Mer enn et eventyr

Mer enn et eventyr

Snorre Sel – en fabel i farger for barn og voksne

Frithjof Sælen

Utgitt i 1941 på John Griegs Forlag, Bergen. Omnipax 2005.

Heidi Anett Øvergård Beistad

John Griegs Forlag

1941

«Luffelort, din luffelort! brølte han og truet med labbene.» Isbjørnen Brummelabb hadde nok en gang mislykkes i sitt forsøk på å gjøre Snorre Sel til middag. Det spilte ingen rolle at jeg hadde hørt farfar lese avsnittet høyt hundre ganger før. Jeg lo så jeg ristet. Jeg lo av det tøysete skjellsordet og jeg lo av lettelse over at det gikk bra også denne gangen.

Jeg har fra barnsben av vært plaget av lakenskrekk. Hvorfor man skulle legge seg når dagen i mine øyne var på sitt beste, var komplett uforståelig. Et unntak var besøkene hos farmor og farfar. Hos dem var leggetid synonymt med lesetid. Og når farfar spurte hva som skulle leses, var svaret så å si alltid det samme: Snorre Sel.

Snorre Sel, eller Snorre Sel – en fabel i farger for barn og voksne som jeg senere har lært at den heter, er historien om den forfengelige og naive selungen Snorre. Han tilbringer sine dager drømmende på et isflak mens han enten skuer opp mot nordlyset eller beundrer sitt eget speilbilde. Lite vet han om de farer som lurer bak den arktiske idyllen: isbjørnen Brummelabb, spekkhuggeren Glefs og ikke minst de svikefulle måkene Sving og Svang. I boken blir vi med når Snorre plutselig møter disse farene en etter en. Til alt overmål slipper han unna med livet i behold, dels fordi han i nødens stund viser seg å være både snartenkt og modig, dels fordi hvalrossen Onkel Bart kommer ham til unnsetning. Og til slutt er det en langt klokere Snorre som skuer opp mot nordlyset og lover at han heretter skal være våken.

En bok om Norge

Jeg kjenner fortsatt at det kribler litt i magen når jeg ser omslaget til Snorre Sel. For det første var boken utrolig spennende. I tillegg var illustrasjonene fantastiske: vakre, skumle og morsomme på en gang. Det hjalp nok også at dyreverdenen for meg var langt mer spennende enn alskens historier om prinsesser, troll, eller andre barn for den saks skyld. Og det skal ikke stikkes under stol at min farfar var en usedvanlig begavelse både som bestefar generelt og som høytleser.

Det sterkeste minnet er likevel det av at Snorre Sel var noe mer enn et eventyr om en sel. Det var en bok om Norge. Det var en bok om krigen. Og det var en bok som hadde blitt forbudt av tyskerne. Frithjof Sælen ga ut boken om Snorre høsten 1941, og kort tid etter ble den rammet av okkupasjonsmaktens sensurapparat. Det er ikke vanskelig å se hvorfor, Sælens analogi kan knapt anklages for å være diskré. Snorre, bildet på det naive Norge («Du må ikke sove!»), flyter rundt på et isflak formet som norskekysten. Den trauste, men sterke onkel Bart er USA. Den glupske spekkhuggeren Glefs er Tyskland. Bildet av Brummelabb i profil ser ut som Stalins pelskledde tvillingbror. Og quislingene, representert ved måkene Sving og Svang, er den farligste av alle farer ifølge Snorres mor.

Denne dobbelheten var alltid med når vi leste om Snorre. Hvorvidt det var et bevisst valg fra farfars side, vet jeg ikke. Han var så lidenskapelig opptatt av krigen at å fortelle historien uten, var kanskje utenkelig. Bevisst eller ikke, for meg ga kjennskapen til tilleggshistorien følelsen av at jeg hadde fått nøkkelen til en hemmelig verden. Jeg fikk se inn i en virkelighet det engang hadde vært så farlig å snakke om at man måtte late som man fortalte en annen historie. Snorre Sel var ikke bare en sel.

Her yrkesveien startet?

Å innse at en bok kunne fortelle flere historier gjorde veldig inntrykk. Jeg har faktisk lurt på om det var her min vei mot historikeryrket begynte. I dag er det riktignok Snorre fra kongesagaene som tar mest plass i min tilværelse. Når jeg besøker farmor henter jeg likevel ofte frem en gammel blå bok med tape langs ryggen. Mellom permene møter jeg igjen både Snorre Sel og historien om krigen. I tillegg forteller de slitte sidene nå en tredje historie: historien om da jeg gikk med på å legge meg tidlig bare for å høre farfar si «Hvilken bok skal vi lese i kveld da, Heidi?»

 

 

Foto-Heidi-Anett-Beistad-2Heidi Anett Øvergård Beistad er stipendiat i historie ved NTNU, og leder for fagseksjonen ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter.

Heidi Anett sender stafettpinnen videre og vil utfordre Margrethe C. Stang til å dele sitt barnebokminne neste gang.

Boka kan leses elektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

Ingvild Bræin

Født 1971. Redaktør i Barnebokkritikk. Bokanmelder i Dag og Tid, teateranmelder i Bergens Tidende og Shakespearetidsskriftet. Forlagskonsulent og forfatter. Mastergrad i nordisk språk og litteratur fra UiB.