Menneskevennlige dyrebøker

«Ekorn»
av Synnøve Borge
Nora Brech (ill.)
Gyldendal 2020
30 sider

«Skogens konge. Alt du trenger å vite om elgen»
Av Line Halsnes (tekst & ill.)
Cappelen Damm 2020
77 sider

Den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau regnes som opphavsmann til forestillingen om «den edle ville». Det vil si mennesket som noe rent og ubesudlet i naturtilstanden, som blir fordervet av kultur. Men hvordan har ville dyr det egentlig ute i naturen, ifølge to dyrebøker for barn? Er det virkelig slik at menneskets kultur har ødeleggende virkning på naturen?

Et farlig ekornliv

I Synnøve Borges Ekorn følger vi et ekorn fra det fødes til det flytter for seg selv. Dette er en sakprosabok hvor dramaturgien har flere likhetstrekk med en spenningsroman. Skogen fremstår som et nokså nifst sted, der stadig nye farer dukker opp og truer det vesle ekornet i oppveksten.

Bokens ekorn blir besjelet, men bare til en viss grad. Det er ikke et antropomorfisert ekorn med menneskelige egenskaper vi møter, det er med andre ord lite som minner om dyrene i Hakkebakkeskogen her. Vi følger et ekorn som tenker realistiske ekorn-tanker, og de dreier seg stort sett om å lære å overleve som ekorn. Boken er rik på konkrete situasjoner som vitner om at å vokse opp i skogen ikke er noen dans på roser. Naturlivet fremstår ikke som spesielt attråverdig, og kan bli ødelagt av menneskets kultur.

Kultur som redning

Det menneskeskapte i Ekorn har samtidig en viktig funksjon som noe som løfter vårt ekorn ut av et ellers nokså forutbestemt livsløp. Om vinteren truer nok en fare, nemlig sultedøden. En fugl har stjålet vinterforrådet til ekornet. Det viser seg at noen mennesker i skogen pleier å legge solsikkefrø på en fuglemater, og hvem er tilfeldigvis på hytta akkurat idet ekornmagen skriker av sult? Jo, menneskene med fuglemat.

I boken fremstår kultur i form av en fuglemater som en positiv kraft i naturen og gjør livet som ekorn til mer enn Darwins «survival of the fittest». Ekorn er med andre ord en menneskevennlig dyrebok.

Boken er rikt illustrert av Nora Brech med tegninger av ekorn i typiske ekorn-situasjoner, som nøttespising, klatring, loppeplukking og bygging av bol. Det er brukt duse jordfarger, som grønt og (selvfølgelig) brunt. De fleste illustrasjonene er av ekorn i «naturlige situasjoner» i skogen, noe som gjør at motivbruken blir noe monoton. Fargebruken skifter med årstidene, og høstillustrasjonene av trær og skog byr på flotte nyanser i rødt, grønt og gult.

Teksten i Ekorn holder tilbake akkurat nok informasjon til at den inviterer til videre dialog mellom stor og liten leser. For eksempel her:

«En dag vil ikke moren leke med dem lenger. Hun vil ikke lære dem å finne mat heller. Og ikke gi dem melk. Når ekornungen nærmer seg moren, blir han møtt med korte knurr og sinte tramp med føttene.»

Dette kan oppleves nokså skrekkinngytende for menneskebarn også vil jeg tro, og bokens litterære stil er åpnere enn den bastante referatstilen som ofte blir brukt i faktabøker.

Den nyttige elgen

Hvordan står det til med menneskesynet i Line Halsnes bok, Skogens konge? Har elgen noe igjen for å være i kontakt med mennesket og kultur?

Ekorn vektlegger at ekorn kan ha nytte av mennesker. Hvorvidt mennesket har nytte av ekorn er ikke et tema. I Skogens konge er derimot den nytten mennesket kan ha av elgen et dominerende perspektiv. Boken målbærer med andre ord et langt mer funksjonalistisk syn på naturen enn den mer romantiske Rousseau.

Skogens konge består av syv kapitler som tar for seg ulike sider ved elgen, og de første to kapitlene domineres av fakta om arten elg. Det blir til tider mye oppramsing uten at elgens artsspesifikke egenskaper kommer tydelig nok frem. For eksempel kunne sammenligning med andre, nærliggende dyr vært et pedagogisk grep som anskueliggjorde hvor stor en elg faktisk er (en hest?).

Det er så pass mye nakne elg-fakta i referatstil at boken går i retning lærebok, og illustrasjonen av elgens fire mager forsterker assosiasjonene til typiske lærebøker. Det er som om nytteperspektivet også får dominere rent stilistisk. Du skal få nyttig kunnskap om elg.

Tam-elg

Fokuset på elgens nytteverdi går igjen i alle kapitlene. Blant annet handler det om hvilke bruksgjenstander man kan lage av elgens ulike bestanddeler, men også det spektakulære faktum at elg faktisk lar seg temme. «Hvordan temme en elg» er overskriften på et av kapitlene, og i et annet kapittel besøker vi en russisk elg-farm. Boken inneholder anekdoter om historiske tam-elger, blant annet om en svensk elgforsker som temmet elg i den tro på at elg egnet seg bedre i krig enn hest.

Dagens tam-elg blir brukt som turistattraksjoner rundt om i verden, men kan også melkes, som kua.

Har elgen noe nytte av mennesket, slik som ekornet i Ekorn? Ja, faktisk. Ifølge Skogens konge er det slik at hvis du gir tam-elg valgfriheten til å enten være sammen med sine ville artsfrender eller med mennesker, så foretrekker elgen oss. Med andre ord foretrekker elg kultur i stedet for natur når de har valgfrihet. Skogens konge er på sett og vis også en menneskevennlig dyrebok.

Varierte illustrasjoner

Boken utspiller seg på flere arenaer enn i skogen, og forfatter og illustratør Halsnes bruker et bredt register av uttrykksformer. For eksempel har illustrasjonene fra gamle dager fått en svak brunfarge, som på eldre fotografier. Illustrasjonene av elgjegere er illustrert med en elgjegerkvinne, og i en av tegningene ser vi en familie med mor, far, og barn i skogen iført identisk elgjegerbekledning. Illustrasjonene er lekende og stilen lett tegneserie-aktig. Noen ganger oppleves tegnestilen for løs og upresis med hensyn til hva som skal illustreres. En elgkalv ligner mest på en kenguru, og det er vanskelig å få øye på forskjellen mellom stanggevir og fjølgevir.

Ekorn og Skogens konge er to menneskevennlige dyrebøker om det harde livet i skogen, og viser interessant nok at ville dyr kan ha fordeler av kontakt med mennesker.