Min tid kommer
Boktittel: Min tid kommer
Forfatter: Nina Vogt-Østli
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2012
Antall sider: 203
VIL MYE – FOR MYE En tankevekkende debutroman med et spennende grep prøver å favne
VIL MYE – FOR MYE
En tankevekkende debutroman med et spennende grep prøver å favne for mye.
Usynlig
Bokas røde tråd er ondskap: Hans Petter har et håp om at mobbingen han har blitt utsatt for gjennom mange år, skal opphøre når han begynner på ungdomsskolen. En stund ser det lovende ut, men så gjenopptar Andreas og gjengen hans plagingen. Vi får innblikk i en hverdag fylt med frykt og ulike strategier for ikke å bli lagt merke til:
Å krysse skolegården er alltid farlig. Men skal man for eksempel komme seg over til biblioteket for å søke tilflukt der i storefri, må man tåle en risiko. Jeg velger den korteste veien, tvers over gjennom mengden. Prøver å manøvrere meg raskt innimellom klikkene uten å tiltrekke meg oppmerksomhet. (s. 44)
Vogt-Østli lykkes med å fortelle i førsteperson: Stemmen til tenåringsgutten Hans Petter virker troverdig. Det gjør vondt å lese om hvor alene han føler seg, og hvor lite det nytter med velvillige foreldre og lærere: De ønsker å hjelpe, men gjør bare vondt verre. Som da læreren Gunnar stopper Hans Petter på vei ut av klasserommet for å snakke med han, skjønner ikke Gunnar at det synliggjør Hans Petter overfor klassen og dermed gjør han mer utsatt: ”[…] han satte meg i fare ved å sette seg på pulten min og smile det medfølende smilet som gnisser mot øynene mine.” (s. 6). Når Andreas like etterpå står i døråpningen og sperrer veien for yndlingsofferet sitt, er Gunnar gått bort til lærerværelset, i den tro at han har gjort noe bra for eleven sin.
Dyster framtid
En dag dukker Fera opp, på nettet, og sier hun er fra framtiden. Samtalene med Fera får stor innvirkning på Hans Petters liv, hun ser ham, ikke som et mobbeoffer, men som en venn, den eneste vennen han har. Fera lever i år 367 etter Katastrofen – da jorda nesten gikk under, en katastrofe hovedsakelig drevet fram av ett menneskes ondskap. Noen få overlevde og dannet Rådet. For å unngå framveksten av dårlige egenskaper og en ny katastrofe, laget Rådet påbudte retningslinjer. For eksempel at sex ikke er ønskelig: Befruktning foregår i laboratorier. Barn vokser ikke opp med foreldrene, men hos utvalgte omsorgspersoner. Dette er et gjennomregulert samfunn med lite rom for individuelle valg som vekker assosiasjoner til George Orwells science fiction-klassiker 1984. Også naturen har tatt stor skade av Katastrofen. For at skogen skal få vokse opp igjen bor alle innenfor et begrenset område, i skyskrapere.
Boka veksler så mellom to tidsplan – dessverre blir resultatet verken eller. Det finnes mange tankevekkende elementer i framtidssamfunnet, men vi kommer aldri ordentlig inn i det fordi er et spennende grep som ikke utvikler seg til å bli noe mer. Noe av problemet er måten det blir presentert på. Informasjonen kommer via ”chatting” og e-post, og jeg synes det blir vel mye oppramsing og utklipp av ”Rådets Retningslinjer”. Nettsamtalene mellom Fera og Hans Petter gjør presentasjonen mer dynamisk, men veier ikke nok opp for de tunge og statiske infobolkene.
Kamp om plassen
Heller ikke den nåtidige delen av boka anledning til å blomstre fullt ut idet for mange motiver kjemper om plassen: Mobbing, ungdomsopprør, drikking, foreldre og vennskap. Et eksempel: Hans Petter spør faren hvordan han og moren traff hverandre. Faren kommer med en drøy utlegging om at han egentlig følte seg for ung til å få barn. Han var sint på June for at hun ikke fortalte at hun var gravid tidligere så han kunne få være med å bestemme om de skulle beholde barnet eller ikke. Hans Petter blir skuffet, han føler at faren egentlig ønsket å fjerne han, selv om faren ikke sier det direkte. Han bestemmer seg for å kutte kontakten med faren. Så forteller moren en helt annen versjon, at Einar, som faren heter, så fram til å få ham. Hans Petter blir i tvil om hvem han skal tro på: ”Men far lyver jo ikke. Han er alltid, alltid irriterende ærlig. Hvorfor skulle han si at han ønsket abort hvis han ikke var irriterende ærlig?” (s. 159). Senere bestemmer Hans Petter seg for å gi faren en ny sjanse, og her synes går det for fort i svingene, og mange store omveltninger skjer plutselig på en gang: Faren inviterer Hans Petter hjem til seg, det har han aldri gjort før. Hans Petter ser faren for den han er. Han synes synd på ham og velger å ikke konfrontere ham på nytt. Hans Petter opptrer som den kloke, voksne i forholdet dem imellom. Og han spør om han kan sove over hos faren. Alt dette på i underkant av fire sider.
Når det er sagt synes jeg det er positivt at boka setter fokus på at løsrivelse fra foreldrene ikke er en selvfølge for alle ungdommer. Hans Petter bor alene sammen med moren og er svært knyttet til henne. Siden han ikke har en omgangskrets, tilbringer han helgene hjemme. I samtalen dem imellom når hun har tenkt seg ut en lørdagskveld, får forfatteren på en innsiktsfull måte fram det sårbare i situasjonen: At det er Hans Petter som burde gå ut og ikke sitte inne sammen med moren:
–Snart er vel det å se film med mamma det teiteste i verden, sier hun. Og skal liksom grue seg til når det skjer, selv om vi begge vet at det allerede burde være det teiteste i verden. Kanskje er hun mer redd for at jeg skal sitte her om ti år enn for at jeg snart skal flytte hjemmefra og la henne være igjen alene. (s. 26)
Intens dragkamp
Boka er på sitt mest intense når den skildrer forholdet mellom overgriper og offer og hvordan dette utvikler seg. Spenningen bygger seg gradvis opp: Vil Hans Petter fortsette å være et uskyldig offer, eller kan han ende opp med å bli like ondskapsfull som Andreas?
Og så sier han [Andreas] at vi hører sammen. Det må være som katten hører sammen med musen. At jeg hadde gjort det samme som ham i hans sted. Som om jeg kan være så ond.
Jeg er bedre enn ham.
Det er han som skal få se til slutt. (s. 73-74)
Den pågående dragkampen mellom konstruktive og destruktive krefter i hovedpersonen gir boka driv og fører etter hvert til flere uventede hendelser som jeg ikke skal røpe her.
Det er mye bra i Vogt-Østlis debutroman. Men i en eventuell neste utgivelse håper jeg hun sentrerer stoffet mer – først da kan det bli riktig engasjerende.