Tittel: Magnus Carlsen og sjakkmorderen
Tekst: Aleksander Kirkwood Brown
Illustratør: John S. Jamtli
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2020
Antall sider: 64

Med Oslo som sjakkbrett

Sjakkmester Magnus Carlsen viser seg å passe godt som actionhelt og tegneseriefigur.

En morder herjer i Oslo, og legger igjen sjakkbrikker i hendene på ofrene sine. Politietterforskeren Maud må motvillig hente inn en ekstern konsulent i saken, og hvem vet vel mer om sjakk enn verdensmesteren Magnus Carlsen?

I tegneserieform er er Carlsen lett gjenkjennelig ut fra den voluminøse sveisen, de buskete øyenbrynene og det sterke hakepartiet – og kanskje også den monomane besettelsen for sjakkspill. Ironisk nok er det alt sirkuset rundt sjakken som får ham til å ta jobben som politiassistent (en oppvisningskamp mot statsministeren i et glassbur over Karl Johan er bare én av mange ting som må avlyses).

Etableringen av premisset er raskt unnagjort, og det som følger viser seg å være en tegneserie som er fjollete og uhøytidelig, men som også er preget av godt håndverk. Når leseren først godtar Magnus Carlsen som dedikert detektiv med primadonnanykker, er det mye å sette pris på i denne historien.

Magnus-Carlsen-2-carlsen

80-tallsaction

Forfatter Aleksander Kirkwood Brown og illustratør John S. Jamtli har på kort tid rukket å etablere seg som et velfungerende team innen norske tegneserier. Hvor for seg har de gjort seg bemerket i den mer populære delen av norsk åndsliv. Brown som manusforfatter for både Donald Duck, to Askeladden-filmer (som unnlot å imponere anmelderne) og bokserien Edward Rubikons mysterier. Jamtli er mest kjent for tegneseriene sine, og spesielt de to albumene av tegneserien Sabotør (Cappelen Damm 2018 og 2019).

Sammen stod de to bak den svært fjollete Norges Ninjakommandør (Cappelen Damm 2019), en fiksjonalisert versjon av Arne Treholt-saken innpakket som en nyoppdaget action-tegneserie fra 1980-årene. Når de nå beveger seg over i politithrilleren, er de fleste meta-lagene skrelt bort. Det som har blitt med videre er forkjærligheten for 80-tallet, denne gangen i form av en rekke mer og mindre åpenbare visuelle og faktiske sitater gjennom hele tegneserien.

Tegningene er fargerike og karikerte, med kjente fjes som blant andre Hans Olav Lahlum blant rutene. Tegneserien gjør også god bruk av bylandskapet i Oslo, og lokalkjente vil kunne kjenne igjen hvor Maud og Magnus beveger seg gjennom historien.

Norske forbilder

Det har ikke vært laget så mange tegneserier av denne typen i Norge: relativt korte, avsluttede actioneventyr i A4-format (de kalles gjerne fransk-belgiske fordi disse to landene lenge dominerte markedet fullstendig). Derfor er det ekstra gøy at Kirkwood Brown og Jamtli har begynt å leke seg med hvordan slike tegneserier kan se ut på norsk.

Noen norske forbilder har de imidlertid hatt, i tillegg til at Jamtli selv  som nevnt har gitt ut to Sabotør-bøker som er svært gode. Når han kjører solo er tegningene et par hakk skarpere og mer gjennomarbeidede enn den mer generiske, humoristiske streken i Sjakkmorderen.

Ellers har vi Krüger & Krogh, en tegneserie lagt til et slags norsk X-Files på 1960-tallet, som hittil har kommet med to album på Egmont i 2014 og 2018, og hvor man mistenker at serieskaperne Ronald Kabíček, Bjarte Agdestein og Endre Skandfer bruker mer tid enn det som sunt er i sin jakt på det perfekte visuelle uttrykket.

Også vår internasjonale tegneseriestjerne Jason har laget flere tegneserier i dette formatet, hvor han fra bok til bok veksler mellom humoristisk slapstick pakket inn i sci-fi-pastisj (Den siste musketer, Schibsted 2008) og fåmælte eksistensielle mordmysterier (La meg vise deg noe, Schibsted, 2005). Leter du ekstra godt i bladhyllene finner du også Sture Rask og oljen som forsvant av John Kåre Raake, en obskur oljethriller fra 1980-tallet utgitt på nytt i 2012 av Vormedal forlag.

I Sjakkmorderen har serieskaperne lagt seg i det gylne krysningspunktet av spenning, humor og action, som alle tegneserier i dette formatet streber mot. At historien mot slutten av boken blir mer og mer vanvittig er også et kjennetegn ved denne typen actioneventyr, og er knapt noe som trekker ned. Kirkwood Brown har gjort en god jobb med å forankre selv de mest usannsynlige utviklingene i historien, og boken er tro mot logikken i sitt eget univers.

Magnus-Carlsen_1-politihus

Kvinnelig helt

Et annet interessant aspekt er hvor uanstrengt boken inkorporerer både kvinner og ikke-etniske nordmenni historien. For ikke mange år siden tilhørte det sjeldenhetene at norske mannlige serieskapere stod bak kvinnelige hovedpersoner, men dette er tydelig noe som er i ferd med å snu. Ikke bare er Maud en effektiv (om enn litt anonym) hovedperson, men også den beinharde politisjefen er en kvinne, uten at det behøver å kommenteres.

Den andre hovedpersonen, Magnus Carlsen, virker ikke å ha noe mer med boken å gjøre enn Arne Treholt hadde med Norges Ninjakommandør. Kirkwood Brown fremstiller ham som en sjakkens Sherlock Holmes, uten å grave stort mer i psykologien hans enn at han er veldig glad i sjakk – og hater å tape. Tegneseriemagnus er likevel lett å bli glad i, og serieskaperne tegner et sympatisk portrett av en ung mann som har sine svakheter.

Sjakkmorderen er akkurat så herlig dum som tittelen lover, samtidig som at et par smarte grep gjør at den overlever både en andre og tredje gjennomlesning.

 



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.