Miljøsaken i roman- og fagbokform

Roman
Saci Lloyd
Karbondagboka 2015
Originaltittel: The Carbon Diaries 2015
Oversatt av Hilde Lyng
309 sider
ISBN: 978 82 02 30080 7
Cappelen Damm 2009

Karbondagboka 2015

Saci Lloyd

Cappelen Damm

2009

309

Fagbok
Laurie David og Cambria Gordon
Miljøboka. Alt om global oppvarming
Originaltittel: The Down-to-Earth Guide to Global Warming
Oversatt av: Inger Marit Hansen
117 sider
ISBN: 978 82 516 2503 6
Schibsted 2007

Miljøboka. Alt om global oppvarming

Laurie David og Cambria Gordon

Schibsted

2007

117

Fagbok/oppslagsbok
Kim Dennis-Bryan m.fl.
Originaltittel: earth matters
Oversatt av Torgeir Ulshagen
Leve jorda!
256 sider
ISBN: 978 82 02 29009 2
Cappelen Damm 2009

Leve jorda!

Kim Dennis-Bryan m.fl.

Cappelen Damm

2009

256

KLIMAKRISEN SOM FIKSJON, SHOW OG OBSERVERBART ALVOR

Noen emner oppleves gjerne så viktige at det helligere kommunikasjonsmiddelet, men med utgangspunkt i de tre omtalte bøkene i denne meldingen, bør det kanskje diskuteres om noen av utgivelsene hadde tjent miljøsaken best om de hadde blitt værende som trær i skogen.

Oppvarming til klimapolitisk toppmøte
FNs klimatoppmøte i København nærmer seg. Den viktigste saken på dette møtet kommer til å være status for den globale oppvarmingen og spørsmålet om hvordan bruken av fossilt brennstoff og CO2-utslippene kan reduseres. Hadde alle deltakerne på dette toppmøtet lest de samme bøkene som her skal omtales, burde det ikke være så vanskelig å komme til enighet om nasjonale og globale mål og enes om midler for å nå disse målene. Fagbøkene Miljøboka og leve jorda! beskriver hva som har skjedd og hvorfor det har skjedd, og på bakgrunn av dette skisserer de forslag til hva som kan gjøres for at menneskene på sikt ikke begår kollektivt selvmord. Saci Lloyds dystopiske Karbondagboka 2015 er en dommedagsfantasi om hvordan det kan bli når både tørke og oversvømmelser for alvor rammer Europa, og når tiltak mot dette må iverksettes tidligere enn stipulert i klimatoppmøtets tidsskjema.

Mindre luksus – mer nærhet og ekte følelser
Karbondagboka 2015 er belønnet med den amerikanske grønn bok-prisen (The Green Book Festival-award) og bok nummer to, The Carbon Diaries 2017, kom på engelsk i høst (2009). Dagbøkenes ”jeg” er Laura Brown fra London. I 2015-dagboken er Laura 16 år og livet som nytende tenåring trues både av foreldrenes skranglete forhold og regjeringens innføring av det nasjonale karbonrasjoneringssystemet. På grunn av det som omtales som ”Det store uværet i 2010” har Storbritannia, som eneste land i verden, bestemt seg for å innføre et rasjoneringssystem som skal gi seksti prosent reduksjon i CO2- utslippet. Et mål det egentlig var beregnet å nå i 2030. Rasjoneringssystemet utfordrer folks vaner og framtvinger prioriteringer og alternative løsninger. Blant annet tar skolen ansvar med fag som kritisk tenkning og teknologidesign. På tross av disse omveltningene lever Laura et gjenkjennelig og gjennomsnittlig (i hvert fall i litteraturen) ungdomsliv. Storesøsteren er sur og innestengt, faren og moren prøver å finne ut av forholdet sitt og Laura spiller i band og er forelsket i den nyinnflyttede nabogutten Ravi. Denne litterære gjenkjenneligheten er kanskje bokens styrke. Ved å legge handlingen ikke alt for langt inn i framtiden, blir ikke verden altfor fremmedgjort og klimaproblemene virker troverdige i stedet for science fiction-fantastiske.

