Min venn reven og jeg

MED FANTASIEN SOM FØLGESVENN
Rikholdig og morsom fortelling om tid og fantasi. Moursunds illustrasjoner er sterke og uttrykksfulle, men teksten kunne vært kortere.
Fantasivenn
Den lille jenta skal ta bussen til barnehagen sammen med mamma, men i trengselen blir de adskilt, og mamma forsvinner med bussen. Jenta blir stående alene igjen. Det er en dramatisk begynnelse, og mange barn har nok kjent på frykten for å bli forlatt på denne måten. Boka begynner altså med en form for hverdagslig realisme – men midt i desperasjonen skjer en overraskende vending:

Da begynner det å prikke i magen. Det kribler og spraker som om all verdens sommerfugler vil presse seg ut. […] Det er reven, reven som har lusket omkring på genseren min …

Fortellingen åpner seg, og boka beveger seg ut av realismen: Her kan hva som helst skje. Reve-motivet på genseren blir til en Skybert-figur, en fantasivenn som skal hjelpe jenta med å lete etter barnehagen. Riktignok er han ikke særlig til hjelp, men ikke desto mindre er han sammen med henne og avleder engstelsen. Det er en forunderlig vandring han tar henne med på: opp i et tre, så på et tak, ned i en busk. Reven setter seg fast i en søppeldunk og ramler i en dam. Barneleseren vil fryde seg! Til slutt blir jenta omsider gjenforent med sin skamfulle mor, og reven hopper tilbake til genseren igjen.
Realistisk og absurd
Opptakten i boka er høyst realistisk: en stresset mor, en tidlig morgen, en rykende kaffekopp som ingen har tid til å drikke, vottene og én støvel på gulvet, lua et annet sted.Hvem har vel ikke opplevd slike morgener? Den travle byen er et gjenkjennelig univers, men oppslagene er også fylt av underlige og fantasifulle elementer. På samme måte blandes den faktiske situasjonen jenta befinner seg i, med fantasiverdenen der hun og reven diskuterer, småkrangler, leker og filosoferer. Det virkelige og det fantastiske følger hverandre.
Uttrykksfulle illustrasjoner
Illustrasjonene underbygger blandingen av realisme og fantasi. I kjent stil bruker Jill Moursund en type blandingsteknikk der foto, utklipp og tegning er satt sammen. Både jentas ansikt og de andre menneskeansiktene vi ser, er fotografiske, mens reven har trekk av en karikert tegneseriefigur. Likevel er det tydelig at den er en del av jenta selv: Begge har et rosafarget preg, og ofte speiler ansiktsuttrykkene hverandre.
Moursunds illustrasjoner er sterke og levende. Man kan studere bildene nøye, og stadig oppdage nye og morsomme detaljer. Samtidig formidler de alvorlige følelser som angst og fortvilelse.
Bildet der det går opp for jenta at bussen har kjørt og at hun er forlatt, er særlig uttrykksfullt og stemningsmettet. Hun står alene, og det understrekes hvor liten hun er, der hun slår ut med armene mens hun roper i desperasjon. Lekebutikken er stengt, busslommen er tom – og de svarte fuglene som er på vei ut av bildet, skaper en ytterligere uhygge.
Illustrasjonene sterkere enn teksten
Ja, bildene er så sterke og så uttrykksfulle at jeg av og til synes at teksten faller litt gjennom. Riktignok har den en del fine, språklige utprøvinger, slik som «hjertet mitt bråker», «mamma […] er full av klemmer og tårer» og «når nesen er tørr og stemmen igjen virker». Men flere steder kunne teksten med fordel vært tonet noe ned. Det er for mange utropstegn, for mange uthevinger, og selv om dialogen mellom reven og jenta er morsom, blir det litt for mye av den. Iblant får jeg følelsen av at teksten forstyrrer og tar kraften fra bildene, og det er synd. Selv synes jeg at et av de absolutt sterkeste oppslagene er det ene som ikke har tekst i det hele tatt: Reven og jenta sover på en benk, og jenta drømmer: Hun sitter alene i en skjør papirbåt og driver planløst av sted, vannet har steget – typisk marerittaktig! – gatene, husene og buss-skiltet står delvis under vann, ja,til og med månen gråter. Det er som om den lille jenta er den eneste igjen i byen, eller i hele verden. Bildet forteller mer enn godt nok uten tekst, og jeg skulle ønske at Moursund hadde overlatt noe mer til de flotte illustrasjonene også andre steder i boka.
Hastverk er lastverk
Min venn reven og jeg handler om tid og tidspress, ja, om hvordan barnet lett kan falle ut i de voksnes travle hverdag. Boka starter med en tikkende klokke, «mammas verste uvenn». De voksne haster av sted mot neste mål. De er knapt nærværende, og ofte er ikke ansiktene deres del av illustrasjonene i det hele tatt: Når de presser seg inn på bussen, ser vi bare føtter som forsvinner. På fortauet er det det samme, og én har åpenbart hatt så dårlig tid at han har løpt ut i bare tøfler. Illustrasjonene forsterker på denne måten de voksnes fravær, og det er påfallende hvordan de ikke engang ser på jenta. Hun er midt i blant dem – sovende på en benk og engstelig gående over et fotgjengerfelt – men ingen har tid til å stoppe opp. Derfor oppleves det som ren magi når bilene stopper når de skal krysse gaten, og en fotgjengerovergang bokstavelig talt stanser hverdagens tut og kjør. Reven og jenta forsinker de voksne, og filosoferer eksplisitt over tid som fenomen:

– Hvor mye kan klokken egentlig bli? spør jeg.

– Tolv! roper reven. – Klokken går og går og stopper aldri, tikk takk, tikk takk. Den blir bare mer og mer, den vokser seg større og større for hver time som går.

Selv om klokka aldri stopper å gå, har jenta selvikke hatt noen opplevelse av at tida har gått mens hun og reven har vært ute på vandring.Hun tror det er samlingsstund når hun til slutt finner fram til barnehagen, og har ikke merket at hele dagen har gått.
Klokkemotivet er med oss på flere oppslag, og på det nest siste, når mor og datter endelig er gjenforent, ser vi en klokke uten visere. Tida spiller altså ikke lenger noen rolle: Nå skal moren endelig ta seg tid. Det ironiske er selvfølgelig at for moren har tida gått svært langsomt etter at hun forsvant for datteren. Men barnet har ikke hatt den samme tidsoppfatningen: Ved at hun har brukt fantasien, har tida nærmest opphørt å eksistere.Slik forteller boka at når barnet har fantasien som følgesvenn, har det også makt over tida.