Menneskets utvikling to ganger

«Fra ape til Sapiens. Menneskenes historie»
av Bengt-Eirik Engholm
Jonna Björnstjerna (ill.)
Oversatt av Aleksander Melli
Spartacus

«Hva er et menneske?»
av Vibeke Maria Viestad
Helena Lindholm (ill.)
Cappelen Damm

Vaskeseddelen på Fra ape til Sapiens. Menneskenes historie av Bengt-Eirik Engholm og Jonna Björnstjerna lover leserne en bok som er «lærerik, morsom og lett tilgjengelig», noe som dessverre viser seg å ikke holde vann i denne boka. Heldigvis kan interesserte barn heller velge Hva er et menneske? av Vibeke Maria Viestad og Helena Lindhom hvis de er interessert i å lære mer om menneskets utvikling. Denne boka er godt skrevet, og ikke så kortfattet at kunnskapen forsvinner mellom linjene, slik den ofte gjør i boka til Engholm/Björnstjerna.

Plagiat?
I 2011 utga Yuval Noah Harari boka Sapiens. En kort historie om menneskeheten. Bengt-Eirik Engholm må ha lest Sapiens og blitt fascinert, som mange andre. Tanken på at dette stoffet kunne formidles til barn, må ha slått ham, og han satte seg dermed ned for å «oversette» voksenboka til en bok tilpasset barn. Resultatet er Fra ape til Sapiens. Menneskenes historie. Prosjektet hans er problematisk og reiser noen spørsmål om hva som er god formidling for barn, og hvilke grep mange forfattere av fagbøker for barn gjør for å tilpasse fagstoffet uerfarne lesere.

Prosjektet til Engholm reiser også noen juridiske spørsmål knyttet til plagiat, men dette er ikke mitt spesialområde, så det overlater jeg til andre å vurdere. Det jeg kan slå fast er at det ikke finnes noen henvisninger til Hararis bok i den norske versjonen, men på nettsiden til Koja Agency, et litterært byrå som representerer Engholm og Björnstjerna, står det at boka «is reminiscent of Yuval Noah Harari’s best-selling Sapiens». Det er mye som «minner om» Hararis bok i Engholms bok. Strukturen er omtrent lik, begge bøkene begynner med «Den kognitive revolusjonen» (Harari)/«En revolusjon i hodet» (Engholm), går videre til «Jordbruksrevolusjonen» (Harari)/«Vi begynner å dyrke» (Engholm), videre til «Samling av menneskeheten» (Harari)/«Alle sammen» (Engholm) og «Den vitenskapelige revolusjonen» (Harari)/«Vitenskapen slår igjennom» (Engholm) og så videre. Og likheten stopper ikke ved strukturen.

Jeg tar også med et eksempel på hvordan Engholm har oversatt Harari, her hentet fra begynnelsen av kapitlet om den vitenskapelige revolusjonen. Harari skriver (i min norske oversettelse): «Hvis en fattig spansk bonde hadde sovnet i år 1000 e.Kr. og våknet 500 år senere til ståket fra Columbus’ mannskap som gikk om bord i Niña, Pinta og Santa Maria, ville verden virket ganske kjent for ham […] Men hvis en av matrosene til Columbus hadde falt i en lignende søvn og våknet til ringetonene fra en iPhone fra det 21. århundre, ville han befunnet seg i en ufattelig fremmed verden. ‘Er dette himmelen?’ kunne han ha spurt seg selv. ‘Eller er det kanskje … helvete?’» (s. 243) Hos Engholm blir dette oversatt for barneleseren, slik: «Tenk deg at du var bonde på 1000-tallet. Du sovnet en kveld og forsov deg – i 500 år. Du våkner i 1500 av en masse rabalder. Det er sjømennene på skipet til Columbus, Santa Maria, som forbereder en ny reise over Atlanterhavet. Du måper når du ser det moderne skipet, men alt annet er omtrent som når du sovet. Tenk deg i stedet at du var sjømann på Santa Maria, og forsov deg i 500 år. Du våkner i 2000 av en tutende bil, ringesignalet fra en mobiltelefon eller et fly som går inn for landing. Nesten ingenting er som da du sovnet. Du lurer på om du har kommet til himmelen, eller til helvete.» (s. 119) Vi kan vel slå fast at disse avsnittene «minner om» hverandre. Å finne flere likheter overlater jeg til de som har spesiell interesse i å avdekke slikt.

Feller i fagtekst for barn
Det er kanskje humørløst å pirke borti den manglende etterretteligheten hos Engholm. Hadde teksten hans vært like god og engasjerende som Hararis, kunne jeg nok tilgitt ham. Dessverre støter Engholm borti andre, og det jeg vil kalle klassiske problemer, når man skal formidle til dels avansert fagstoff for barn. På det verste er teksten hans nærmest uforståelig. På det beste kan nok en ivrig og gløgg 10-åring fange opp et og annet, selv om helheten må framstå som totalt forvirrende.

Engholm har antakelig trodd at han hadde gull mellom hendene i form av Hararis tekst, men når en voksentekst skal tilpasses en barneleser, må «forfatteren» (oversetteren?) ty til drastiske virkemidler, og gullglansen fra opphavet falmer ganske fort. For det første har Engholm kuttet Hararis tekst dramatisk ned. Setningene er kortere, og språket forenklet. Resultatet er at de resonnementene som var så forførende og medrivende i Hararis tekst, reduseres til intetsigende fagtekst. Mye overlates til leseren, men man bør faktisk ha lest Hararis Sapiens (og hvilke 10-åringer har det?) for å forstå hva som er poenget. Det blir rett og slett for mange hull i teksten som leserne selv må tette med sine bakgrunnskunnskaper.