Lloyds bok er litterært interessant også som dagbok. Det er Laura som har ordet, det er hennes språk for, og refleksjon over, miljøproblemene leseren møter:

Lør. 26. sep.

Ravi dumpa meg! Sa at han hadde for mye å gjøre med stipendet. Han leser hver eneste kveld sammen med noen nerder fra skolen. Så det var altså dem det var her om dagen. Jeg blir bare dødstrist av at en jævla drivhusgass skal ta fra meg typen min.

Men selv om miljøproblemene får konsekvenser på det personlige plan, forstår Laura også at problemene først og fremst er et spørsmål om politisk ansvar og selvinnsikt: ”Søn. 8. nov. Kloakken takler ikke alt regnet, så Vannverket dumpa 800 000 tonn dritt i elva. Fin dag for fisken.”

Limt inn i dagboken finner leseren bruddstykker, lapper og ark fra verden utenfor. Her er e-poster, bilder tatt med mobiltelefonkamera, advarselsbrev fra ”Department for CO-rasjonering”, en krøllete energiprøve om hva familien kan gjøre for å redusere CO2-utslippet og avisutklipp om de ødeleggende skogbrannene i Portugal. Lappene har en dokumentarisk effekt i teksten. De setter Lauras dagbokformulerte tanker i sammenheng med miljøkrisens tekster: offentlighetens språk, journalistenes språk og de alternative gruppenes språk.

Kanskje er det romansjangeren som gjør at Lloyd våger å koble Lauras dagboknotater om klimakrisen opp mot nasjonal og internasjonal (klima)politikk. Kanskje er fiksjonen en egnet måte å forestille seg og forberede seg på de fremmede og forvirrende scenarioene krisen kan føre til.

Faglitteratur som slagord
Miljøboka. Alt om global oppvarming ordner fagstoffet i fire deler. Første del forklarer både hva global oppvarming er og sammenhengen mellom CO2-utslipp og temperaturendringene. Andre del tar for seg klimatiske konsekvenser (flom, tørke) av denne oppvarmingen. Tredje del beskriver hvordan klimaendringen påvirker eller utrydder jordens dyre- og planteliv, og fjerde del henvender seg til leseren og kan leses som både en appell og et krav om å bidra til å bedre miljøet.

Som faglitteratur er boken kjennetegnet av et glasurspråk, et språk som sprekker og mangler sammenheng. Teksten er rastløs og gir fort slipp både på de ulike emnene og leseren. Forfatterne vil heller underholde enn resonnere. Derfor benyttes det ofte sammenlikninger som skal fenge, men som ikke alltid er så gode, og som risikerer å bli hengende i løse luften. En av bokens forfattere er produsenten av filmen En ubehagelig sannhet med Al Gore i hovedrollen. Og på samme måte som han har reist verden rundt med sitt ”globale oppvarmingsshow”, er også denne boken villig til å ”showe” for å holde på leseren. De fleste overskriftene og mellomtitlene klenger seg på ungdommens språk: ”Alternativene ruler”, ”Hvalrosser, pingviner og isbjørner. Wow!” og ”Utryddelse stinker”. Problemet med lettvinte koblinger mellom popspråk, slang og fagspråk viser seg for eksempel i avsnittene som er samlet under overskriften ”Hetebølger: sommerens ekstremsport”. Overskriften samler tre boksider. Den første siden har bildet av en bmx-syklist i høyt svev mot en godværshimmel som heldekkende bakgrunn. Teksten dreier seg også om bmx-sykling og ekstremsport:

Hvis du noen ganger har sett på ekstremsport, vet du at det ikke er som annen sport. Det er skumlere og farligere. Bare en skikkelig våghals vil finne på å utføre en trippel salto på sykkel 13 meter opp i luften. Akkurat som ekstremsporten tar sporten til det ekstreme, kan global oppvarming gjøre sommervarmen ganske så ekstrem.

