Tittel: Du kjenner meg ikke
Tekst: David Klass
Oversetter: Fartein Døvle Jonassen
Forlag: Damm
Årstall: 2003
Antall sider: 281

Mesterlig ungdomsroman

Den amerikanske forfatteren David Klass har skrevet i alt seks bøker for ungdom. Nå er han for første gang oversatt til norsk, og vi får håpe at Damm planlegger å gi ut flere av Klass’ bøker, for Du kjenner meg ikke er en usedvanlig intens og velskrevet ungdomsroman.

Du kjenner meg ikke møter vi fjorten år gamle John, en tilsynelatende alminnelig gutt i en liten småby et sted i USA. Han bor sammen med mora og hennes nye kjæreste, han spiller i skolens orkester, og han er forelsket i Gloria, den peneste jenta på skolen, som sitter ved siden av ham i matematikktimene. Under denne normale overflaten har imidlertid John langt større problemer enn de fleste andre; moras nye kjæreste er nemlig en ondskapsfull, fordrukken mann, som terroriserer John når mora ikke er til stede. Han vet akkurat hvordan man slår uten at det etterlater seg synlige spor, og ved hjelp av trusler hindrer han John i å fortelle mora eller andre om den stadige mishandlingen. Du kjenner meg ikke er i hovedsak fortellingen om Johns daglige kamp for å unngå sammenstøt med sin tyranniske stefar, og om hvor vanskelig det er å leve et normalt tenåringsliv på skolen og blant venner når man bærer på en grusom hemmelighet.

Rotløs ungdom med et problemfylt hjemmeliv er på ingen måte et nytt motiv i barne- og ungdomslitteraturen – tvert imot har det nærmest vært et sjangerkrav i ungdomsromaner de siste tiårene. Men det er svært sjelden man ser dette motivet bli behandlet på en så gripende måte – og med et så raffinert litterært formspråk – som i Du kjenner meg ikke. Romanen er fortalt i jeg-form av fjorten år gamle John, men det er ikke en innadvendt forteller vi møter; det er en frustrert og rasende gutt som roper ut sine anklager til alle som har sviktet ham – foreldre, lærere, venner og kjærester:

      Du kjenner ikke meg i det hele tatt.

 

      Du tror jeg er flink på skolen. Hah!

 

      Du tror jeg har venner. Hah!

 

    Du tror jeg er fornøyd med dette livet. Hah, hah! (s. 7)

Denne evige strømmen av anklager fanger leseren i en spesiell dobbeltrolle: På den ene siden trekkes man inn i Johns tanker og følelser, og det er umulig ikke å sympatisere og identifisere seg med ham, men på den andre siden blir man en del av det ”du” romanen er et anklageskrift mot, og man blir sittende med kronisk dårlig samvittighet for at man ikke kan hjelpe John ut av hans vanskelige situasjon. Resultatet blir at David Klass får et uvanlig godt grep om leseren, som han beholder gjennom hele romanen.

Klass har også skapt en svært reflekterende og fortolkende jeg-forteller. John vet utmerket godt at det livet han lever, på ingen måte er det livet en vanlig tenåringsgutt burde leve, og alle personer og ting som omgir ham, blir etter tur holdt opp mot et ideal, og ingen av dem holder mål. John beskriver sin verden som et skremmende vrengebilde, som negativet til bildet av det lykkelige liv: Stefaren omtales konsekvent som ”mannen som ikke er faren min”, den upedagogiske og undertrykkende skolen døpes om til ”antiskolen”, og tubaen han spiller i orkesteret, ”er i virkeligheten ikke en tuba, ettersom den aldri har frembrakt en melodisk lyd” (s. 17). John besitter også evnen til å gjennomskue personer og situasjoner, og han gir uttrykk for sine innsikter i et ungdommelig og svulmende bildespråk: Personene får megetsigende tilnavn, slik som hans store kjærlighet Glory Halleluja, og handlingen gjengis med voldsomme overdrivelser og metaforiske omskrivinger:

    den kortvokste kvinnen som jeg tror er hans kone, griper ham i armen, heiser ham opp over hodet og bærer ham av sted i retning juletreet med lysets hastighet” (s. 251).

I denne forbindelse er det på sin plass å rose oversetter Fartein Døvle Jonassen, som har maktet å gjenskape denne frodige, ungdommelige stilen i norsk språkdrakt – uten å ty til ungdomsbokklisjeer som ”fatter’n”, ”ålreit” eller utstrakt bruk av a-endelser.

Det er først og fremst John som bærer denne boka, både som forteller og hovedperson, men David Klass har også lagt arbeid i bokas bipersoner. Ved hjelp av korte bakgrunnshistorier, elegant flettet inn i dialogen, tegner han raske psykologiske portretter av menneskene som omgir John. Han makter til og med å skape en viss nyansering av og innlevelse i livsskjebnen til Johns grusomme stefar. Det er i seg selv en bragd.

Det er lite – om noe – å utsette på David Klass’ roman Du kjenner meg ikke. Den gir et spennende, morsomt og ikke minst gripende innblikk i en tenårings problematiske hverdag, og den er skrevet med en litterær finesse man sjelden finner i ungdomslitteratur, eller i voksenlitteratur for den saks skyld. Det er en sann glede å vite at han har skrevet ytterligere fem ungdomsromaner, som bare ligger og venter på å bli oversatt.



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.