Tittel: Verdens verste skitur
Tekst: Marius Horn Molaug
Illustratør: Kristoffer Kjølberg
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2023
Antall sider: 102

Mer av det som treffer

Molaug og Kjølberg gjør akkurat det som forventes av dem i den tolvte boken i serien Verdens verste.

Ruben og Kent er to gutter som aldri har vært i en situasjon som de ikke selv kan gjøre verre. De dukket opp første gang i Verdens verste rektor i 2014. Siden har de vært hovedpersoner i en rekke bøker, fra Verdens verste biltur via Verdens verste jul til Verdens verste fotballag.

Det har kommet tolv bøker i serien så langt, og alle er bygget over omtrent den samme malen: Ruben og Kent må gjøre noe, eller dra et sted – ofte mot sin vilje. Så mister de noen de må lete etter, eller gjør noe galt slik at de må rømme fra noen andre, og historien suser avgårde i varierende grad av hesebles, holdt oppe av vitser, ordspill, klaging og usannsynlige situasjoner.

Verdens_verste_grunner4-5-kopi

Kaos og tissevitser

Mens Ruben er den normale av de to og leserens alter ego, er Kent kaoskraften i historiene. Og alle gutter på barneskolen har vel kjent en eller annen som minner om Kent. Med øynene skjult under håret eller en lue, og med et fullstendig asosialt driv i alt han gjør, er det han som skyver ting til ytterpunktene i bokserien. Slik sett er han en manusforfatters drøm, i og med at han alltid gjør det som skaper mest mulig kaos i enhver situasjon.

I Verdens verste skitur skal de to guttene på hyttetur med Rubens familie. Det er sikkert unødvendig å si at de ikke har lyst til å stå på ski. Men hvordan slippe unna? Kents første innskytelse er å ødelegge skiene, for eksempel ved å sage dem med motorsag, kaste dem ned fra hyttetaket, eller gnage dem i stykker.

Etter prøving og feiling finner de ut at de heller skal gi dem bort mot henting på Finn. Men hvem kommer for å hente skiene om ikke rektoren på skolen deres – verdens verste sådan, og seriens hovedantagonist siden han dukket opp i den første boken i 2014. Dette setter i gang en serie hendelser som gir forfatter Marius Horn Molaug og illustratør Kristoffer Kjølberg ypperlige muligheter til alt fra tiss- og bæsjevitser til drama på liv og død. Mest det første.

Verdens_verste_skitur-odelegge19 (1)-kopi

Ikke for voksne

Nylig leste jeg Katherine Rundells sjarmerende, lille forsvar for barnelitteratur, Why You Should Read Children’s Books, Even Though You Are So Old and Wise. Rundell, som selv er barnebokforfatter, skriver at hun alltid skriver bøkene sine for to personer: seg selv i tolvårsalderen, og seg selv slik hun er nå, som voksen.

Det er mye å lære om menneskehjertet i barnebøker, mener Rundell, og ikke så rent lite undergravende politikk å hente også. Men, legger hun til, «There are of course many books marketed for children which wouldn’t repay adult attention; these are often books which rely for their power largely on fart jokes, on the sheer tantalising fact of dinosaurs and on the physical gorgeousness of fairies.»

Verdens verste-serien hører definitivt hjemme i denne kategorien. Som kritiker og småbarnspappa har jeg lest barnebøker med over gjennomsnittlig interesse de siste ti årene, og det er sjelden jeg kommer over bøker som er mindre egnet for voksne lesere enn denne serien. Personene er endimensjonale, handlingen er uvedkommende, og motivasjonene enkle. Vitsene er av typen «[Utedassen] var 100 prosent lydtissolert. Heldigtissvis klarte Kent å få den ene hånden på kanten og dra seg opp.»

Bokserien lener seg på en lang tradisjon av bøker som hovedsakelig ønsker å få et yngre publikum til å le. Selv husker jeg at jeg leste Berts dagbok av Anders Jacobsson og Sören Olsson da jeg gikk på barneskolen, og lo meg skakk. Ville jeg satt pris på dem i dag, slik jeg gjør med bøker av Jakob Martin Strid og Kaia Dahle Nyhus? Jeg tviler. Men det er jo heller ikke poenget med dem.

Verdens_verste_skitur-skiskole50 (1)-kopi

Dongerygjengen

Det som er litt interessant for voksne lesere, er bakgrunnen til Marius Horn Molaug og Kristoffer Kjølberg. For godt og vel tjue år siden utgjorde de to en tredjedel av tegneseriekollektivet Dongery. Sammen revolusjonerte de norske tegneserier med kopimaskin-estetikk og surrealistisk humor. Både The New Yorker-illustratør Bendik Kaltenborn og Fagprat-skaper Flu Hartberg startet karrieren der.

Samspillet mellom Kjølberg og Molaug er sømløst i Verdens verste-bøkene. Kjølbergs enkle strektegninger er satt inn i brødteksten på en måte som kommenterer og spiller videre på den, og det er umulig å tenke seg den ene uten den andre. Kjølberg er ellers kjent for sine egne tegneserier for barn i serien Avisgjengen, mens Molaug har vært redaktør for Donald-bladet siden 2009. Observante lesere vil finne igjen moderne Donald-aktige ordspill i Verdens verste-bøkene.

Verdens verste skitur er mer av det samme i en serie hvor målgruppen ønsker seg akkurat dét. Dette er ikke en serie der man vokser opp sammen med hovedpersonen over flere år – dette er en serie der du lemper alle bøkene oppi ryggsekken når du skal på sommerferie, flirer deg gjennom to uker i hengekøyen, og ikke lærer noen ting. Om det har en verdi? Klart det!

 



Skrevet av:

Kommentarer