Mesterlig tukling med Ibsen

«Henrik Ibsens En folkefiende»
av Kåre Conradi
Sunniva Fluge Hole (ill.)
Cappelen Damm 2024
40 sider

«Henrik Ibsens Peer Gynt»
av Kåre Conradi
Ingebjørg Faugstad Mæland (ill.)
Cappelen Damm 2024
40 sider

Bøkene Henrik Ibsens Peer Gynt og Henrik Ibsens En folkefiende er rene gjenfortellinger for barn, av de to kjente skuespillene skrevet i henholdsvis 1867 og 1882. Handlingen i de to stykkene er svært forskjellig, men begge dramaene kan sies å være like aktuelle i dag som de var i sin samtid. Å skape dramatikk med en tidløs aktualitet var Ibsen i et nøtteskall, og Kåre Conradi utnytter dette potensialet på en glimrende måte. Med god hjelp fra illustratørene Ingebjørg F. Meland og Sunniva Fluge Hole, har han modernisert og forenklet stykkene til anskuelig og engasjerende barnelitteratur.

Peer Gynt i selvhevdelsens tid

I Peer Gynt følger vi livet til tittelkarakteren Peer; en notorisk dagdrømmer og egosentriker, som begir seg ut på eventyr for å finne seg selv og sin plass i verden. Han pendler mellom ytterlighetene og møter stadig seg selv i døren. I det ene øyeblikket er han konge og i det neste en total fiasko. Han blir konfrontert med egne svakheter, men velger mottoet «gå utenom» som livsstrategi.

Det verdenskjente teaterstykket – og gjenfortellingen – kan tolkes på flere plan, både som ren underholdning og filosofisk tankevekker. Moralen ligger mellom linjene, som en påminnelse om det gamle ordtaket «hovmod står for fall». Stykket fra 1867 er ikke bare tidløst, men også påfallende aktuelt i vår selvhevdende samtid. For hvordan bevarer man selvet i jungelen av sosiale medier, selfies, influensere og plastisk kirurgi? Eller som Knappestøperen svarer, i Conradis versjon, når Peer spør om hva det betyr å være seg selv: «Å være seg selv kan man bare være når man slutter å tenke på seg selv hele tiden».

Å løfte frem Peer Gynt for en yngre målgruppe, virker altså relevant. Conradi har modernisert språket til et gjenkjennelig narrativ, slik at budskapet blir tydeligere og mer tilgjengelig.

Den berømte løkscenen er et godt eksempel på dette. I motsetning til Ibsens originalmanus, går Conradi rett på sak i sin gjenfortelling. Denne scenen får nærmest en metafunksjon, ettersom teksten skrelles parallelt med løken. Men til forskjell fra Peer, som aldri kommer til kjernen, klarer Conradi å beholde essensen i denne viktige scenen. Dette blir tydelig når man sammenligner gjenfortellingen med originalteksten.

Peer får øye på en løk som ligger på bakken, og for moro skyld begynner han å plukke bort lag for lag.

«Du er en løk», sier han til seg selv. «Nå skal jeg skrelle deg lag for lag for å se hva du er laget av innerst inne!»

For hvert lag han skreller bort, blir han minnet om noe han har opplevd i livet.

Det første, slitne laget minner ham om havsnøden på sjøen. Det neste, saftigere laget om tiden hans som profet. Det neste, tynne laget minner ham på tiden som handelsmann. Men Peer skreller videre, for han vil komme inn til kjernen. Men… for hvert lag han skreller av, kommer han bare til et nytt lag.

«Til det innerste indre, er alt sammen lag!» gisper Peer. «Det finnes ingen kjerne!»

(Fra Henrik Ibsens Peer Gynt, gjenfortalt av Kåre Conradi).

Du er ingen kejser; du er en løg.

Nu vil jeg skalle dig, kære min Peer!

Det hjælper ikke enten du tuder eller beer.

(tager en løg og plukker svøb for svøb af.)

Der ligger det ydre forrevne lag;

det er havsnødsmanden på jollens vrag.

Her er passager-svøbet, skralt og tyndt; –

har dog i smagen en snev af Peer Gynt.

Indenfor her har vi guldgraver-jeget;

saften er væk, – om det nogen har ejet.

Dette grovskind her med den hårde flig,

det er pelsværksjægren ved Hudsons-vik.

Det indenfor ligner en krone; – ja tak!

Det kaster vi væk uden vidre snak.

Her er oldtidsgranskeren, kort, men kraftig.

Og her er profeten, færsk og saftig.

Han stinker, som skrevet står, af løgne,

så en ærlig mand kan få vand i øjne.

Dette svøbet, som rulles blødagtigt sammen,

det er herren, der leved i fryd og gammen.

Det næste tykkes sygt. Det har svarte streger; –

svart kan ligne både prest og neger.

(plukker flere på engang.)

Det var en ustyrlig mængde lag!

Kommer ikke kærnen snart for en dag!

(plukker hele løgen op.)

Nej-Gud om den gør! Til det inderste indre

er altsammen lag, – bare mindre og mindre. –

Naturen er vittig!