Dette er anslaget. Koblingen, eller sammenlikningen, er svak. Den motiverer ikke til ytterligere refleksjon – og hvis den skulle gjøre det, ville poenget falle sammen. Forfatterne har kanskje også innsett det, for det kommer ikke mer ut av sammenlikningen. De neste to sidene dreier seg om sammenhengen mellom hetebølger og økt CO2-utslipp. Besynderlig er det derfor at forfatterne, helt på tampen, kaster inn to ekstremsport-setninger for å lage hode og hale på det hele. De er like problematiske og populistiske som innledningen: ”Det er én forskjell på ekstremsport og global oppvarming. Ekstremsport er kult. Det er ikke global oppvarming.” Slik avslører boken seg. Det viktigste er å være kul, bli berømt, ha det gøy.

Når forfatterne skal forklare hvorfor det er uheldig at jorden miljøskades, tyr de ofte til sentimentale og overflatiske begrunnelser. At isbjørn og monarksommerfugler er utrydningstruete beklages med hjertesukk som ”Tenk så kjedelig verden ville vært uten de flotte isbjørnene!” og ”Hvis skogen blir hugget ned, har ikke disse nydelige sommerfuglene lenger noe sted å gjemme seg.” Alvoret er verbalt utrydningstruet. Bilder, figurer, karikaturer, skrifttyper og farger kveler språklig refleksjon eller forurenser og skaper ubalanse i den sammensatte teksten.

Mens Miljøboka har fokus på krise og trussel, kan vi si at forfatterne av leve jorda! er opptatt av å beskrive jorden slik den er og slik jorden som finurlig system fungerer. Altså normaltilstanden. En slik tilnærming vil kunne gi leseren et blikk for hvordan alt henger sammen, hvordan den enkelte er avhengig av helheten og forståelse for konsekvensene av bare små forstyrrelser i dette systemet.

”Vi arver ikke landet fra våre forfedre, vi låner det fra våre barn”
Den norske oversettelsen av leve jorda!, beskriver seg selv i undertittelen som ”Et økoleksikon”. Hvis leksikon er det samme som en alfabetisk ordnet oppslagsbok, er ikke dette en spesielt dekkende karakteristikk. Riktignok finner man et ryddig og gjennomtenkt register bak i boken, men vi har først og fremst å gjøre med en naturfagtekst der jordens historie og jordens ulike biomer (klimasoner) og tilhørende økosystemer er tema. Kanskje ville det være bedre å bevare sjangerintensjonen i originalens undertittel, ”an encyclopedia of ecology”, og kalle boken en økoensyklopedi.

leve jorda! inngår i forlaget Dorling Kindersleys ”Made with care”-serie. Det har selvsagt med tema å gjøre, men vaskeseddel kan også fortelle at boken er “laget med omtanke – vi resirkulerte, skrudde av, skrev på begge sider, syklet, snakket og stilte litt flere spørsmål”. Papiret i boken er fra trær i skog ”som er drevet på en ansvarlig måte. Papirfabrikken resirkulerer 91 % av vannet som trengs i produksjonen […] Trykkeriet har redusert sitt karbonfotavtrykk med 52 % […] Trykkfargene er vegetabilske”. I utforming og bildeestetikk en det likevel en nokså typisk Dorling Kindersley-utgivelse. Når det er sagt, så er denne utformingens tydelighet og gjennomførthet å fortrekke framfor Miljøbokas bildemas.

Bokens ulike kapitler er for det meste skrevet av spesialister på fagfeltet, og hvert kapittel, med unntak av innledningen (Jordas historie) er disponert på noenlunde lik måte: Først en redegjørelse for hvor i verden (vist på kartet) det aktuelle biomet finnes og hva som i grove trekk kjennetegner det: ”Ørken er tørre landområder som får mindre enn 250 mm nedbør i løpet av et år. Ørkener dekker i dag omtrent en femdel av landoverflaten på jorda. De finnes i alle slags områder, fra fjell til kyst – til og med i Antarktis”. Deretter blir ulike ørkeners økosystem (varm ørken, kald ørken, kystørken) og tilhørende problemer knyttet til global oppvarming. Miljøtrusselen eksemplifiseres som regel også ved at ett oppslag er viet et utsatt dyr eller en utsatt plante i det omtalte økosystemet. For eksempel isbjørnen i det nordlige Arktis, keiserpingvinen i Antarktis og saguarokaktusen i den varme Sonoraørkenen i Nord-Amerika. Hvert kapittel avsluttes med en oppslagstavle (oppslagets bakgrunnsfarge likner en korkoppslagstavle) og overskriften ”Det gjør en forskjell”. Her kan leseren få tips til hva de kan gjøre for å være med å hindre en negativ utvikling.

