Mennesker i kaos

Boktittel: 9. april 1940 / 8. mai 1945
Forfatter: Jon Ewo
Illustratør: Dag Frognes
Forlag: Ena
Årstall: 2020
Antall sider: 192
Gjennom 9. april 1940 / 8. mai 1945 får leseren et overbevisende nærbilde av den tyske okkupasjonen, sett fra perspektivet til menneskene som sto midt i to dagers dramatiske hendelser.
Denne anmeldelsen skrives to uker inn i en uoversiktlig pandemi, og det føles merkelig aktuelt å lese to bøker om andre verdenskrigs første og siste dag i Norge. Begge disse dagene var kaotiske dager. Dager der både vanlige folk og de viktigste aktørene manglet oversikt og samtidig måtte ta store og avgjørende valg for seg selv og landet. Vi står i en like omfattende og usikker situasjon nå, og det gjør kanskje at det er lettere å sette seg inn i hvordan disse krigsdagene må ha artet seg.
Utgivelsen består av to bøker i én. Når du har lest om 9. april, kan du snu boka rundt og lese om 8. mai fra motsatt side. Forfatter Jon Ewo skriver i begge etterordene at hans «jobb har vært å dikte litt rundt hvordan mennesker kan reagere i en presset situasjon. Forhåpentligvis også slik at disse menneskene blir tydeligere for oss.» Han har valgt seg ut noen sentrale personer som kong Haakon og rikskommisær Terboven, og noen illustrerende historier fra vanlige nordmenn. Selv uten pandemien, tror jeg nok at han hadde oppnådd målet sitt om å gjøre menneskene og situasjonene tydelige for oss, for utvalget er godt og gjennomføringen overbevisende. Når vi står i kaos selv, blir det i tillegg betryggende å lese disse historiene. Vi vet jo at normaliteten vendte tilbake den gang – vi kommer gjennom det nå også.
Stilsikkert jubileumskonsept
Mellom linjene får jeg inntrykk av at utgivelsen er et oppdrag fra Ena forlag til forfatter og illustratør. Vi er inne i et dobbelt jubileumsår, der det er 80 år siden krigen startet og 75 år siden den sluttet, og Jon Ewo og Dag Frognes er begge åpenbare navn når dette skal markeres, siden de begge har lang erfaring med historiesjangeren. Det er derfor usikkert hvem jeg skal gi æren for konseptet – om det er forlag, forfatter eller illustratør – men jeg vil i alle fall slå fast at det fungerer.
Bøkene makter faktisk å fortelle krigshistorien gjennom enkeltskjebner og enkelthistorier fra krigens første og siste dag. Vi blir kjent med de to første jødene som flyktet over til Sverige 9. april 1940, og med den gravide kjæresten til den beryktede torturisten Henry Rinnan når de flykter etter freden. Vi får vite hvordan banksjef Nicolai Rygg smuglet hele Norges gullreserve på 50 tonn gull ut av Oslo i 26 lastebiler, og følger journalist Knut Tvedt når de NRK-ansatte, i hatt og frakk, tar tilbake radiostudioet 8. mai 1945 fra bevæpnede tyskere. Alle de ulike personene står i pressede og skumle situasjoner, de vet ikke hva som vil skje i de neste timene: Hvem vil sitte igjen med makten, vil de selv eller nær familie dø? Dette gjelder begge dagene, for det var slett ikke sikkert at okkupantene ville gi seg uten kamp den 8. mai, og Ewo følger ikke bare nordmenn, han følger alle sider i konflikten, med sympati og innlevelse. Det er et grep som gir leseren en rask og direkte innføring i krigsårene, og konseptet er såpass tydelig at utgivelsen stikker seg ut i floraen av krigslitteratur for barn og unge.
