Mine to oldemødre

OLDEMØDRE MED SCHWUNG

Varmt og inderlig om røtter, hav og hår. Solberg viser i sin vellykkede barnebokdebut at ikke bare er hun en ypperlig illustratør, hun har også et godt grep om ordene.

Det er ikke mange barn som rekker å bli særlig godt kjent med oldemødrene sine. Som oftest er de døde, og hvis de lever, er de gjerne fryktelig gamle og litt fremmede. Men for et barn trenger ikke avstanden til disse formødrene være så stor allikevel, selv om de befinner seg helt i motsatt ende av livssyklusen. Det er dette flyktige forholdet Lisa Aisato N’jie Solberg skriver om i boka Mine to oldemødre.

Flerkulturell for alle
Lisa Aisato N’jie Solberg er, som navnet peker på, selv født med oldemødre fra to forskjellige kontinenter. I boka kommer en oldemor fra Norge, og en fra Gambia. Dette er allikevel ikke bare en bok om å være flerkulturell. Den handler vel så mye om å bli kjent med noen av røttene sine, uansett om de er i Gambia eller i Norge. Og det handler om å knytte bånd til mennesker en hører sammen med.

Hele boka gir en følelse av at historien på en eller annen måte er forutbestemt, og at alt peker fremover mot det som skal skje. Pappaen til jenta i boka er kommet med båt helt fra Gambia, som om det kun var for å bli forelsket i hun som skulle bli mammaen hennes. Oldemor vet allerede når hun lytter på den store, gravide magen til mamma, at dette blir en jente, og hun fryder seg. Slik blir jentas eksistens en del av en større sammenheng, en livssyklus. Solberg formidler dette på en nydelig måte, både gjennom teksten og illustrasjonene.

Schwung
Solberg er barnebokdebutant i år, og har bakgrunn som illustratør og kunstner. Hennes varme, inderlige illustrasjoner gjør boka til en opplevelse: Hånden som oldemor knytter når hun synger, far og mor som står så tett, tett sammen. De brede, underfundige smilene, som om de alle bærer på en vidunderlig hemmelighet. Illustrasjonene har også snert, og særlig oldemødrene heller over mot karikaturen i måten de er fremstilt på. De fleste linjene i boka er buet, og alle steder er de strukket til det ytterste. Noen steder påvirker bildene teksten slik at den må gi etter og bøye og strekke seg den også. Hele boka har en slik schwung. Det har også oldemødrene.

Begge er sterke, flotte kvinner, på hver sin måte. Mens oldemor i Norge er av den litt rå sorten, som røyker og ser på boksing på tv, er oldemor i Gambia den varme og kjærlige, men også fjerne kvinnen som vi får vite lite om. Oldemor i Norge har en forhistorie som sjøreisende, og hun viderefører sin arv til oldebarnet ved å synge sjømannsviser med stor innlevelse. Vi ser bilde av henne, der hun står i forstavnen på båten i Titanicstil og lar vinden ta tak i seg med håret flagrende.

Hår og hav
Hår og hav er viktig i denne boka. Det kruser seg, som håret til den lille jenta, eller det bølger seg viltert, som hos den norske oldemoren. Når hun synger sjømannsviser, går håret hennes over i bølgene som omkranser dem begge. En bølge som snor seg rundt beinet hennes kjærtegner henne forsiktig. Den gambiske oldemoren har ikke så mye hår synlig, men et digert hodeplagg som lik en konkylie er kunstferdig dandert rundt hodet hennes. Ut stikker små, krusete hår som viser hvem den lille jenta har fått sitt fra.

Havet binder dem alle sammen. Det er herfra den gambiske oldemoren plukker det som skal bli den lille jentas arv: fra henne: konkylien. Gjennom suset fra konkylien, knytter den lille jenta et bånd til oldemoren sin i Gambia, og den norske oldemoren får gjenoppleve sin ungdoms dager på sjøen. Dermed er ringen sluttet, og livssyklusen fortsetter.

Trist på en fin måte
Begge oldemødrene dør i boka, men uten at den noen gang blir for mørk eller tragisk. Døden kommer som en naturlig avslutning på de to gamle kvinnenes lange liv. Dette er trist, men det er slik det er. Solberg har også gitt rom for spørsmålene man har både som voksen og barn: ”Men det er jo ikke så lenge siden hun ringte!”, sier jenta. Det er ufattelig at en som nettopp var levende nå plutselig ikke er mer. Ikke ett sted blir det sentimentalt eller for mye: Det er
vakkert, enkelt, poetisk, og poengtert. Solberg viser i sin vellykkede barnebokdebut at ikke bare er hun en ypperlig illustratør, hun har også et godt grep om ordene.