Tittel: Med egne øyne
Tekst: Arne Svingen
Illustratør: Christoffer Grav
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2010

ISBN: 978-82-02-33098-9
Upaginert

Med egne øyne

SÅ KLISJEFYLT – BLIR IKKE KULT

Om ”illustrert roman” er kunstnerisk sett en løfterik sjanger, er Svingen og Gravs Med egne øyne en feilproduksjon. Den minner om fotoromanene i de gamle ukebladene på hytta. Intenst klisjefylt og svært glatt.

Problemet er uoverensstemmelsen mellom bokas påkostede utstyr – stive permer, kostbart papir, kvalitetstrykk – og innholdet som ikke berettiger en så kostbar og varig innpakking. For å fortjene både innbindingen og betegnelsen ”gjennomillustrert” eller ”illustrert roman” måtte fortellingen vært fyldigere, samspillet mellom tekst og bilde langt sterkere og den kunstneriske nerven mer moden og helhetlig.

Emoens kjærlighetshistorie
Jim er emo; fetert artist og utilfreds. Da en tåpelig ung fan tar en overdose på hotellrommet hans, vandrer han av sted i øs regnvær og rømmer så til managerens isolerte hytte ved sjøen. Her skuer han mot horisonten mens han komponerer triste sanger. Langs stranden strener ei jente forbi uten å vise tegn til gjenkjennelse. Dermed ”kjenner han en ny og ukjent uro dukke opp”. Søt musikk oppstår imidlertid snart mellom den blinde Lise og Jim, som først utnytter Lises blindhet og gir seg ut for å være Jakob hvemsomhelst og deretter inviterer henne til å bivåne hans artistsuksess. Lise føler seg forrådt og unngår Jim. Hvorpå Jim mister interessen for sin overflatiske karriere og jakter iherdig på kjærligheten og på Lise. Det viser seg endelig at også Lise er en sanger, og at hun elsker Jim, bare han er seg selv. De bestemmer seg for å dra ut i verden for å se det som er sant, sammen.

Parafrasen er unektelig ironisk, men det er jo ikke egentlig noe galt ved historien: Den blinde som fører den seende til selvinnsikt; kjærligheten som transformerende kraft; den ene som har alt og kan få alle, men ofrer seg selv i jakten på den ene uoppnåelige; det er slike plot dikteren forvandler til dikt og romanforfatteren til roman.

Klisjé på klisjé
I Med egne øyne følger tekst og bilde hverandre på hvert oppslag. Regelen er én tekst, én illustrasjon. Christoffer Gravs strek er mangainspirert og svart-hvit, med gjennomgående fargelegging av Jims blå øyne og Lises røde hår. Jim er lett gjenkjennelig; han er en slik sorthåret, melankolsk helt som florerer i mangaer og på internettsider som for eksempel deviantart.com, hvor amatører kan laste opp sine tegninger. Med sitt insisterende røde hår er også Lisa prototypisk lik Marvels velkjente heltinner Jean Gray og Mary Jane, som også er kjære motiver på deviantart.com. Selvfølgelig har Grav, sammenlignet med amatørene, en profesjonell strek. Poenget her er mangelen på originalitet og at karakterdesignen er fullstendig stereotyp. Bare på noen få oppslag skjer det mer interessante ting, som perspektivforskyvninger, fantastiske elementer, parodieringer, grafisk utforming av teksten eller variasjoner i samspillet mellom tekst og bilde. Hvor banebrytende disse ”avvikene” er, kan sikkert diskuteres, men det er i hvert fall noe – kunne en tenke, inntil silhuettene av de to kyssende elskende er den reneste Twilight-stereotypi på et av de siste oppslagene.

