Opphavet
av Torbjørn Moen
Omnipax 2019
171 sider

Trollfabrikken, Opphavet 2
av Torbjørn Moen
Omnipax 2020
156 sider

Min far, skurken?

Torbjørn Moens nye thrillerserie for 10-12-segmentet pirrer og begeistrer, og fungerer best når den legger seg så tett opp til virkeligheten som mulig.

Da jeg var liten, klødde jeg meg i hodet over de få kameratene jeg hadde som kalte pappaene sine for «far», en kjølig konstruksjon som mest av alt ga meg inntrykk av at man i disse familiene sjelden ga hverandre en klem. «Far» ga uttrykk for autoritet og respekt, «pappa» for kjærlighet og nærhet. Men det er klart, også en pappa ønsker å bli behandlet som en autoritet, mens en far helst vil elskes som en pappa.

Om dette virker som en underlig og indirekte vei inn i Torbjørn Moens nye thrillerserie for 10-12-segmentet, er det selvsagt fordi den på et grunnleggende nivå handler om forholdet mellom fedre og ungene deres. Her er en masse nervepirrende situasjoner med spioner og pistoler, skumle typer og hemmelige rom, koder, forkledninger og oppgjør i parkeringshus. Men det som skaper spenning på et overordnet plan er de unge hovedpersonenes forsøk på å finne ut hvem faren deres egentlig er, om han er ond eller god, og enda viktigere, om han er glad i dem og vil ha kontakt med dem.

Uklar tittel, spennende handling

Dette temaet er så viktig at Moen har valgt å gjøre det til en slags serietittel: Opphavet heter den første boka i serien, og oppfølgeren Trollfabrikken har fått undertittelen Opphavet 2. Det er et interessant begrep, selv om jeg mistenker at det kanskje blir litt for abstrakt til at det umiddelbart fanger interessen til målgruppen, som neppe har noen knagg å henge det på. På det overordnede nivået er dette selvsagt noe av poenget: Hvis ordet «far» for stadig flere fremstår som noe autoritært og gammelmodig, en levning etter patriarkatet, betegner «opphavet» en far som har abdisert, en igangsetter av prosesser han ikke lenger selv er tilstede for å følge opp. Begrepet er presist nok, men som tittel betraktet er det neppe den beste reklamen disse thrillerne kunne fått. Det blir gåtefullt på feil måte.

Opphavet begynner på et loft, der unge Kristoffer leter etter noe han kan bruke til et karneval der alle skal kle seg dust. Naturligvis tenker Kristoffer umiddelbart på faren sin, eller «opphavet», som moren kaller ham. En dag forsvant han sporløst ut av livene deres, men de gamle klærne hans henger fortsatt på loftet. I en lomme finner Kristoffer en nøkkel, og i nøkkelen en lapp med en gåte. Vår nysgjerrige helt løser rebusen fort. Den angir en adresse, han oppsøker den og bruker nøkkelen til å låse seg inn i en leilighet der han finner to esker: En inneholder fotografier av ham selv og moren, den andre inneholder fotografier av faren sammen med en annen familie. Han oppsøker den andre familien og får kontakt med femtenårige Kristin, som viser seg at er storesøsteren hans. Når de prøver å undersøke nærmere, får de selskap av banditter som forsøker å drepe dem. Hvem er egentlig denne faren, dette opphavet? Og hva vil det si at Kristoffer og Kristin er barna hans? Er han en skurk? Og spiller det noen rolle hvis han likevel er glad i dem?

En kunne kanskje innvende at denne fraværende farsskikkelsen var mer relevant for noen generasjoner siden (Moen er født i 1961, og har skrevet ungdomsbøker siden 1990) enn den er i dag. Norske fedre er generelt langt mer til stede for ungene sine nå enn hva som vanlig for bare noen tiår siden. Men spørsmålene bøkene tar opp er allmenne nok. Målgruppa befinner seg i en alder der det begynner å bli viktig å definere seg selv. Bildet av foreldrene mister glansen, samtidig som man fortsatt er fullstendig avhengig av dem.

