Tittel: Alt jeg skylder deg er juling
Tekst: Arne Svingen
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2019
Antall sider: 185

Mellom vreden og verden

Herman slår. Men hvorfor slår Herman? Arne Svingen flytter blikket fra offer til overgriper i det som må være en av hans sterkeste ungdomsromaner hittil.

«Denne boka er en knyttneve av en roman» heter det i baksideteksten til Arne Svingens nye ungdomsroman, Alt jeg skylder deg er juling, om søtten år gamle Herman som liker å slåss. Forlagets metafor er knapt nok slående –  vi har hørt den så mange ganger før at den vel har mistet mye av sin kraft. Men den innbyr i det minste leseren til å reflektere rundt forholdet mellom språk og vold. For hvis en roman kan være en knyttneve i positiv forstand – mer enn antyder det at også vi, leserne, kan kjenne suget i magen når det går hardt for seg. Hvem liker ikke å føle seg truffet av en roman, et dikt eller en presis formulering? Hva er mer tilfredsstillende enn å kunne avlevere en sviende replikk?

Kontroll og virkelighetsflukt

Volden er sjelden langt unna i mediehverdagen vår. De fleste av oss liker å se en spennende actionfilm der kjever knuses og skaller og karosserier smadres – i hvert fall så lenge volden fremstår som symbolsk og ikke altfor virkelig. En ubehagelig voldelig film må helst gjøre seg fortjent til volden ved å ta steget ut av underholdningen og inn i kunsten. Da blir det alvor, ikke underholdning. Herman, som ikke bare er denne romanens hovedperson, men også dens forteller, reflekterer over slike problemstillinger selv. Han foretrekker voldsfilmer «som har et snev av virkelighet i seg», historier «der volden er ekkel og uforutsigbar, folk blør og hovner opp, og slagene får følger». Slik får vi vite hva slags tekst vi leser, men også at Herman tenker omtrent som oss.

I likhet med oss er også Herman redd for at volden skal komme på avveie og smitte over på hverdagen, om enn i omvendt forstand. Han trenger å føle at han har kontroll, og frykter at noen skal filme ham når han slår: «jeg vil ikke spres som et virus på vinteren,» sier han tidlig i boka. Dette forteller oss at Herman ønsker seg en relativt konsekvensfri form for vold, en kamp som er over idet motstanderen går i bakken og han har gjort tilstrekkelig inntrykk, men også at Svingens hovedperson ikke er ute etter berømmelse, men snarere en form for lutring.

Ærlighetsmaskinen

«Skal jeg være helt ærlig,» heter det i romanens aller første setning, «så finnes det ikke noe mer rensende enn å kjenne knyttneven treffe haka til en idiot», og nøkkelordene her er «ærlig» og «rensende». Målet her, som i så mange av Svingens beste romaner, er å kunne snakke sant om det som virkelig betyr noe, å få til en form for likevekt, eller kanskje heller bygge en bro, mellom den verdenen man bærer inni seg og den verdenen man deler med andre. Problemet oppstår når det man har inni seg er skamfullt og vondt nok til at det ikke er presentabelt. Da må det renses opp.

Og her, i romanens første setning, skjønner vi at Hermans strategi går ut på å rense opp i grumset på innsiden ved å utøve vold på verden der ute, å lindre indre, ufortjent smerte ved å forvandle den til noen andres fortjente lidelse. At det helst skal gå ut over «en idiot» forteller oss at volden må kunne rettferdiggjøres. Herman liker ikke å slåss bare for å slåss. Han må kunne tenke at han gjenoppretter en form for orden i verden, at det, som i tittelen, er snakk om gjengjeldelse og skyld. Men tenker man at volden den andre påføres dypest sett er fortjent, blir det desto vanskeligere å be om unnskyldning for å ha gjort noe galt selv. Da blir det også umulig å forsone seg med samfunnet. Når Herman utfører sitt private renselsesrituale, ser omverdenen bare en voldsmann og et offer. Og når forskjellen mellom hvordan du ser deg selv og hvordan verden ser deg blir for stor, bryter språket sammen.

Hermans strategi settes ytterligere på prøve av den fascinerende, men ustabile Silje. Hun har nemlig en liste med navn på en rekke menn som ustraffet har forgrepet seg på barn. Om noen fortjener juling må det vel være dem? Om noen skal kunne gi dem juling, må det vel være ham? Herman lar seg rekruttere til prosjektet, men skjønner snart at det nok ikke var dette det handlet om for ham likevel. Erkjennelsen fremprovoserer et nytt prosjekt. Det er noen han må konfrontere. Men han trenger et vitne, en som kan opprette en nødvendig forbindelse mellom verden og ham, og bekrefte ham. Det må bli Silje. Problemet er bare at hun har sine egne demoner, som kanskje er villere og farligere enn Hermans. Det er heller ikke alltid slik at man kan få det man fortjener, eller alltid selv skjønner hva man trenger mest.

Nok et karrierehøydepunkt

Arne Svingen befinner seg nå om lag tjue år og sytti utgivelser inn i karrieren som forfatter, og strengt tatt burde man ikke kunne skrive såpass gode, medrivende og gjennomarbeidete ungdomsromaner som dette med et slikt utgivelsestempo. Selv om øvelse som kjent gjør mester, ville de aller fleste andre forfattere begynt å gå på tomgang nå. Men Alt jeg skylder deg er juling er blant det beste jeg har lest av Svingen så langt – og det sier ikke lite. Handlingen følger en konsekvent logikk uten å bli forutsigbar, dialogen er levende og personene interessante og sammensatte. Vi ville neppe likt Herman om han gikk i klassen til barna våre, men vi liker ham her, i denne spennende og intelligente romanen, som rett nok inneholder en god porsjon dramatiske hendelser, men der det aller mest spennende skjer i selve språket.

Da jeg vokste opp, pleide de voksne å si at volden begynner der språket slutter, noe som vel skulle bety at den som slo egentlig var dum og avmektig. Også hos Svingen er volden uttrykk for avmakt, og Herman sliter absolutt med å kommunisere med omverdenen. Men det som slår meg når jeg leser denne romanen, er hvor mye språk han likevel har, denne gutten, og den rastløse, søkende energien i det. Når Herman finner sammen med Silje, handler det mindre om fysisk tiltrekning enn om at ordene de kan utveksle seg imellom er raske og skarpe, som tankene han bærer på til daglig, og slagene han deler ut til fremmede idioter om natten. Det letter på trykket. Herman er verken dum eller avstumpet, men bærer en skam som må bearbeides og lindres. Det gjelder bare å finne ut hvordan. Alt jeg skylder deg er juling er et godt sted å begynne.

 



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.