Mer å lese fra Gyldendal

Johan Unenge og Päivi Unenge
Oversetter: Tone Aasen
Josefine og Villa-Ulla
130 sider
ISBN 978-82-05-37028-9
Gyldendal Norsk Forlag 2007

Katarina Ros
Illustratør: Maria Nilsson Thore
Oversetter: Kjersti Scheen
Anton og spøkelsene
141 sider
ISBN 978-82-05-36604-06
Gyldendal Norsk Forlag 2007

Lin Hallberg og Margareta Nordqvist
Oversetter: Dagny Holm
Alle elsker Sigge
118 sider
ISBN 978-82-05-36129-4
Gyldendal Norsk Forlag 2007

Nye seriebøker fra Gyldendal

Slagordene for den nye lettlesserien til Gyldendal er: Mer å lese – gode bøker – lett å lese videre. Hva betyr disse målsetningene og lever bøkene egentlig opp til dem? Og trenger vi enda en slik bokserie? Jeg tar for meg tre eksempler i denne anmeldelsen og de er svært varierte, både i innhold og kvalitet.

Damm har Leseløve-serien, Aschehoug har Lesehesten, og Gyldendal har Bokormen – alle bøker som er beregnet for barn som nettopp har begynt å lese på egen hånd. Kvaliteten på disse bøkene er omdiskutert, også her på barnebokkritikk.no, i Inger Østenstads artikkel ”Lettlesbøker til besvær”. Til tross for kritikken, ser det ut til at disse bokseriene er populære blant barna. Kanskje det er derfor Gyldendal nå lanserer denne nye bokserien i tillegg til Bokormen-bøkene.

Hvis man skal tro på slagordene, inneholder disse bøkene mer å lese. Det stemmer nok. Alle de tre har mer enn hundre sider med små bokstaver. De fremstår allikevel ikke som rene tekstbøker, for illustrasjonene har fått stor plass i alle tre, særlig i Josefine og Villa-Ulla. Hva Gyldendal mener med ”lett å lese videre”, er vanskelig å si. Siden alle tre bøkene er første bok i en serie, mener de at bøkene skal gi barna lyst til å lese videre? Eller er det heller at teksten ikke skal føles for vanskelig, slik at terskelen for å fortsette med neste bok blir lav? Er dette i så fall en målsetning som kan forenes med kvalitet? Jeg synes Gyldendal kunne vært mer presise her.

Litt Pippi

For å ta det beste først: Josefine og Villa-Ulla er en festlig og litt rampete bok om to bestevenninners små og store opplevelser. Johan Unenge skildrer hvordan to niårige jenter prøver hverandre ut på bestevenninners vis. At han lar dem være både litt ufordragelige og slitsomme, er et stort pluss. Navnet til Villa-Ulla gir oss assosiasjoner til Pippi Langstrømpe i Villa Villekulla. Å være ”åt villekulla” betyr å være litt halvsprø på svensk, og det er nettopp det Villa-Ulla er. Hun lyver og gjør seg til på utrolig irriterende måter, og er dessuten ganske hemningsløs i det meste. Josefine er ikke noe dårligere i så måte. Men som sin svenske søster med de strie flettene, er disse jentene også fulle av festlige innfall, noe som driver handlingen i de enkelte kapitlene fint fremover.

Allerede på innsiden av permene skjønner man at dette er en bok litt utenom det vanlige. Her har Josefine – eller kanskje begge to tegnet et kart over området der de bor, og dette er fullt av små absurde detaljer som vi senere skal få kjennskap til gjennom de små historiene. Titlene på kapitlene som kommer på neste side, er utformet som Josefines tanker i en av Päivi Unenges fargerike og festlige illustrasjoner. Leselysten og nysgjerrigheten blir umiddelbart vekket av titler som: ”Lørdagen da vi risikerte”, ”Mandagen da vi viste frem de vakre øynene våre”, og ”Tirsdagen da jeg fikk saktefilm-syken”.

Boka bærer mer preg av korte episoder enn en helhetlig handling, selv om vennskapet mellom de to jentene vokser gradvis frem gjennom boken. Men på slutten møter vi igjen ekle-Ronny fra første kapittel i et absurd oppgjør, så pompøst utført som bare niåringer kan det. Gjennom humoren, den lette, muntlige stilen og de stadige forventningsbruddene, synes jeg Johan Unenge har klart å gjøre bokserien om Josefine og Villa-Ulla fristende til nærmere bekjentskap.