Dynamisk søskenduo
Fordi Moen er en dreven forfatter, skjønner han at en bok som dette likevel først og fremst trenger å rydde foreldrene av veien for at det skal bli spennende. Ungdommene må få utfolde seg. Samspillet mellom halvsøsknene er godt håndtert, ikke minst fordi Moen lar storesøster Kristin balansere mellom å være fullstendig suveren og ikke så rent lite koko. Hun er, kort sagt, langt mindre selvbevisst enn femten år gamle jenter flest, og ganske hensynsløs, og bidrar sterkt til å slynge duoen ut i en rekke kaotiske situasjoner. Dermed flyttes litt av presset vekk fra den mer konvensjonelle forteller-lillebroren, som stadig bekymrer seg og er mer enn klar over sine egne tilkortkommenheter. Det eneste som ikke helt fungerer i beskrivelsen av forholdet mellom disse to, er den litt for tydelige seksualiseringen av fortellerens blikk på søsteren når han først spionerer på «den andre familien» i første bok. Det kunne nok blitt interessant i en annen bok, men i en thriller som dette, blir det mest forstyrrende. Mange lesere i målgruppa synes nok alt som lukter av sex og lyst er cringe nok i utgangspunktet, om man ikke også skal blande inn incestuøs tiltrekning på toppen av det hele.

Bøkene er på sitt beste når de er mest virkelighetsnære. Særlig bruker Moen Oslo-geografien på en forbilledlig måte, og oppgir konkrete, eksisterende adresser og bygninger som hovedpersonene oppholder seg i eller beveger seg mellom. Kristoffer og Kristin farter rundt i byen på egenhånd, gjerne på Kristins tjuvlånte skuter, bryter seg inn i leiligheter, boder og trollfabrikker, eller forfølger skumle typer på t-banen, og hele tiden får man inntrykk av at dette er noe som faktisk kunne ha skjedd. Da blir det også lett å leve seg inn i handlingen. Gåtene Kristoffer løser er også akkurat passe vanskelige. Når leseren også kunne løst dem, selv om Kristoffer kommer oss i forkjøpet, knyttes bånd mellom oss og hovedpersonen.  Leseren og fortelleren befinner seg omtrent på samme nivå.

Samfunnet som forsvant

Litt mer trøblete blir det når abstrakte ideer skal diskuteres. Handlingen i bok nummer to, Trollfabrikken, kretser rundt spredning av fake news, men klarer aldri helt å overbevise leseren om omfanget av problemet. Moen legger inn en diskusjon mellom søsknene om hvorvidt jorda kanskje er flat tidlig i romanen, men mer håndfast enn dette blir effekten av problemet knapt. Fordi så mye av handlingen kretser rundt forholdet mellom søsknene, faren og gebrokne gangstere, blir det vanskelig å vise i praksis hvordan samfunnet som helhet påvirkes av enkeltmenneskers handlinger. Forsøket bør applauderes, for dette er høyst relevant stoff også for leserne i målgruppen, men det er som om formen Moen har valgt kommer litt i veien for de gode forsettene. Forfatteren skriver inn en datanørd som er forelsket i Kristin og som kan forklare alt det som går over hodene på våre to helter, men stoffet absorberes knapt i selve fortellingen.

Det kan også innvendes at ingen av bøkene helt klarer å følge opp spenningen de legger opp til når de nærmer seg slutten. Trolig er det fordi det snaue, snarleste formatet ikke tillater at det tar av, men begge bøkene bryter av akkurat idet det begynner å bli virkelig spennende. At de også begge ender med at den ellers uberegnelige faren griper inn som en deus ex machina og redder barna sine fra en sikker død, er kanskje logisk. Men det oppleves også som noe forutsigbart når den samme løsningen brukes i begge bøkene, og det hadde vært mer tilfredsstillende om ungene ordnet opp selv. Neste gang må noe nytt skje. Og det gjør det nok. Men inntil da er dette ypperlig strandlektyre: lettlest, interessant og akkurat passe spennende.

 



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.