(Fra Ibsen.net/Gyldendalske Boghandels Forlag i København 1898–1902)

Forenkling på bekostning av dybden

Å tukle med selveste Henrik Ibsen er en nokså dristig affære, ikke minst et så ikonisk skuespill som Peer Gynt. Og som vi ser fra originalteksten, er den betydelig mer nyansert enn Conradis gjenfortelling. Den psykologiske dybden, som kjennetegner Ibsen, blir noe nedtonet i Conradis versjon. På den annen side opererer de to versjonene i hver sin litterære sjanger; som henholdsvis teaterstykke og barnefortelling. Vesensforskjellen legitimerer også de frihetene Conradi har tatt seg. Han formidler en sammenfatning av handlingen, som får budskapet frem på en upretensiøs måte. Hans teft for denne tilnærmingen har nok også en sammenheng med hans bakgrunn; både som etablert skuespiller og kunstnerisk leder for The Norwegian Ibsen Company som han stiftet i 2012. I begge bøkene skinner det gjennom at han har Ibsen i sin ryggrad. Nettopp derfor klarer han å formidle det omstendelige med letthet, og har således gode forutsetninger for å treffe og engasjere barn med gjenfortellingene.

En folkefiende i kanselleringens tid

En folkefiende handler om doktor Tomas Stockmann, som oppdager at vannet i den lokale badeanstalten er forurenset. Dette vil han offentliggjøre for å beskytte innbyggernes helse; folk kan dø om de drikker vannet eller bader i det. Først blir han hyllet som en folkehelt, men siden – når innbyggerne forstår at dette vil koste dem penger, snur alle seg mot ham. Motstanden kommer fra alle kanter, men Stockmann velger å stå i stormen og blir en sannhetsforkjemper.

I sin gjenfortelling av En folkefiende har Kåre Conradi hatt samme tilnærming som til Peer Gynt. Språket er modernisert og handlingen kokt ned til kardinalpunktet; motsetningen mellom sannhet og egeninteresser. Dr. Stockmann kjemper for individets rett til ytringsfrihet i et lite samfunn, der antagonisten representeres som flokkmentalitet, feighet og egoisme. Protagonisten beskyldes derimot for å være selve folkefienden, når han tviholder på at den ubehagelige sannheten skal frem. Han blir frosset ut, sammen med sin familie, men er urokkelig i sin overbevisning – og lar seg ikke vippe av pinnen.

En folkefiende fremstår like relevant som Peer Gynt, i lys av dagens polariserte samfunn. Motsetningene mellom miljøvern og kapitalisme, ytringsfrihet og kanselleringskultur, skaper stadig større splid i befolkningen. Å forfekte sannheten og stå opp mot majoriteten innebærer større risiko i dag enn for ti år siden. I ytterste konsekvens kan det koste både jobb, posisjon, familie og venner. Både Ibsens stykke og Conradis gjenfortelling fremstår som en viktig påminnelse om flokkmentalitet, netthets og utenforskap.

Teatralsk og original estetikk

Begge bøkene er prydet med vakre illustrasjoner, som et viktig bidrag til leseropplevelsen. I En folkefiende møter vi hele persongalleriet allerede på bokpermens innside, der hver av figurene har en karikert og teatralsk fremtoning. Her er det verdt å trekke frem Dr. Stockmanns svigerfar, gestaltet som en oppstyltet eksentriker med lang frakk og et hode som henger utenfor kroppen. Det lille portrettet på tittelsiden, av Henrik Ibsen med sin brede kropp og lange føtter, har også en herlig originalitet. Illustratør Sunniva Fluge Hole ivaretar det teatralske preget gjennom hele boken, der hver side fremstår som en scene, skildret med levende og humoristisk penn. Bybildene, situasjonene og interiørene er innbydende og rikt detaljerte. Her kan man se referanser til De løyerlige familier, Disney og Carl Larsson, for å nevne noen av assosiasjonene. Den nostalgiske estetikken fungerer utmerket til teksten.

Fantasy-stil med folkloristiske undertoner

Ingebjørg Faugstad Mælands illustrasjoner i Peer Gynt er svært forskjellige fra Holes visuelle tilnærming. Begge har et portrett av Ibsen i begynnelsen av boken, men Mælands versjon er mindre karikert enn Holes. Til gjengjeld er portrettet et svært godt blikkfang, og det første som møter oss i boken. En helstøpt Ibsen med frakk og paraply, på knallrosa bakgrunn. Utover dette fremstår illustrasjonsstilen som en krysning mellom Fantasy og gamle folkeeventyr. En passende tilnærming til Peer Gynt, som er langt mer fabulerende enn virkelighetsnære En folkefiende.

Mæland underbygger den illusoriske stemningen med ornamentale og folkloristiske elementer. Dette fungerer på sitt beste i bokomslaget, der Peer er omkranset av subtile bruddstykker fra historien, utformet som vakre prydformer. Scenen der Peer tar farvel med mor Åsa midt i boken er også verdt å fremheve. Her ser vi et utsnitt av Peer som  sørger over sin døde mor i sengen. På venstre side av himmelen følger han henne, i hest og slede, opp mot stjernene. På himmelens høyre side ser vi at mor Åsa blir tatt imot av en engel. Begge fragmentene er innrammet av folkloristiske mønstre på en nattsvart bakgrunn. Scenen er det visuelle høydepunktet i Conradis Peer Gynt, der bildene og teksten utfyller hverandre på utsøkt vis.