En forteller med glimt i øyet
Vaskeseddelen reklamerer for en fortelling med glimt i øyet. Mulig det. Fortelleren glimter til i enkelte passasjer, men stort sett er han som en naiv 10-åring som vet alt. Se for deg et barn som foreleser på universitetet og lirer av seg setninger som «hjemmet var basen. Der fantes fortellingene, og der fortsatte de å vokse. Med jordbruksrevolusjonen fikk vi en annen måte å se på det meste på» (s. 70). Her er ikke rom for undring og usikkerhet. Denne barnefortelleren har tilsynelatende vært til stede i hele menneskehetens utvikling og kan rapportere skråsikkert om hvordan alt henger sammen.

Illustrasjonene er forsøksvis morsomme. Streken til Jonna Björnstjerna er naiv og uttrykksfull, men ikke spesielt gøyal. Det er de tegneserieaktige snakkeboblene som tilfører små glimt av humor og latter. Som fortelleren representerer de et allvitende blikk på historien, og historiske episoder blir ofte kommentert fra et moderne menneskes ståsted. Hvis leserne klarer å håndtere ulike historiske bevisstheter som kolliderer, får de seg kanskje en god latter. Men kobler de i tillegg på en etisk og moralsk bevissthet, vil nok latteren sette seg fast i halsen. For eksempel lages det humor ut av at europeerne brakte med seg mange sykdommer til det amerikanske kontinentet. I teksten blir leserne informert om at «bare en brøkdel av urfolkene» overlevde. Den naivistiske illustrasjonen med urfolk som hoster og nyser, får en nesten grotesk karakter. Kanskje er det den historiske avstanden til hendelsene som gjør det mulig å behandle tematikken slik. Det ville være utenkelig å lage tilsvarende vitsetegninger om folkemord og krig fra vår egen tid.

Et konkret utgangspunkt
Å lese Vibeke Maria Viestads bok rett etter Fra Ape til Sapiens er som å komme ut i sollys og åpent landskap. Hva er et menneske er en bok som tar for seg menneskets tidlige utvikling fram til vi ble enerådende på verdensscenen. Viestad slutter der Engholm/Harari begynner, med den kognitive revolusjonen. Viestad er arkeolog, og tar utgangspunkt i det hun kan best. Leserne blir tatt med til Pauler utenfor Larvik, et av de stedene arkeologene mener de første menneskene som kom til vår del av verden, bosatte seg. Hun forteller hvordan arkeologene arbeider med et slikt funn, hva de finner og hvordan de tolker det de finner. Leserne får bli med på innsiden av forskernes arbeid, og de får være med på å tenke sammen med dem.

Der Engholm er skråsikker og forteller leserne hvordan det var, selv om ingen kan vite slikt med sikkerhet, er Viestad undrende og stiller spørsmål. Det er befriende. Er det noe unge (og eldre) lesere bør bli fortrolige med, er at mye av det vi «vet» (og som i mange skolebøker presenteres som fakta) egentlig bare er hypoteser. Viestad er også forbilledlig når hun forklarer grunnlaget for konklusjonene arkeologene trekker. Enkle funn av stein- og beinobjekter i ulike lag og avstand fra et ildsted får sin naturlige forklaring.

De ulike menneskeartene
De ulike menneskeartene er et spennende tema som Viestad bruker mye plass på i sin bok. Hvem var de, når levde de, og hvilke arkeologiske kilder har vi til kunnskap om våre slektninger? Viestad besvarer spørsmålene grundig og godt. Også misforståelser og feiltolkninger får sin plass. Kunnskap er ikke noe som er hogd i stein, men utvikler seg hele tiden. For eksempel får leserne forklart hvorfor vi lenge antok at neandertalerne var stygge og klumpete, hårete og framoverlente, nesten som aper. Jo, grunnen var at det første skjelettet fra en neandertaler var av en gammel, krokete mann. Egentlig var neandertalerne ganske like oss, forteller Viestad.

Hva er et menneske? inneholder, i tillegg til levende, fargerike illustrasjoner, mange flotte, oversiktlige og pedagogiske tidslinjer. Her ser vi tydelig hvilke arter som til ulike tider har levd parallelt. Homo sapiens har for eksempel levd samtidig, og antakelig også delvis sammen med fem andre menneskearter. Hvordan dette har påvirket oss, og våre fortellinger om oss selv og andre, er virkelig «mind-blowing». Vi trenger ikke dra ut i verdensrommet for å finne vesener like oss selv. Vi har antakelig møtt dem i vår egen utvikling, levd sammen med dem og i noen tilfeller kanskje også bidratt til at de ble utryddet.

Mindre gøyal, mer å lære
Førsteinntrykket kan kanskje få en ung leser til å velge Fra ape til Sapiens framfor Hva er et menneske. Fra ape til Sapiens virker morsommere og enklere å lese. Og som sagt: Noe er det sikkert mulig å lære av denne boka også. Men hvis man ønsker at leserne ikke bare skal lære noe om menneskets utvikling, men også om hvordan kunnskap dannes og utvikles, bør vi håpe de velger Hva er et menneske? Den boka gjør faktisk leserne klokere.