Tittel: En fisk til Luna
Tekst: Lisa Aisato
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2014
Antall sider: 40

Mesterlig og poetisk billedbok om en ensom månefisk

Lisa Aisatos nyeste utgivelse er både vakker og underlig, på en god måte. Med surrealistiske innslag tematiseres ensomhet og lengsel, og en fisk er ikke lenger bare en fisk.

 

En fisk til Luna er Lisa Aisatos fjerde billedbok der hun både har illustrert og skrevet tekstene selv. Mye av tematikken fra de foregående bøkene, Odd er et Egg (2010) og Fugl (2013) er gjenkjennelig i En fisk til Luna. Ensomhet, utenforskap, lengsel og håp er følelser som Aisato har behandlet før.

Som i Fugl har også denne boken et stort tolkningsrom, samtidig som det er en velkomponert fortelling. Dette er utvilsomt en styrke og bidrar til å skape et kunstverk. Opplevelsen av å være alene og av vennskap kan være like intens og gjenkjennelig for en 3–6 åring som for en voksen. Erfaringen er likevel så forskjellig avhengig av alder og ståsted i livet. Denne boken gir rom for alle sine potensielle lesere, både barn og voksne.

Surrealistiske innslag

Der den overførte betydningen i metaforen Odd er et egg blir konkretisert på en komisk og entydig måte, er billedspråket i de nyere utgivelsene åpent for flere tolkninger. I Fugl er ikke metaforen lenger bare det, hovedpersonen transformeres til en fugl. I En fisk til Luna er hovedpersonen og omgivelsene forholdsvis realistisk skildret, men et surrealistisk element bryter virkningsfullt opp det vante. Luna får nattlig besøk av en fisk. Den ligner riktignok på en ekte månefisk med sin runde form, triste øyne, fiskevinger og bølgete bakpart, men når begynte lysende fisker å fly på nattehimmelen? Drømmenes verden og underbevissthetens logikk bærer historien. Er fisken Lunas fantasivenn? Foreldrene anerkjenner fiskens ”eksistens”, men ikke Lunas behov for å beholde den: ”–Æsj! sier pappa”. ”–Få den ut og gå og legg deg! sier mamma”. Men nattestid kan selv en liten jente sykle ut over åkrene, ro ut på det åpne havet og møte seg selv.

sykkel liten

 

Utenforskap

Kontrasten mellom å ikke høre til og ønsket om å passe inn er en sår undertone gjennom hele boken. Det gir også en humoristisk effekt. Utenforskapet tematiseres når barnet ser behovet for å kle ut fisken. ”Men den er jo så rar. Hvis noen ser den vil de sette den i bur, og da kommer den seg aldri hjem. Kanskje jeg kan kle deg ut? hvisker Luna.” Barnet godtar fisken som den er, det er verden rundt som krever. Lunas uforbeholdne aksept og utrettelige pågangsmot for å hjelpe den mistrøstige månefisken hjem er rørende skildret i ord og bilder. Men selv med utkledning passer fortsatt fisken ikke inn i en ”normal” verden. Med abnormalt utseende, store fiskeøyne og grotesk munn vekker den oppsikt i omgivelsene. Fisken forblir like ulykkelig, noe som er fenomenalt beskrevet i Aisatos uttrykksfulle og detaljerte tegninger. Et påfunn som en utkledd ”undercover” fisk på sushi-restaurant i byens lugubre bakgate (skal vi tro utfra tegningene) er kreativt og lattervekkende, sammen med en liten ”historie i historien” – faren for fiskens liv – som var vi i en mafiafilm. Dette er referanser for eldre lesere, men at fisken er mistilpass, er lett å forstå for alle. Månefiskens motstand mot sitt ”naturlige” habitat, havet, er visuelt glitrende og humoristisk beskrevet, kun ved hjelp av bilder. Denne fisken har sin helt egen vei å følge.

spise

 

Om å finne seg selv

I både Odd er et egg og Fugl møter vi karakterer som lengter, oppleves ensomme og får en innfrielse av sitt eksistensielle problem eller savn. Det er karakterer som endelig ”finner sin plass” i en verden der de er alene og utenfor. Til forskjell fra de forutgående bøkene er det ikke Lunas utenforskap som møter oss, men månefiskens. Samtidig er den lille jenta og fisken symbiotisk forent, gjennom tauet hun holder den i og hennes eget navn, Luna, som i latin for måne. Betyr fiskens prosess med ”å komme hjem” også noe mer for Luna, på et eksistensielt plan? Den dempete koloritten i det tidvis store nattemørket rundt karakterene på billedflaten, forsterker symbolikken av å være alene. Som i en god novelle ruver det store isfjellet av usagt mening under tekst og billedoverflate.

 

Månen forener mangfoldet

Månen er et nesten oppbrukt poetisk motiv, men i Aisatos billedbok får den en vakker og original symbolikk som først åpenbares på bokens bakre perm. Det er den samme månen vi ser på, hele verdens befolkning, med våre mangfold av språk og kulturer.

I boken er månen det konkrete symbolet på både håp, lengsel og tilhørighet, noe slutten mesterlig beskriver i ord og bilder. Å oppleve annerledeshet og utenforskap og å finne sin plass og aksept i verden, er kanskje det denne fortellingen dypest sett handler om. I denne sammenheng må det nevnes at Luna, heltinnen, i boken skiller seg ut med sin mørke hud og kullsorte hår i et norsk og dominerende ”hvitt” barnebokunivers. Det kan gi en ekstra dimensjon til det bokens tolkningsrom åpner opp for, uten at det nødvendigvis er hensikten eller behøver å gjøres til et poeng. Det er en styrke.

 

Estetisk nytelse

Aisato har et helt eget og gjenkjennelig visuelt uttrykk. Illustrasjonene i En fisk til Luna er så detaljerte og uttrykksfulle, spesielt ansiktene, at de bærer mesteparten av narrasjonen. Dessverre oppleves noe av teksten overflødig i forhold til bildene (som man også så i Fugl), og utgjør dermed ikke en nødvendig del av ikonoteksten, slik som kommentaren: ”Der havet er dypest dytter hun fisken ned i vannet”, ”Hun venter” og ”Luna vet ikke hva hun skal gjøre”. Det kunne med hell vært flere sideoppslag uten tekst. Enkelte steder burde det som er beskrevet ved hjelp av tekst, også vært bedre utrykt visuelt, slik som at ”månen kikker frem”. Når så mye av fortellingen bæres av bilder, må de sentrale elementene visualiseres tilstrekkelig. Alt i alt er det likevel en god balanse mellom teksten og bildene, flere av dem med et flott og filmatisk perspektivbruk. Det er et særlig vellykket grep at alle bildene strekker seg over hele formatet i dobbeltoppslaget. Bruken av lys og skygge er stemningsfull og samtidig symbolsk integrert i fortellingen. Flere av illustrasjonene er ren estetisk nytelse – med uhyre finstemt fargebruk og eksplisitte detaljer i kontrast mot vare akvarellbakgrunner.

Kombinasjonen av mesterlig beherskelse av visuelle virkemidler og sansen for poetisk historiefortelling gjør at Lisa Aisato med sin fjerde billedbok befester seg som en av de aller fremste i det norske billedboklandskapet.

 

fisk hopper

 



,

Kommentarer