Mens Rasmus er på sykehus

Flink, søt og harmonisk

Et terpet og slitt refreng om 70-tallets barnelitteratur er at det den gang ble gitt ut hauger og lass med bøker om hvordan det var å gå ta til tannlegen, hvordan det var å oppleve skilsmisser og storindustriell utbygging og hvordan det var når noen ble syk eller døde. I de generaliserende sveipene glemmer man både å nevne alle de forfatterne som eksperimenterte og nyanserte og å nevne at den såkalt pedagogiske litteraturen kan følges både forover og bakover i tid. Med boken Mens Rasmus er på sykehus skriver spesialpedagog, førskolelærer og forfatter Merete Holmsen seg inn i denne problemorienterte tradisjonen. Holmsen har gitt ut både fag- og temabøker for voksne og barn. Blant annet fagboken Samtalebilder og tegninger – en vei til kommunikasjon med barn i vanskelige livssituasjoner (2004) og som medforfatter til bildeboken Marte har fødselsdag (1991).

Boken, som er rikt illustrert, er en harmonisk fortelling om musebarna Rosita og Rasmus. Rasmus kommer på sykehus fordi han, kanskje litt oppmuntret av Rosita, har forsøkt å fly fra den store steinen. På kolofonsiden opplyses det at boken har fått støtte fra Det faglitterære fond. Bokens faglitterære ambisjoner ligger i å formidle sykehuskunnskap fra et annet perspektiv enn det tradisjonelle. På vaskeseddelen kan man lese: ”Det er skrevet mange bøker om det å komme på sykehus – ikke så mange om hvordan det er for den som er igjen hjemme.” Dette perspektivet er tydelig både i tittelen og i forsideillustrasjonen. Bildet viser en køyeseng der en mus med en dokke sitter i nederste seng, mens den øverste sengen står tom. Det ser trist og ensomt ut.

Hvordan er det så å være igjen hjemme? Hva er det denne boken vil formidle? Det dreier seg kanskje særlig om to forhold. Det ene er hvordan voksne omsorgspersoner; bestemor, mamma og pappa, bør håndtere situasjonen, vise omsorg og ansvar. I denne boken virker krisehåndteringen eksemplarisk: alle er rolige, målrettet og tålmodige. De husker på å snakke med Rosita og å forklare henne hva som skjer. Det andre forholdet boken har fokus på er de medisinske detaljene og begrepsbruken. Når Rasmus ligger på bakken og Rosita ser at han blør fra hodet, handler Rosita helt etter boken:

– Jeg løper og henter hjelp, hvisker hun redd inn i øret til Rasmus. Før hun løper av gårde, snur hun broren forsiktig over på siden. Det har hun lært av bestemor.

Begrep som ”is på benet”, ”narkose”, ”intensiv”, ”slange” og ”bekken” blir utforsket og forklart gjennom to strategier. Den ene er Rositas tilnærming, som betyr å forstå ordene i forhold til et språk og situasjonsregister hun alt kjenner. Er isen Rasmus får på beinet sjokoladeis, kan han kose med narkosen og hvor er bekken Rasmus har tisset i? Rositas misforståelser blir så korrigert ved hjelp av forklaringer som ikke latterliggjør hennes uvitenhet.

At denne småbarnsboken har dyr som hovedaktører er ikke overraskende. Bruken av dyr med menneskelige egenskaper er et av barnelitteraturens mest utbredte topos. Det skaper distanse til situasjonen. Hvilke dyr som benyttes i ulike tekster er en interessant problemstilling. Det er nok ikke uten grunn at det her er små, skjøre skogmus og ikke bløte, spretne padder eller store, tunge elger som er valgt ut. I forhold til bokens emne har kanskje mus bedre mulighet til å skape empati og innlevelse. Det trygge og tillitsvekkende skapes også i høyeste grad gjennom illustrasjonene. Illustratøren Kjell E. Midthun er kanskje mest kjent som nissetegner nummer 1 i Norge i dag. Men han har også illustrert Alf Prøysens Musa i bua og flere muntre musehistorier (1997). De lune og følelsesmettete akvarellmusene i Holmsens fortelling ferdes både i sommerlig blomsternatur og i en blanding av moderne og 50-tallspreget sykehus- og hjemmemiljø.

Mens Rasmus er på sykehus er et fint bidrag til en barnelitterær tradisjon der ukjente og kanskje skremmende situasjoner, tema eller problemstillinger blir framstilt og formidlet til små barn i lett tilgjengelig tekst og bilde.