En merkverdighet er tegningen ved opptakten til det emosjonelle høydepunktet i fortellingen, der Jim og Lise finner tilbake til hverandre. I en mer barnslig mangastil, hvor Lisa er utstyrt med enda større dådyrøyne, enda mer rosa hår, og er omgitt av utallige blå og rosa såpebobler, henger den ikke sammen med de øvrige tegningene, og forflater dessuten dialogen på oppslaget og hele fortellingen. Men kanskje er det en viss selvkritikk som gir seg til kjenne? En erkjennelse av fortellingens trivialkulturelle stamme, rot og løvverk? Selv uten denne forflatingen er teksten platt og ordrik. Den bringer hele handlingen til overflaten og mangler substans i situasjoner, følelser og persontegning. Uten klangbunn og tekstlige kvaliteter skaper den uforfalskede klisjéer om det er Jims indre liv den fremstiller, sangtekster eller dialoger. Ingenting i teksten løfter illustrasjonene over det ordinære. Ingenting i illustrasjonene løfter den ordinære teksten. På den positive siden kan det likevel nevnes at teksten på tegneseriers vis er episodisk og lar bildene fortelle sin del av historien. Det episodiske gir en viss framdrift i alt dette forutsigelige.

Et sted mellom tekst og illustrasjoner
Mens forlagsreklamen betegner Med egne øyne som en ”gjennomillustrert roman”, heter det ”en illustrert roman som handler om å se” og ”en historie som befinner seg et sted mellom tekst og illustrasjoner” i baksideteksten. En skal ikke dømme boka på grunn av en dårlig forfattet baksidetekst, men når oppmerksomheten først er henledet til stedet ”mellom tekst og illustrasjoner”, blir det også påfallende hvor tomt det er.

Med egne øyne må vurderes i skjæringspunktet mellom tegneserien, den illustrerte fortellingen, og romanen, en sjanger som er forpliktet til en viss fylde i plot og handling, en ”episk bredde”. I en ”gjennomillustrert” eller ”illustrert” roman burde vel ”fylden”, den ”episke bredden”, skapes av tekst og bilde i et dynamisk, gjensidig forsterkende samspill. Men det skjer altså ikke her.

Forlagsmaskineriet
Den kommer nok til å gå i glemmeboka Med egne øyne, og slik sett kunne den ha blitt forbigått i stillhet av kritikken. Å kritisere den for å være kunstnerisk utilfredsstillende, er trolig skivebom, siden dens skapere ikke har hatt høye kunstneriske ambisjoner. Eller har de villet, men ikke fått til bedre? De har i hvert fall levert innsatsfaktorer til forlagsmaskineriet som produserer bøker til innkjøpsordningens pallkjøp. La meg ødelegge bokhøstens høytidsstund ved å minne om at dette er tidstypisk og akk så utbredt: Glansede lodd i boksalgets lotteri. Dagens barn og unge leser lite. La oss gi dem noe som er lett å lese og som ser kult ut. At det er kult – en etterplapring av noe som er betraktet som kult – er tilsynelatende tilstrekkelig. Kanskje det selger. Lar de seg lure? Og maskineriet går og går. Det går og går.

Foruten Med egne øyne har Svingen i 2010 utgitt bygdekrimen Lenket sammen med Christopher Grøndal, første bok i en serie, og Den forfulgte, en bok i grøsserserien Marg og bein.
Denne høsten turnerer de tre Marg & Bein-forfatterne – Ingunn Aamodt, Jon Ewo og Svingen – med en Marg & Bein-forestilling i Sør-Trøndelag og Vestfold. Det må nevnes at Arne Svingen i 2007 utga den illustrerte romanen Dager jeg har glemt sammen med Mikael Nobuchi, et samarbeid som ga et ujevnt resultat i følge vår anmeldelse. I Kristiansand ble den i år valgt til gave til alle kommunens 10. klassinger og trykket opp i eget opplag i den forbindelse. Den er tidligere oversatt til svensk og dansk og utkom i år på færøisk. I år har også Svingen opplevd å få voksenromanen Handlingens mann utgitt på tysk, og ungdomsromanen Svart elfenben på fransk. Christoffer Grav, hvis strek er kjent blant annet fra Aftenpostens Si:det-sider, gjør sitt første forsøk som romantegner med Med egne øyne. Det kommer sikkert mer fra disse herrer, sammen eller hver for seg. La oss håpe, virkelig håpe, at det blir bedre enn dette.



Skrevet av:
Kommentarer