Mennesker på reise

I novellesamlingen «EXIT» bidrar sju norske forfattere med hver sin novelle for ungdom. Exit betyr «utgang», at noen forlater et sted, opphører med en aktivitet e.l, og novellene tar nettopp på ulike måter for seg det å reise eller legge noe bak seg, det være seg mennesker, steder eller oppfattelser av en selv. Og i kraft av å legge noe bak seg: Å starte på nytt.

Her skildres både ytre og indre reiser i liten og stor skala. Noen metaforiske, andre bokstavelige. Der hovedpersonen i Mariangela Di Fiores novelle er på reise gjennom ørkenen i stadig større indre desperasjon etter å finne et toalett, kommer hovedpersonen i Linn T. Sunnes novelle ut for en bilulykke på vei til flyplassen, som blir startskuddet for en forelskelse. Hos Geir Tangen er hovedpersonen på en noe urealistisk flytur for å kurere flyskrekk, mens Neha Naveens hovedperson må forholde seg til store hemmeligheter og egen forelskelse i en uoppnåelig kjørelærer. Handlingsmessig er det stor spennvidde i novellene, og fellesnevneren «exit» fungerer som en bred paraply.

Menneskemøter

Arne Svingen åpner med novellesamlingens sterkeste novelle, «17 grunner». Den er velkomponert, språklig presis og intens, og pirker borti mange store temaer på få sider uten å bli moraliserende eller overtydelig. 17 år gamle Freddy har stjålet eks-svigerfarens bil og kjører på øde landeveier om natten mens termometeret viser minus tjue ute. Han stopper når han ser en skygge langs veien, som viser seg å være en kvinne på flukt fra den voldelige kona si. Det ender med å bli et betydningsfullt møte for dem begge.

Felles for flere av de andre novellene er at de skildrer forelskelse. Blant annet Erik Eikehaugs novelle, «Sønner av Hurlumhei», skildrer en fin og troverdig spirende kjærlighet mellom Tellef og Jonas, to utbrytere fra den lokale mopedklubben. I Di Fiores «Let it loose» er det også en spirende forelskelse på gang, men her er det vennskapet mellom hovedpersonen og venninnen som gjør størst inntrykk. Sterke menneskemøter og relasjoner er sentrale i flere av novellene. Andre mennesker er ofte katalysatorer for utvikling og indre reiser, og omvendt, utvikling og indre reiser skaper grobunn for nye, uforutsette menneskemøter – eller sterkere forbindelser til mennesker som allerede er i ens liv. Det vises fint frem i denne samlingen.

Ensomhet

Anja Dahle Øverbyes «Space» er samlingens eneste tegneserienovelle. Den består av vare, detaljerte tegninger av en dyster og dystopisk verden, kanskje etter en atomkrig eller klimakrise? En kvinne og en hund går gjennom en ødelagt by, finner et romskip og flyr ut i universet. «Jorda klarer seg, tror du ikke?» sier kvinnen til hunden. Exiten og ensomheten er total, og avspeilet i fargevalg, i mangel av andre (levende) karakterer og i det nesten språkløse samspillet mellom hund og kvinne.

Ensomhet er et gjennomgående tema i flere av av novellene, noen steder i fysisk forstand, som i Dahle Øverbyes novelle, og i andre ved at karakterene for eksempel bærer på store hemmeligheter. Og det er når ensomheten slår sprekker og karakterene åpner seg for – og forbinder seg med – hverandre, at flere av novellene gjør mest inntrykk. Her forløses ensomheten og gir mulighet for mellommenneskelig utvikling – eller indre reiser, om man vil.

Kunne gått en ekstra runde i språkvasken

Rent språklig stusser jeg over at noen av novellene har replikker som virker litt unaturlige å si for en ungdom, som her: «Hvis Alex ber deg gjøre noe du ikke vil, så sier du nei, hører du?» «Så, gruer du deg til opptaksprøven?» (Eikehaug). Naveens «Gripepunktet», som er interessant tematisk og moralsk, kunne med fordel vært strammet opp språklig, men også handlingsmessig. Den flyter litt ut, har en del overforklarende partier og noen litt keitete overganger mellom avsnitt som:

Det er kvelden før neste kjøretime. En evighet unna. /
Det er kvelden før neste kjøretime.

Novellen forstyrres også noe av inkonsekvent bruk av linjeskift (blanke linjer) som noen steder brukes flittig i samme dialog, og andre steder markerer at det har gått flere uker.

Opplagt til skolebruk

Med unntak av Arne Svingens novelle og glimtvise scener – som Di Fiores avslutningsscene hvor den tissetrengte endelig får tisset, eller når Naveens hovedperson fortsetter å legge an på kjørelæreren sin selv om hun for lengst burde skjønt hvor landet ligger – er det ingen av novellene som gjør stort inntrykk. Selv om det er en jevnt over fin novellesamling, fremstår den rett og slett litt anonym. Dette tror jeg handler om at novellene (med unntak av Dahle Øverbyes novelle, som skiller seg ut sjangermessig) er temmelig tradisjonelle og streite i språk og form, til tross for at det handlingsmessig er stort spenn. Her er ingen overraskelser eller eksperimentering utover det alminnelige. Derfor tenker jeg at dette er en novellesamling som primært er opplagt å bruke i ungdomsskolesammenheng som utgangspunkt for interessante samtaler og diskusjoner i klasserommet, og kanskje ikke for å få den helt store leseropplevelsen.