Bokens tydelige struktur, spektakulære bilder og velkomponerte oppslag motiverer leseren både i forhold til det å ta seg fram i teksten, til å ville verne naturen og til å forholde seg til alvoret i situasjonen. Innenfor rammene av det enkelte oppslag forsøker leve jorda!s formgivere å formidle både en mulig lesesti, en vei å ta seg fram i oppslaget på, og å gjøre de avgrensete tekststykkene meningsfulle som selvstendige tekstenheter. Kanskje er det riktigst å lese oppslagene slik at summen av de enkeltstående tekstene legger til rette for at leseren selv kan resonnere og konkludere. Og summen av de enkelte oppslag innenfor et kapittel legger ytterligere til rette for å forstå sammenhengen mellom det enkelte eksempel (et, dyr, en plante) og den økologiske helheten. Denne del-helhet tenkingen er selvsagt viktig, men også utfordrende. Eksemplene viser nemlig at det ikke alltid er så enkelt å finne balansen mellom bevaring og naturforankrete levemåter. På den ene siden bør menneskene forbruke mindre og leve mer i pakt med naturen, på den andre siden vil en slik levemåte også by på utfordringer i forhold til de ulike habitatene menneskene lever i:

Det er i dag stor etterspørsel etter biobrensel – brennstoffer fra planter i stedet for fra mineraler som olje. Når jorden brukes til å dyrke raps eller soya til brennstoff, blir det mindre plass til å dyrke mat. Derfor må flere jorder lages ved å ta land fra andre økosystemer.

I dagens norske miljødebatt finner vi en liknende problemstilling i forholdet mellom utbygging av vindkraft og bevaring av fuglers hekkeområder.

Amerikanske klimatiltak på norsk
Klimapolitikk er både et globalt og nasjonalt anliggende og debatten om hvordan regningen for klimakrisen skal fordeles er høyaktuell. Skal alle land kutte like mange prosent av sitt CO2-utslipp, eller skal det lages en fordelingsnøkkel som tar hensyn eller høyde for at rike, høyindustrialiserte land (som USA og Norge) er blitt dette på bekostning av andre land og ved enorme utslipp av drivhusgasser og derfor bør redusere mest og raskest?

Selv om Norge er et rikt og høyindustrialisert land, er det lett å se at mange av tiltakene i Miljøboka og leve jorda! er rettet mot et samfunn og et dagligliv med høyere forbruk og utslipp enn det norske gjennomsnittet. På dette punktet har likevel utgiverne av Miljøboka forsøkt å finne norske eksempler på miljøtiltak og norske nettsteder der leseren kan finne mer detaljert informasjon.

Alle de omtalte bøkene er oversatt fra engelsk. Utover bøker som Newton klimabok, Klimaboka og bøker der klimaproblemene er et deltema (som Arktis og Snø, is og klima), finnes det ikke mange nyere alternativ der originalspråket er norsk. Hva kan det skyldes? Er nordmenns karbonfotavtrykk ikke skremmende nok? Er norsk klimapolitikk grei nok? Og hvis svaret er ja eller tja, så er heller ikke norskfokuserte bøker om klimakrisen god nok butikk. Av de tre omtalte bøkene vil jeg tro Karbondagboka 2015 er den som kan oppleves som en som angår leseren, leve jorda! vil være god å gå til for å forstå og problematisere og Miljøboka vil kanskje få leserne interessert i webdesign eller surfing.