Mickwitz, Camilla: Jason-serien

Fargerik sosialrealisme

Av Nina Méd, barne- og ungdomsbokkritiker

Av alle barndommens fantasifulle fortellinger er det hverdagshistoriene om den lille gutten Jason av den finske barnebokforfatteren og -illustratøren Camilla Mickwitz som ble lest flest ganger på sengekanten hjemme hos oss. De overveldende illustrasjonene, oversvømmet av syttitallsfarger som irrgrønt og oransje, sammen med en overtydelig moral og en nøktern og ikke så sjeldent formanenende fortellerstemme, var en uslåelig kombinasjon. I tillegg var identifikasjonsgraden med Jason større enn med de fleste barna i for eksempel Astrid Lindgrens univers, som vi også leste mye av. Der fortellingene om den underfundige svenske overklassen i for eksempel Madicken var eksotiske og gammeldagse, bød Jason på realistisk og identifiserbart hverdagsliv. Jason var enebarn, bodde i en urban bygård alene med mor, og gikk i barnehage – det samme gjorde jeg. Men Jasons barndom var fylt med større kontraster og mer dramatikk enn min noen gang var. I den første boka om Jason får vi innblikk i den lille familiens dårlige økonomi. Hun jobber dagen lang på fabrikk, og for å spe på økonomien jobber hun som aktmodell:

Gudrun må stå lenge i samme stilling, slik at alle skal rekke å tegne henne. Det er veldig slitsomt.

Men når Gudrun tenker på at Jason kan få ny vinterfrakk for alle poengene hun tjener, så orker hun litt til.

Ingen bekymringsløs tilværelse, med andre ord. Likevel, hverdagen har sine høydepunkter: Gudrun og Jason baker ofte boller, får besøk eller går til frisøren, og har det riktig hyggelig i sin lille toroms.

Seriens dramatiske høydepunkt finner sted i Jason og Sinna-Guri. Her blir vi kjent med naboen Guri, som ikke kan fordra andre mennesker, spesielt ikke barn. Derfor må alle snike seg rundt i oppgangen og være musestille for å ikke forstyrre henne. Men en dag blir Guri syk, og for første gang i sitt liv føler hun seg ensom. Da oppsøker hun naboene sine og blir venner med dem, og Jason lærer henne både å stå på rulleskøyter og plystre. Den dag i dag klarer jeg ikke helt å skille mellom Jasons Guri og min barnehages «overtante» som med samme navn.

I Jason på ferie reiser den lille familien på sommerferie «på landet». Etter å ha vist frem den nitriste bakgården hovedpersonen vanligvis leker i om sommerferien, forkynner den ikke helt politisk nøytrale fortellerstemmen at det er «viktig for menneske som bur og arbeider i byen heile året at dei får vere litt på landet». Sommeren tilbringes på et idyllisk pensjonat, hvor Gudrun får slappet av fra fabrikkjobben sin, og Jason får seg nye venner.

Den politiske ladningen og de insisterende fargevalgene i bøkene gjør at de unektelig fremstår som litt utdaterte i dag. Det er sjelden man åpner en småbarnsbok med en fortellerstemme som med all tydelighet stiller seg på arbeiderklassens side. På meg har ikke bøkene gjort mer skade enn at jeg har lært at mennesker har det hyggeligst sammen. At ingen naboer er uspiselige før du har blitt kjent med dem. Og at vi alle trenger litt ferie innimellom.