Hest er best?

Nå går vi til den andre ytterkanten – den boka som kommer dårligst ut av de tre: Alle elsker Sigge. Forfatteren, Lin Hallberg, driver selv med hestehold og rideskole. Hun skriver i sin lille hilsen bak i boka at hun var selv en ponnijente og at det kjennes som om hun har mye å fortelle sine lesere. Dette merker man gjennom hele boka. Den er koselig og varm, og forfatteren går fint inn i Elinas følelser rundt alt det nye hun opplever med hestene. Blyanttegningene til Margareta Nordqvist er også fryktelig søte, men det er dessverre ikke nok til å gripe leseren. Med mindre man er veldig hesteinteressert, blir alle beskrivelsene av de søte hestene, alt utstyret og ridetekniske detaljer litt for mye av det gode. Det går på bekostning av historien, og blir rett og slett ganske kjedelig. På den annen side – for småjenter som akkurat er begynt å ri og som ikke kan få nok av søte små shetlandshester, kan dette fungere som en nokså realistisk innføring i hvordan livet arter seg i en stall.

Hallberg skal ha honnør for at hun forsiktig tar opp det sterke hierarkiet som eksisterer mellom hestejenter og konfliktene som oppstår på grunn av dette. Men jeg skulle ønske hun kunne gjort mer ut av dette. Det antydes at det kommer mer om dette i neste bok, men det er ikke nok til å gjøre meg noe særlig nysgjerrig. Bokas høydepunkt er den rørende historien om Sigge som trenger selskap av vennen sin, Sam, for å bli frisk. Men jeg synes heller ikke forfatteren skildrer dette inngående nok. Hele hendelsen blir fortalt i etterkant av hesteeieren Ingela, og dermed får man ikke særlig nærhet til situasjonen, synes jeg. Jeg synes heller ikke jeg blir noe klokere på hvorfor egentlig alle elsker Sigge, slik som tittelen påstår. Dermed fremstår boken som litt handlingsløs og kjedelig.

Spøkelseshistorie med vri

Den siste boken er en artig og godt oppbygget historie om Anton som må flytte langt ut på landet og som får en rekke nye venner, både levende og døde. Vennlige spøkelser har vi hørt om før, men jeg synes Katarina Ros evner å overraske og skape spenning allikevel. Dette er mye takket være persongalleriet, og da særlig de merkelige og ukonvensjonelle spøkelsene han treffer. Spøkelser som synes det er morsomt å forvandle seg til seigmenn, og som reflekterer over sin egen eksistens er det ikke så mange av. Vi får til og med servert noen filosofiske drypp her og der.

Forfatteren har lagt inn små, komiske vrier
overalt, for eksempel i spøkelsenes insisterende, antikommunikative språk. Dette
tjener boka mye på.» Selv om det er mye humor, klarer også forfatteren å bringe inn skumle elementer som gir motvekt til det komiske. Denne balansegangen mellom det spennende, skumle og det komiske, gjenspeiles også i Maria Nilsson Thores illustrasjoner. Den dystre granskogen på innsiden av permene står i kontrast til de tegneserieaktige illustrasjonene inni boka.

I hver krok av det store gamle huset gjemmer det seg nye mysterier, og slett ikke alle er like hyggelige. Katarina Ros bygger opp hovedhistorien på en slik måte at det etter hvert blir umulig å legge fra seg boka. Derfor blir også bokas klimaks både overraskende og morsom. Og akkurat når man tror at alle mysterier er løst, dukker det opp et nytt et, som man kanskje får løsningen på i neste bok?

Kvalitetsmessig, synes jeg ”Mer å lese”-serien har livets rett hvis de neste bøkene holder like god standard som to av de jeg har anmeldt her. Gyldendal har klart å plukke ut bøker som er spennende og morsomme, og som kombinerer tekst og bilde på en slik måte at det kan skape en fin overgang mellom de første lettlesbøkene og mer tekstbaserte barneromaner. Men jeg håper at ikke målsetningen om at det skal være ”lett å lese videre” står i veien for å gi barna gradvis større utfordringer på det litterære planet. Jeg er også litt bekymret for konsekvensen av for mange forskjellige slike lettlesserier. Det blir etter hvert for mange graderinger, og jeg er redd for at for mye av barnelitteraturen skal tvinges inn i en bås kun etter hvor lettlest de er.