Milkshakes i Azkaban

Hvilken kultur vil vi sitte igjen med om vi dømmer kunstnere med en enkel tommel opp eller tommel ned? Barne- og ungdomslitteraturen er i størst fare for utrenskning.

Kan vi fortsatt lese Harry Potter?

Spørsmålet ble stilt i et debattinnlegg på NRK i sommer etter at forfatteren J.K. Rowling tråkket mange på tærne da hun twitret om transpersoner, biologi og kjønn. Diskusjonen forsvant ikke overraskende raskt ned i skyttergravene, og jeg har hverken plass eller fingerspissfølelse nok til å oppsummere den mer her. La oss bare si at Rowling spiller på den mer konservative banehalvdelen når det gjelder hvem som kan kalles for kvinner.

Men diskusjonen, temperaturen rundt den og det opprinnelige spørsmålet viser hvor viktig kritikerens rolle fortsatt er i offentligheten.

Anden er rasist

Det er stort sett noe galt med alle jeg liker å lese, se, eller høre på. Om kunstnerne jeg snakker om ikke er rent ut drittsekker, så er det uansett noe ved de fleste – og ikke bare kunstnere – som kan få oss kansellert om vi legger oss ut med feil Twitter-mobb.

En ting er åpenbare eksempler som Woody Allen og Morrissey, men selv en uskyldig barnebokforfatter som danske Jakob Martin Strid har en bakgrunn på den radikale venstresiden. Diskvalifiserer det ham i øynene til konservative lesere?

I 2016 postet Twitter-brukeren pixelatedboat det som har blitt memet om milkshake-anden:

The whole internet loves Milkshake Duck, a lovely duck that drinks milkshakes! *5 seconds later* We regret to inform you the duck is racist.

Noen ganger blir jeg redd for at hele kulturen vår er bygget på sand, for å si det med Bukowski (enda en drittsekk). Bøker, musikk, filmer og tegneserier er bare én avslørt opphavsmann eller -kvinne unna å være «problematiske». Og som kunstner er det knapt menneskelig mulig å ha tungen så politisk korrekt rett i munnen at en kan sove godt om natten.

Spesielt ungdomslitteratur virker å stå utsatt til. Det er flere tilfeller av at bøker blir trukket, før de blir publisert, på det som virker å være sviktende grunnlag. Utgivere blir stadig mer varsomme overfor verk som kan støte noen, og kulturkrigerne får stadig bekreftet hvor stor makt de faktisk har til å definere hva som skal være godkjent kultur.

Som Jennifer Senior skrev i New York Times om ungdomsbokforfatterne som trakk bøkene sine:

«The die-hards in this army of crusaders will argue they’re doing it in the name of diversity, but it’s really just the opposite: If Twitter controls publishing, we’ll soon enter a dreary monoculture that admits no book unless it has been prejudged and meets the standards of the censors.»

Bare barnemat

Dette er kanskje den beste grunnen til ikke å ta livet av oss kritikere helt ennå. Tenk at det finnes personer som har som misjon å ikke dirre av rettferdig harme over dagens utspente moralske snubletråder, men som faktisk plikter å gå i dialog med selve verket – og hjelper leseren å tenke selv.

Kanskje vil all denne nymoralismen føre til at vi som kritikere må slutte å lese kunstneren inn i verket, for ikke å gå i den samme fellen som gjør at Harry Potter-bøkene nå står i fare for å bli nullet av en ny generasjon.

I et nifst underholdende essay i London Review of Books sporer forfatteren William Davies denne tommel opp/tommel ned-holdningen fra den politiske filosofen og juristen Carl Schmitt til dagens endeløse strøm av kulturelle bruddstykker vi bare kan forholde oss til med en «like».

thunb_up

«It is easy to lose sight of how peculiar and infantilising this state of affairs is. A one-year-old child has nothing to say about the food they are offered, but simply opens their mouth or shakes their head. No descriptions, criticisms or observations are necessary, just pure decision. This was precisely what Schmitt found purifying in the idea of the plebiscite, that it cut out all the slog of talking. But a polity that privileges decision first and understanding second will have some terrible mess to sort out along the way. Look at what ensued after 46 million people were asked: ‘Should the United Kingdom remain a member of the European Union or leave the European Union?’»

En god kritikk er aldri bare et nei eller et ja (selv om Matias Faldbakken introduserte en slik kritiker i novellesamlingen Snort stories). Det er heldigvis mye mer nyansert. Og Potter-bøkene forblir i hyllene, selv om de åpenbart ikke lenger når opp til alle de nye moralske standardene. Disse standardene er jo egentlig knekkende likegyldige for kunsten sin del.

 

Kritikerne Walter Wehus og Guri Fjeldberg skriver månedlige kommentarer for Barnebokkritikk.
Dersom du har tips til problemstillinger vi bør ta opp til debatt, send en mail til fjeldbergs101@gmail.com. Barnebokkritikk garanterer kildevern.

 



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.