Mellom krimgåte og barnevernsdrama

JK (egentlig Jan-Kåre, skal uttales på engelsk som djeikei) er 14 ½ år gammel, han kjeder seg fordi kompisen er på sydenferie og han blir ufrivillig trukket inn i mystiske hendelser. Den historien som først begynte som en sommerferiekrim, utvikler seg til et trist familiedrama om vold i nære relasjoner og søsken som blir skilt fra hverandre som følge av dette.

Rollegalleriet rundt JK er foreldre, den mystiske gamle naboen «Sylen» som bor i nabohuset «Asylet», tenåringsjenta Vicky som er på besøk i Asylet, bølla Karl og hans ledsager Sabrina. Og ikke minst JKs «onkel» Egil og hans datter Thea. Egil blir omtalt som «onkel», men er egentlig farens bestevenn.

Først en spoiler alert. Denne boka fungerer best når du som leser er uforberedt på noen deler av bakgrunnshistorien til personene. Hvis du ikke vil vite hvem «Sylen» egentlig er, bør du slutte å lese denne anmeldelsen nå.

Samarbeid med niendeklasser

Historien er plassert på øya Sotra utenfor Bergen. Jeg er nysgjerrig på om historien er bygget rundt et reelt «Asyl» – et stort hus med fortid som mentalsykehus, eller om det er oppdiktet. Men jeg har en fornemmelse av at forfatteren og den klassen han har skrevet sammen med, vet nøyaktig hvor huset skal ligge – enten det har rot i virkeligheten eller ikke. Handlingen foregår de åtte første dagene i juli 2022, og forankres i tid gjennom referanser til nyheter om spilleroverganger i internasjonal fotball.

Isaksen har skrevet boka i samarbeid med to niendeklasser på Tranevågen ungdomsskole på Sotra. I etterordet blir elevene omtalt som «medskapere» av boka. Det blir ikke forklart hva som er basert på innspill fra ungdommene, men jeg gjetter at både barnevernsdimensjonen, geografien og fotballreferansene er elevenes forslag.

Isaksen har tidligere utgitt seks romaner på Aschehoug fra 1997 til 2013. Denne boka er utgitt på Teft forlag, som Isaksen selv etablerte i 2021. Kongen av Sotra er Isaksens første ungdomsroman. I følgebrevet som fulgte med boka, forklarer forfatteren/forlaget at romanen handler om «å våkne fra sommerdvalen – og gjøre noe, selv om det er farlig.»

Jeg er ikke sikker på om jeg synes det er en god beskrivelse, sett under ett. Men én handlingstråd lever godt opp til dette. Den uavklarte relasjonen til Thea blir innfallsvinkelen til en slags romantisk komedie. Thea og JK har kjent hverandre lenge, og de har kanskje hatt et slags søskenbarnforhold som kan forklare hvorfor JK verken skjønner eller vil ta imot de invittene som Thea sender om kino, kyssing og sommerforelskelse. I disse partiene er det både komiske misforståelser og søt musikk.

Den mystiske naboen

Den sure mannen i det skumle nabohuset er et klassisk tema i barnebøker. Isaksen skriver seg inn i den sjangeren. Men det er noe som skurrer. På side 10 blir JK vitne til at den gamle naboen stuper ut i havet og blir borte. Var det en ulykke? Selvmord? Eller forsvinnings-triks? Det tar 45 sider før vi får klarhet i at «Sylen» ikke er død. Men på disse sidene har ikke JK gjort noe for å alarmere noen.  

Utforskningen av nabohuset og beboerne der er innom flere faser og konfrontasjoner. JK og Thea får mistanke om at Sylen og gjesten Vicky driver med våpentrening for å angripe Kongen, som skal besøke Sotra om noen dager. Men ingen ting skjer som følge av denne mistanken. Ingen varsles. Senere blir de to låst inne i kjelleren. De kommer seg ut av ei skjult dør. Men ingen ting skjer, og det blir ingen fatal opptrapping av konflikten på grunn av dette. 

At den unge helten må bære alle sine spørsmål og bekymringer alene, er selvsagt også et klassisk grep i barne- og ungdomslitteratur. Mange barnebøker ville vært kortere og kjedeligere hvis den unge helten hadde fått hjelp av noen voksne til å løse problemene i tredje kapittel. Men det er ikke så ofte at de unge heltene blir vitne til mulige dødsulykker og kongeattentat uten å gjøre noe aktivt med det.

Familien som raknet

På et tidspunkt forandrer boka seg fra å være en spenningsfortelling om en nifs nabo som kanskje er terrorist, til å være en rent kriminalmysterium som oppklarer hvordan hemmeligheter i fortiden har skapt dagens situasjon. Romanen har en klassisk oppklarings-scene, hvor alle de som vet litt, forteller hverandre hvordan saken egentlig henger sammen.

Det viser seg at «Sylen» er bestefar til to av ungdommene i boka. At han har en fortid som brutal og voldelig far til barnas mor, og var like guffen som bestefar. Denne vanskelige oppveksten har ført datter/mor ut i rus og elendighet, og barnebarna til fosterhjem og «savnet»-status.

Karl får heldigvis en mer interessant rolle etter hvert. Den stereotype bøllerollen som han har i det meste av boka, er så lite integrert med den øvrige historien at det enten var et banalt unødvendig sidespor, eller et åpenbart frampek. Nå framstår sidesporet Karl som en slags lærebok i intrigebygging. Karl har ikke fått spesielt mye personlighet, men kan tolkes i et mildere lys når vi blir kjent med hans historie. Og kanskje er det et slags moralsk moment her: at du aldri skal dømme noen før du kjenner historien deres?

Alt i alt synes jeg at Isaksen bygger intrigen i litt for stor grad på en slags ukeblad-naturalisme, hvor barna soner for foreldrenes synder med forvisning, savn og til sist opprør. Men jeg skjønner at dette er en smakssak.

Mellom forvirring og forbrytelse

JK er en utypisk ungdomsdetektiv. Selv ikke sammen med Thea blir han en spesielt effektiv sporhund som følger spor eller løser problemer.

Bokas svakeste del er mysteriene. Hvordan de er sammensatt, og hvordan hovedpersonene møter dem. Jeg synes ikke konfrontasjonsscenene mellom JK/Thea og Vicky/Sylen er troverdige, verken som ungdomsroman eller som kriminalmysterium. Boka presenterer både mulig død og terrorisme, uten at det føles fatalt.

Selv om han kan virke tafatt, er det likevel JKs fortellerstemme som er romanens sterkeste kort. Han er blyg, forvirret, misunnelig, nysgjerrig, av og til uventet modig. Noen ganger sier han mindre enn det han tenker – særlig når det gjelder Thea, og noen ganger snakker han om tilsynelatende uviktige ting. Men det er en nerve der som gjør at han kjennes noenlunde autentisk, og som berger en svak intrige.