Men størst av alt er storebror

Boktittel: Det var ikke jeg! sa Robinhund
Forfatter: Alice Lima de Faria
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2015
Antall sider: 32
«Det var ikke jeg!» sa Robinhund, men det VAR det utvilsomt. Spørsmålet er hvorfor Robinhund viser seg fra sin mest bøllete side i barnehagen akkurat denne dagen.
Storebrødre kan være de største heltene, i virkeligheten som i litteraturen. Hva ville historien om Brødrene Løvehjerte vært uten Kavrings kjærlighet til sin bror Jonatan? Eller Lillebror og Knerten uten den trauste og trygge storebror Philip? Selv om Alice Lima de Farias nye bildebok Det var ikke jeg! sa Robinhund tilsynelatende handler om å drive med bøll uten å innrømme feil, så handler den kanskje egentlig mest om en elsket storebror med størrelse 78 i sko?
Alle er dumme i barnehagen
For Robinhund har en utrolig grei storebror. Allerede parateksten indikerer hvor viktig denne broren er. På innsiden av omslaget finner vi brødrene hund avbildet med rattkjelke, med skattekart, sovende i samme seng, og lesende i samme bok. De to har en trehytte som er bare deres, og der kan Robinhund fortelle alt mulig til en bror som er «bred som en garasjedør og høy som en grantopp». Når Robinhund skal i barnehagen er det broren som følger ham, og selv om Robinhund påstår at alle er dumme der, må han gå dit likevel. Storebror har sekk på ryggen og tydeligvis et storebror-liv som venter på ham. Uten Robinhund! Og det blir virkelig en dum dag i barnehagen. Robinhund heller melk og søler på Uffle. Han dytter Fanta så hardt på husken at hun faller. På Uffle! Og han skyter fotballen så den treffer stakkars Uffle i magen. Det blir mye kjeft av sånt. Og dermed blir Robinhunds påstand om at alle er dumme på sett og vis sann, uten at han er særlig villig til å se sin egen rolle i det hele.
Følsomt barneperspektiv
Det å innrømme skyld kan være vanskelig selv for voksne, og ikke mindre bittert for barn. Dette er en bildebok som ivaretar barneperspektivet på en god måte. Typiske situasjoner der Robinhund lar seg rive med og ikke helt evner å stoppe i tide, er gjenkjennelige, og selv om guttehvalpen tøyer strikken for de voksnes tålmodighet, ligger lesersympatien likevel hos hovedpersonen. Episoden der de voksne krever at Robinhund må be Uffle om unnskyldning og han ender opp med å brøle «unnskyld» så høyt han bare kan, er bare nydelig. Alle har vel vært det barnet som med hele seg vil signalisere at dersom de skal be om forlatelse, er det IKKE frivillig.
Uttrykksfulle illustrasjoner
Nydelige er også illustrasjonene. Alice Lima de Faria er kanskje mest kjent som illustratøren av Rumpemelk fra Afrika med tekst av Erlend Loe. Her skapte hun noen afrikanske dyr uten sidestykke. Sleipe løver og lumske aper, som skjulte ting bak på ryggen, og som viste med blikk og gester at de ruget på en stor hemmelighet: nemlig at rumpemelk faktisk fins. Denne uttrykksfulle mimikken og det talende kroppsspråket har de Faria videreført til Det var ikke jeg! sa Robinhund, der hun for første gang illustrerer sin egen tekst. Illustrasjonene bærer en stor del av det narrative ansvaret, og kler på det sparsomme verbalspråket alle Robinhunds emosjoner som spenner fra frekk, furten og brautende til liten og lei seg. Alle de dyriske figurene har sin egen personlighet. Den noe uheldige Uffle som stadig står i veien for Robinhunds utagerende oppførsel, er en litt engstelig kattefyr. Sladrehanken Tjalle, som hele tiden påpeker hva som er gjeldende regler i barnehagen og hvem som har brutt dem, er en liten skinnhellig gnager med store øyne og indignert pekefinger. Det hele er holdt i en disiplinert koloritt som gjør at man får lyst til å gripe etter sånne fargekartnavn som malingprodusenter opererer med: minty breeze? sjøsmaragd? varm lotus? midight oil? Hvis illustratørmarkedet skulle bli for skrint, kan Alice Lima de Faria garantert få jobb hos Jotun, for dette er den vakreste barnehagen jeg noen gang har sett.
Heldigvis for storebrødre
Under et tre sitter Robinhund og føler seg misforstått og sår. Ingen finner ham uansett hvor mye de roper. Alle de andre blir hentet, men Robinhund holder stand på skjulestedet sitt. Da kommer storebror. Han finner selvfølgelig Robinhund. Dessuten tror han på Robinhund når han forteller at det ikke var han som sølte og ødela og sparket… i hvert fall ikke med vilje. Sånt forstår nemlig storebrødre når alle andre er håpløse. Sammen går de hjem i mørket. En stor og en liten, men ellers nesten helt like.
Artikkelen er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.