner med hengepupper, og myke, svenske menn med halvstive peniser (Kan det stemme at et av bildene viste en ung gutts ereksjon, drapert med et slags gjennomsiktig sjal over?).

Jeg husker mer: Boka om Helen Keller gjorde stort inntrykk, det var noe med en vannkran og unge Helen som holdt hånda under og derfra fant språket sitt. I cirka samme periode leste jeg Ben Hur, en forkortet versjon vil jeg tro, det var spesielt en scene med en mor og et barn som satt fengslet i en mørk hule, med bare en liten strime av lys, og én eneste kopp som de kunne bruke til å samle opp vann – når det regnet. Denne klaustrofobiske følelsen har jeg med meg den dag i dag, tenker på det ofte, også i drømme – hjelp!

Da jeg gikk i fjerde, femte klasse var det populært med bøker om ungdomsnarkomane, gutter og jenter som falt utenfor samfunnet. Det er merkelig at disse mildt sagt fortsatt brennaktuelle tema ikke behandles i særlig grad i dagens litteratur. Det er jo bare å se seg rundt. Ida Halvorsens Hard Asfalt var en, Sverre Asmerviks Men tankene mine får du aldri, en annen. Fellesnevneren var at alle disse jentene på skråplanet hadde en hund som de var knyttet til. Den het som regel ”Tell”. Jeg prøvde å lese oversettelsen av Å være ung er for jævlig – men den ble faktisk beslaglagt av moren min, som mente jeg var for ung til å lese den. Jeg så filmen, og ville ingenting annet enn å bli narkoman ved Zoo i Berlin og høre på David Bowie synge ”Helden”.

Nei, bøker var det nok av. I tillegg var det et ettermiddagsbesøk på Brandbu Bibliotek hver fredag, etter svømming og badstu, hvor kjennetegnet var kvantitet fremfor kvalitet. Minimum ti bøker ble lånt hver gang, og de beste skulle spares til den riktige anledningen – som ofte ikke helt åpenbarte seg, noe som resulterte i at bøkene ikke ble lest. Denne kulturbulimien har forfulgt meg videre i livet, der jeg kjøper nye og brukte bøker i et avsindig tempo, selv om jeg får det meste tilsendt automatisk, kun har noen få timer daglig å bruke på lesing, og hyllene for lengst er sprengt. Men sulten stilles aldri.

Når jeg leser for eget barn i dag, er det liten tvil om at gleden (min altså) er vel så stor over bøker laget i dag som de fra uskyldens tid. Jeg er som så mange andre nostalgisk anlagt, men prøver å la ungen leve sitt eget åndsliv. Men jeg påberoper meg retten til å kjøpe barnebøker med raddistilsnitt utgitt på Pax, når jeg finner dem på loppemarkeder. Litt fordi det er komisk, men også fordi det kan være nyttig å lese dem. Men hvor er det den opplyste høyre/sentrumbølgen manifesterer seg i barnelitteraturen i dag, egentlig? Noe for Aslak Nore og kompani å ta tak i etter hvert.

Jo, forresten, en siste ting: Den flotte norske poeten Sigmund Mjelve laget i hvert fall én barnebok på midten av åttitallet, sammen med Dag Larsen, om Den tenksomme vraslosken. En sannferdig livshistorie for barn og eventyrlystne voksne, som det het. Når jeg starter eget forlag en gang, skal den komme i remastret utgave.