Milne, A.A.: Ole Brumm

De jeg ble glad i ble jeg aldri lei av

”Ikke legg for mye arbeid i teksten. Den skal være helt upretensiøs” skrev Barnebokkritikk i invitasjonen til å delta i et Barnebokminne.

Liflige ord som jeg var overbevist om at jeg uten problemer skulle klare å følge opp. Men så viste det seg at det ikke var så lett likevel. Min barndom er så fylt av bøker at jeg rett og slett ikke klarer å bestemme meg.

Jeg var barn i et fremmed land, og jeg var barn under krigen. Hver for seg tror jeg begge disse forholdene kan skape problemer for et barn, og ekstra vanskelig blir det når de opptrer sammen. Og barnet det gjelder attpåtil et ganske sært og vanskelig. For det må jeg ha vært. Jeg fant meg nemlig verken helt til rette i Norge eller i Frankrike, og jeg hadde store problemer med å skape kontakt med andre barn. Resultatet var at både mine norske og mine franske jevnaldrende yndet å erte meg. Det het gudskjelov ikke mobbing den gangen, og min mor mente – sikkert med rette – at jeg måtte ta mesteparten av ansvaret selv. En hard skole. Men brukbar når man tåler den.

Det gjorde jeg, og det tror jeg at jeg kan takk bøkene for. De var min tilflukt, fristedet hvor jeg traff likesinnede. Til jul og fødselsdager sto bøker øverst på ønskelisten, og de jeg ble glad i ble jeg aldri lei av.

Før jeg selv lærte å lese som fem-seksåring var Ole Brumm den boken jeg likte aller best å høre, og det fortsatte lenge å være yndlingsboken min. Det var noe helt spesielt selv å lese om den sørgmodige Tussi, den geskjeftige Petter Sprett, den boklærde Ugla, det ivrige Kengubarnet og den engstelige Nasse Nøff som i Rikka Deinbolls oversettelse ikke spiste eikenøtter, men ekorn. Uten at det sjokkerte meg det aller minste den gangen. Men da jeg ble voksen og leste Winnie the Pooh på engelsk, lo jeg litt over at fru Deinboll ikke hadde tatt seg bryet med å slå opp det engelske ”ahorn”. Det gjorde Torbjørn Egner. Men den første utgaven jeg leste har alltid stått for meg som den eneste gangbare.

Litt senere, jeg var ikke stort mer enn sju år, fikk jeg en illustrert utgave av Rolandskvadet. På fransk naturligvis, og jeg ble fullstendig fascinert av den tapre ridderen som sammen med sin venn Olivier døde i den svikefulle Ganelons bakholdsangrep i Roncevalles i Pyreneerne. Skildringen av Roland som, for å varsle Kong Karl den Store om forræderiet, blåser i hornet til årene i halsen brister, var det sterkeste og mest gripende jeg hadde lest.

Da jeg var på biltur i Spania femti år senere, måtte jeg til fjellpasset, og jeg ble bestyrtet over å oppdage at landskapet der slett ikke var mektige klipper og forrevne fjell, men en grønt og frodig skog. For mitt indre blikk blir Roncevalles likevel stående uforandret: litteraturen er sterkere enn den virkelige virkeligheten. Eller som den franske litteraturteoretiker Boileau uttalte rundt om 1650, ”i blant er det sanne slett ikke sannsynlig”.

Jeg identifiserte meg med den dristige og tapre Roland, ikke med hans elskede Aud, selv om hennes hjerte brast og hun falt død om av sorg, da kong Karl den Store fortalte henne om Rolands skjebne. Men som skikkelse var hun altfor blek og utydelig til at jeg klarte å kjenne meg igjen i henne.

I det hele tatt var bøkene med gutter som helter gjevere enn jentebøkene. Jeg hadde en spesiell forkjærlighet for en fransk speidergutt-serie med spennende historier om trofasthet og lojalitet i en gutteverden, og om vennskapsbånd som ikke brytes. Emalje-armbåndet var den jeg satte høyest. Så meget mer enn tittelen husker jeg dessverre ikke.

Men boken som ble nattbordsbok for meg fra jeg var elleve år og i mange år fremover var Jane Austens Stolthet og fordom. Den gangen var den utgitt som ungpikebok, og den var nattbordsboken min i mange, mange år. Jeg tror ikke jeg den gangen skjønte at det som fascinerte meg var at jeg endelig møtte en kvinnelig heltinne som var annerledes: Elizabeth Bennett er en sterk ung kvinne som uredd trosser sitt snevre miljøs konvensjoner når hun føler det er rett og riktig – i begynnelsen av romanen sjokkerer hun for eksempel de tertefine søstrene til Bingley søstre på Netherfield ved å ankomme herregården til fots i regnvær for å besøke sin syke søster Jane. Uforferdet har hun klatret over gjerder og vasset i vanndammer – og slik gjør da ikke en virkelig dame.

Herlig var det også at hun ikke er spesielt vakker. Det betydde jo at også jeg kanskje i tidens fylde ville finne den kjærligheten jeg visste jeg kom til å lengte etter. Elisabeths søster Jane er skjønnheten i Bennett-familien. Og naturligvis er hun søt og yndig og sjarmerende. Men i bunn og grunn ganske kjedelig i all sin prektighet. Hun kan ikke måle seg med Elizabeth med den treffende replikken og det skarpe viddet – endelig en heltinne som tar ansvaret for seg og sitt liv. Og blir rikelig belønnet gjennom en kjærlighetshistorie så romantisk og fascinerende at jeg aldri ble lei av å lese den.

Både Ole Brumm og Stolthet og fordom hører den dag i dag til de bøkene jeg alltid har med meg. De står i bokhyllen i byen, og de står i bokhyllen på fjellet. Deres underfundighet, de mange lagene i fortellingen gjør at jeg aldri vokser fra dem. Jeg husker fremdeles den gangen jeg oppdaget det absurde i at Peter Sprett svarer at det ikke er noen hjemme når Ole Brumm banker på døren. Da visste jeg at jeg var blitt voksen.