Mer lys enn du aner 

Bokas dilemma er tydelig fra start. Det første oppslaget setter oss i en situasjon, med en illustrasjon av to mennesker som leier hverandre langs en mørk vei. Det er lys fra biler og dyreøyne – og så blir vi invitert inn i «den dunkle skogen». Vi skal lære om nattens lys, og forventer en stemningsfull vandring gjennom fenomenene. Så blar vi om, og selve fortellingen er borte. Reisen fortsetter som paradishopping mellom små faktabokser om lysfenomener.

Stjerner og lysende øyne

Først ser vi mot stjernene. Et forenklet skjema viser solsystemet. Så blar vi om til nordlyset. Etter hvert skjønner vi at vi er omgitt av mange lysfenomener, langt flere enn vi vanligvis tenker på. Mange dyr og fugler har en refleksbrikke bakerst i øynene. Dessuten har vi mystiske og uforklarlige lysfenomener, som kulelyn og vettelys. I skogen har vi mosearter med små linser som får mosen til å lyse, og i vannet har vi plankton som gir morild. Alle disse eksemplene har noe til felles. De befinner seg ganske nær vår verden, og det er vanskelig å forstå hvorfor forfatteren ikke lar oss oppleve dem, i stedet for å legge all informasjon inn i faktabokser. 

Forklaringen finner vi kanskje i midten av boka, på de ti sidene som omhandler mer eksotiske lysfenomener? På en kveldstur i Skandinavia kan vi ikke oppleve grotter med lange, lysende larvetråder – da må vi til Australia. Og vi må helt til Indonesia for å finne papegøyer med selvlysende, grønne bryst. Like utilgjengelig er lommelyktfisken, en fisk i Sør-Kinahavet som har selvlysende bakterier under øynene. Eksotiske eksempler er god underholdning i seg selv, men når boka skal favne alt, får den også mange konkurrenter. Anslaget var en kveldstur, en nattlig natursti, og det kunne vært originalt – men når boka ender opp med å liste opp kuriositeter, begynner den å likne på mange andre faktabøker.

Himmelglød

Spørsmålet er om vi trengte alle disse eksotiske dyrene, i denne boken? Mot slutten er vi tilbake i den nordiske natten. Vi lærer at lyset som er synlig over en by kalles «himmelglød», og en historie fra Los Angeles er virkelig til ettertanke. I 1994 gikk strømmen, og redde folk ringte politiet for å fortelle om en mystisk sky med hvite prikker. I denne byen, med sine mange lys og hektiske natteliv, hadde de aldri sett Melkeveien! En ung leser kan også lære at mobiltelefonene våre sender signaler til de lysende prikkene, opplyst av solen, som beveger seg i rette baner mellom stjernene. Visste du for øvrig at norske lyspærer ofte er mer gule enn lyspærene i Italia, og at refleksbrikkene kom til Norge først på 1950-tallet? Alt dette er godt stoff til daglig – eller nattlig – samtale og undring.  

Det samme gjelder det aller siste kapittelet, om lyset i fremtiden. Forskere har klart å genmanipulere silkeormer slik at de spinner selvlysende silke. Kan man gjøre det samme med trær, slik at de lyser opp veiene våre? Men hva gjør lyset med dyr og mennesker hvis det blir for mye av det – blir vi døgnforvirret og syke? Hva gjør teknikken med oss, og hvor mye energi forbruker lyset på klimaets bekostning? Slike tanker er spennende, men blir bare nevnt i forbifarten.

Myter om lyset

Lena Sjöberg viser fram en imponerende bukett med lysfenomener, og både barn og voksne kan suge til seg ny kunnskap, også om ganske nære lyskilder. Denne anmelderen savner likevel kveldsturen som forsvant, og tror en fortelling som sjanger kunne gitt rom for mer refleksjon, samt noen dypere forklaringer om enkelte fenomener. Selv om dette er en faktabok, så er det gitt plass til noen myter om både nordlyset og lyktemannen. Mer gjerrig er forfatteren på moderne myter. De mystiske lysene i Hessdalen og i Marfa (Texas) er bare nevnt, men noen setninger om UFO-observasjoner og besøk fra andre planeter kunne sikkert interessert en ung leser.

Forfatteren er også illustratør, og utgiversignalet er en gjennomillustrert barnebok. Som illustratør har Sjöberg en særegen stil, med flate, litt grovskårne figurer, som om de var klippet i silkepapir. På de fleste sidene er det et dryss av små figurer, mildt og morsomt karikert, med tydelig henvisning til en faktaboks. Noen få oppslag viser situasjoner, og et bad i morild skiller seg ut som ekstra uttrykksfullt. Det avgjørende designgrepet gjenspeiler tittelen Natten lyser!, med utfallende flater bak negativ skrift som lyser fram. Det er dessverre en åpenbar svakhet at boka er satt med så mager skrift at den «lysende» teksten flere steder er vanskelig å lese.

Kveldsturen som forsvant

Det ligger også et tydelig utgiversignal i det store bildebokformatet, med en forventning om et barnlig språk. Riktignok er alle fagord, som UV-lys, forklart i egne bokser, men ord som partikler, celler og molekyler krever nok litt eldre lesere. Så spørs det hvordan boka skal brukes. Selv om språket til dels er voksent og faglig, så innbyr de store fargeflatene til peking og samtale. Og etterpå er det jo lov å undre seg? Kanskje kan to gode lesekamerater ta den kveldsturen som forsvant?