Med plekter i lomma
Boktittel: Med plekter i lomma
Forfatter: Lise Knudsen
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2008
Antall sider: 121
Røft og sårt om ”å finne seg sjæl” Anmeldt av Heidi Sævareid Lise Knudsen +
Røft og sårt om ”å finne seg sjæl”
Anmeldt av Heidi Sævareid
Lise Knudsen + musikk = ungdomsroman! Forfatteren er både komponist og musiker, og har i de siste to bøkene plassert unge musikere i sentrum. Svarte vinger (2007) handlet om pianistspiren Dea. Årets roman, Med plekter i lomma, har gitar som hovedinstrument.
Gitaristen er Juni, som spiller i band med fire venner. Utradisjonelt nok er ingen av bandets to jenter vokalister, dén rollen har den litt feminine August. Men Juni er like fullt frontfiguren. Hun er sjefete, engasjert, ambisiøs – og den mest talentfulle. En dag får hun spilletilbud fra et annet, eldre band. Men svikter hun ikke da sine egne? Og takler hun uvante, akustiske utfordringer? Juni har en klassisk gitar under sengen, en gave fra stefaren. El-gitaren fikk hun av sin rufsete, nonchalante rocke-far – som aldri egentlig stiller opp. Junis lojalitet hviler uansett hos ham, og å spille klassisk ville være å ”kapitulere” overfor stefaren. Lojalitetskonflikten aksentueres når mor og stefar presenterer flytteplaner. Skal Juni følge med på lasset? Eller skal hun bli værende i byen, og flytte inn hos pappa?
Betydningen av gitarspilling
Lojalitetskonflikt kan stå som en hovedoverskrift for romantematikken. Løsrivelses – og identitetskonflikt danner underpunkter. Skjønt – hva som er den overgripende konflikten i Junis sjelsliv, finnes det nok intet fasitsvar på. Sikkert er det i alle fall at hun strever med å finne tilhørighet – en kontekst. At hun trenger samspill med andre, forstår hun: ”Plekter – avhengig av strenger for å få mening. Litt som henne?” Hun grubler også over plekterets funksjon. El-gitarister spiller vanligvis med plekter, og Juni vegrer seg for å spille uten. Det føles for ”avslørende”. Dermed får plekteret en dobbel symbolfunksjon – det er et skjold mot det såre og vanskelige – samt et bilde på henne selv.
Plekteret er et bærende symbol i romanen, og derfor skal man merke seg at gitar-jenta på bokomslaget står uten plekter. Det gir god mening å se det som et hint om hva Juni må våge for å finne fred og tilhørighet. Fortellingen i seg selv er også full av frempek – det mer enn legges opp til at Juni skal måtte ta den akustiske gitaren fatt. At Juni er tøff, er man aldri i tvil om, men i siste instans handler det virkelige motet om å våge å erkjenne sårbarheten. Den skjøre Sting-låten ”Fragile” blir et viktig ledemotiv både for Juni og for leserne.
Tøffere heltinne enn sist
Svarte vinger handlet også om sårbarhet og identitetskonflikt, men på langt mer velbrukt vis. Her skildres en ”heltinne” av den tradisjonelle sorten: forknytt, taus og dorsk – selvsagt med en dominerende mor. Med plekter i lomma gir oss en heltinne med tæl, og slike trengs! Vi får også et nytt perspektiv på bandromanen. Drømmen om gitar, band og berømmelse har mange fortalt om, men kun et fåtall skriver om unge som virkelig vil og kan spille. Junis trygghet på eget talent er forfriskende, og det var sannelig på tide at vi fikk en bok om en jente som selv trakterer gitaren – og ikke kun beundrer en kjekk gutt med gitar (les: penisforlenger). Det flotte er at Knudsen ikke gjør noe nummer av det utradisjonelle – men jeg aner et skjevt forfattersmil idet Junis lillebror spør om ikke det er slik at også gutter kan ”spelle gitar”?
Åpen slutt
Med plekter i lomma har en ryddig komposisjon som samtidig fenger, ikke ulikt en god rockelåt – eller en Mozart-sonate. Knudsen, som nylig fikk ”Språklig samlings litteraturpris”, bruker et konsekvent og stilsikkert Drammensmål, og krydrer med poengterte, poetiske bilder. Handlingen er lett å følge, full av symboler og frempek. Av og til blir den nok en smule overtydelig, en voksen leser ser litt for tidlig hvor handlingen vil bære. En 15-åring vil kanskje derimot føle det ”trygt” å bli guidet gjennom romanen. Men vent: Blir vi guidet i havn? Langt i fra. Og dette er vel heller ikke et kriterium for en god historie. Likevel – i og med at boken er så overtydelig nesten hele veien, føler man seg litt snytt når nesten alt ender i det uvisse. En romanavslutning nøster vanligvis opp løse tråder, og gir enkelte svar, men i denne boken er konklusjonen snarere at vi ikke får noen konklusjon. Rett nok antydes det at det meste ville blitt avklart dersom vi hadde fått følge Juni i bare noen dager eller uker til. Lise Knudsen velger uansett å avslutte idet både Juni og vennene står på spranget.
Så finner Juni fotfeste – hvor hun enn lander? Mye tyder på det. Noe annet hadde rimet dårlig med heltinnens trassige, livssultne holdning!