Mest for de voksne?

Bestevennene Finn og Maja kjeder seg, og finner ut at de vil holde en kjempebrusfest i Majas hage. Majas storebror Markus skal hjelpe dem med å få delt ut invitasjonene til de nøye utvalgte gjestene, men siden Markus er en lat tenåring, havner de fleste invitasjonene på avveie. Det resulterer i en fest utenom det vanlige, hvor den største overraskelsen er at det kommer to faktiske kjemper, Kim og Pandora, som bor i skogen utenfor byen.

Språklige og logiske brister

Selve historien kretser rundt hvordan barna kan få de voksne til å se kjempene, for det kan de ikke i starten. Forklaringen er at de voksne er fordomsfulle og ikke har åpne sinn, slik som barna har. Kim prøver å forklare Finn hvordan det hele henger sammen: «da du inviterte oss hit på kjempefest, brydde du deg og strakk ut en hånd til det uante, og det er på en måte det samme som å se noen. Du så oss». Kims forklaring gir ikke mening når man tenker på at alle de andre barna (og de to hundene til Maja) kan se kjempene bare i kraft av å være barn (eller hunder). Invitasjonene havnet jo også hos kjempene ved en ren tilfeldighet. Når de voksne til sist får øynene opp for de noe spesielle gjestene, er det ikke som en følge av at de plutselig har blitt forvandlet til tolerante og fordomsfrie mennesker. De «tvinges» til å se dem som en logisk konskvens av at barna vinner dragkampen fordi de har kjempene med på laget. De voksne er fortsatt langt fra åpne og inkluderende, men kan likevel se kjempene. Her kunne den viktige moralen i boka vært langt mer gjennomtenkt.

I tillegg kommer et kronglete språk som verken er barnevennlig eller voksenvennlig, med underlige ordvalg og klossete formuleringer, som her, hvor Kim forklarer hvorfor kjempene har blitt usynlige: «Vi ble i stedet oppfattet som store og slemme klossmajorer som ødela alt rundt oss, som var dårlig gjort fordi det var ikke vi som herjet og brente alle de byene, det var korsfarerne, og de gikk inn i historien, mens kjempene helt ble glemt!». Det er merkelig å sammenstille det at korsfarerne ble husket med at kjempene ble glemt, når grunnen til at korsfarerne ble husket er så grusom.

Som tenåring er Markus på grensen mellom å være barn og voksen, noe som fører til at han kun ser deler av kjempene, en kneskål her og noen svevende fingre der. Om han kan høre hva kjempene sier, er jeg fortsatt i tvil om: «Han hadde hørt bruddstykker av Kims tale, altså alt Finn hadde spurt om og kommentert, men ingenting av det Kim hadde sagt.» Jeg har problemer med å se for meg hvordan Pandora bruker smykket sitt som oppbevaring: «Foran seg på magen hadde hun et gammelt akebrett som var festet i en snor rundt halsen hennes som et slags praktisk smykke hun også kunne bruke til å samle ting i». Akebrett er jo brett, altså rimelig flate, og ikke så godt egnet som beholdere. Jeg lurer også veldig på hvordan man lager et tegn bak ryggen som signaliserer «ring til den psykiatriske akutten». Det er forståelig at Sætre ikke har forsøkt å illustrere akebrettsmykker eller håndtegn, selv om det kanskje kunne hjulpet en forvirret leser.

Bommer på målgruppen

Oppskriften på en populær høytlesningsbok er at den også er morsom for de voksne. Eller? Det er i hvert fall en holdning jeg har møtt hos mange, men det kommer helt an på hvordan det gjøres. Kjempefesten lider under hensynet som blir tatt for å underholde de voksne høytleserne, fordi mange av morsomhetene ikke er relevante for barna. Fremstillingen av bokas to tenåringer – fjerne Markus og selvopptatte Tone – kan kanskje vekke noe gjenkjennelse hos barn som har eldre søsken, men humoren som preger hvordan de fremstilles virker påklistret og hovedsakelig beregnet på voksne. Hva får et barn i målgruppen ut av en (feilaktig) referanse til fake news-debatten? Eller den stadige påpekingen av at Tones magedanserkostyme er ironisk ment, og hennes utbrudd «jeg er faktisk mer enn bare instagramprofilen min!». De gode barne- eller allalderbøkene lar ikke hensynet til andre aldersgrupper gå på bekostning av det som blir sagt til barna.

Utydelige illustrasjoner

Inga H. Sætres illustrasjoner i fargeblyantstreker med rene farger har et lett naivistisk og gjennomført uttrykk, men som historieformidling mener jeg at det er flere ting som slår feil. Det er mye luft mellom strekene, og fargene er like sterke og jevnt fordelt i illustrasjonene. Dette fører til få kontraster, og gjør det vanskelig å se hvor et objekt starter og slutter, noen ganger også hva det skal forestille. Illustrasjonene gjenforteller handlingen uten å bidra med annet enn fargerike avbrekk. Til tross for en enkel strek mener jeg at det burde være mulig å skape litt mer liv og personlighet i ansiktsuttrykkene, som ofte ser stive og tomme ut.

Illustrasjonene er på sitt flotteste når man ser kjempenes størrelse i forhold til omgivelsene, særlig når de er på vei ut av skogen. Størrelseskontrasten går nemlig ikke tapt i at streken og fargebruken er litt ensidig, og det gir disse bildene den riktige, eventyraktige spenningen som hele boken burde hatt.

En god historie, tross alt

Både VG, Dagbladet og NRK har anmeldt boka, og er enige om at språket ikke holder mål. At den likevel har fått terningkast 4 og 5, tror jeg kommer av at historien i seg selv er så god, og at det er en bok man gjerne vil like, selv om det ikke er så lett. Akerlie har skapt en god historie, selv om både språk og humor er langt fra optimalt. Den er original, overraskende og samtidig lett å se for seg, den er befolket av noen veldig menneskelige mennesker (og kjemper) som man blir glad i, og den har et tydelig og viktig budskap. Problemet bunner i stor grad i at det viktigste boka har å si handler om de voksne, ikke om barna.