Ewo er en stilsikker og god historieformidler. Han har gjenfortalt norsk og europeisk historie gjennom perspektivet til enkeltpersoner i snart tjue år, og denne typen historieskriving fra hans hånd kan sies å være et varemerke. Det som gjør utgivelsene hans så vellykket, slik jeg ser det, er på den ene siden hans evne til å levendegjøre konkrete detaljer gjennom tankene og sansebeskrivelsene til faktiske personer, og på den andre siden hans evne til å stole på de historiske fortellingene – Ewo overdriver ikke, han konsentrerer seg om handlingen. Et godt eksempel er hvordan han gjenforteller senkningen av «Blücher» gjennom perspektivet til kommandant Birger Eriksen. Dette er en dramatisk hendelse, men Ewo beskriver ikke med store ord eller voldsomme adjektiver, han forteller hvordan mannskapet og Eriksen tar seg matpauser og forsøker å hvile mens de venter på at de tyske skipene skal vise seg. Spenningen og rastløsheten kommer fram gjennom detaljene, og det er lett for leseren å leve seg inn.
Frognes har nok ikke et like etablert navn som Ewo, men også han har formidlet historie til barn og unge i mange år. Han debuterte i 1998 med en tegneserie om Tordenskiold, som han vant Kultur- og kirkedepartementets tegneseriepris for, og han har spesialisert seg på å illustrere maritim historie. Frognes viser at han mestrer den samme balansegangen som Ewo. Han konsentrerer seg om å gi oss historiske og tidsriktige detaljer framfor å male ut eller overdrive de dramatiske situasjonene. Vi får ikke se «Blücher» synke mens soldater hopper skrikende over bord – illustrasjonen viser i stedet hvordan krigsskipet siger sakte og truende innover fjorden.
Men hvem er leserne?
Konseptet er altså godt tenkt, og forfatter og illustratør gjør jobben sin, men forlag og forfatter burde i større grad ha gitt boka en innpakning og en ramme som forklarte oss lesere hva det er vi har mellom hendene. Omslagsillustrasjonen til Erlend Askhov forteller tydelig at boka handler om krigen, men det er ingen sjangerplassering noe sted, og siden boka mangler baksidetekst og forord, er det lite som kan hjelpe en potensiell leser til å orientere seg. Hvem er det utgivelsen skal treffe? Er det ungdommene selv som skal plukke opp denne? Er det lærere som skal bruke den i undervisningen? Eller er det besteforeldre som vil at barnebarna skal lære historie?
Alle disse målgruppene er potensielle kjøpere, men forlaget ville hatt bedre muligheter for å nå ut om de hadde gitt oss en tydeligere vei inn i teksten. Når vi åpner boka er det eneste som skal hjelpe oss en innholdsfortegnelse, og det forutsettes også at leseren kan en del om krigens internasjonale kontekst fra tidligere. Det er kun en to siders tekst i begynnelsen av hver bok, som i det ene tilfellet oppsummerer opptakten til invasjonen, og i det andre tilfellet krigens fem år, mens årsakssammenhenger og motivasjon for krigshandlingene først og fremst forklares underveis og i avslutningen av hver bok. At krigen gjenfortelles på denne måten fungerer godt, tenker jeg, hvis leseren vet at det kommer, men i 9. april 1940 / 8. mai 1945 får vi ikke vite hva som kommer. Vi blir bare kastet rett inn i handlingen.
Det er mulig at forlag og forfatter har utelatt leserveiledningen med vilje. For at leseren skal få kjenne den uoversiktlige situasjonen i disse to dagene på kroppen, så å si. Om dette har vært hensikten, er det smart tenkt, men det blir bare forrvirrende i praksis. Derfor håper jeg formidlere landet over anbefaler denne utgivelsen til elever, lånere og kjøpere, og at de samtidig kobler på et par ekstra setninger om hva leserne kan vente seg. En slik innføring er alt som skal til for at de to bøkene skal kunne gi den sterke opplevelsen av mennesker i kaos, og den gode innføringen i norsk krigshistorie, som jeg antar var intensjonen.