Miniatyrene kommer

Jeg er nok ikke den eneste som i barndommen drømte om å oppdage en ukjent tvillingsøster eller dobbeltgjenger som ville forstå meg fullt og helt, eller som drømte om at en fantasivenn skulle materialisere seg på barnerommet. Noor, hovedpersonen i Julia Kahrs Noor og miniatyren er heldig – hun oppdager nettopp en slik dobbeltgjenger i miniatyrversjon. Slik som i mange av Julia Kahrs’ bøker, senest fjorårets Familien Brattbakk, som hun mottok både Brageprisen, Kritikerprisen og Bokslukerprisen for, inneholder altså også denne boka fantastiske elementer. Og i likhet med hovedpersonen Sam i fjorårets suksess, er også Noor et litt utsatt barn. Noor kan finne på å bite klassekamerater og klippe flettene av dem hun ikke liker. I tillegg er hun både rotete, sensitiv og impulsstyrt – det er ikke så rart at hun sliter med å finne seg til rette i en vanlig skoledag. Noor er «overarbeidet», som hun selv sier når hun ligger på det hun kaller terapibenken hos helsesøsteren. Og det er heller ikke så lett å være Noor. I tillegg til utfordringene på skolen, bor hun sammen med faren sin, Bo, en engstelig og mentalt fraværende type som helst sover med lyset på og aldri faller til ro noe sted. Noor er ensom, med altfor mange bekymringer. En mor hører man ikke noe om.

Fornuftens stemme

Julen nærmer seg, men hjemme hos Noor og Bo er det ikke satt frem så mye som en nisse. På skolen er det til gjengjeld snart tid for det årlige juleshowet, og i et anfall av overmot og sinne mot plageåndene i klassen, melder Noor seg til å bidra uten å ha et nummer i tankene. Omtrent samtidig dukker den førnevnte skapningen opp i kjelleren – en nisse i anledning julen, kunne man først tenke – eller en moderne Per Pusling? En miniatyrperson, i hvert fall, kliss lik Noor og bærer av navnet Oor. Ifølge seg selv dukker hun opp fordi det er behov for at hun gjør det. Og Oor vet alt om Noors liv. «Alt mitt er ditt, og alt ditt er mitt», sier hun. Oor kunne kanskje mistenkes for å være en fantasivenn, men her går man kjapt med på premisset om at Oor er høyst reell. Selv om det kun er Noor som ser henne, er effektene av henne – som når hun knuser et kunstverk i klasserommet – synlige for alle. Oor er sin egen, og samtidig kan hun forstås som en del av Noor, en slags «skygge» der Noors mindre uttalte, eller fortrengte, egenskaper får eksistere. Oor har mer overskudd enn Noor; hun er løsningsorientert, oppmuntrende og positiv, og hun er alltid på Noors side og hjelper henne med å ta gode valg for seg selv. På sitt vis er hun også en slags voksenfornuftig stemme, en som tar litt ansvar fra Noors skuldre og plasserer det der det hører hjemme.

Mistenkelige omstendigheter

Under et planleggingsmøte for juleshowet, forsvinner julepynten på mystisk vis. Da lederen av juleshowet får i seg forgiftet julegrøt på neste møte, står det klart at noen forsøker å sabotere juleshowet. Men hvem? Og hvorfor? Noor og Oor åpner en etterforskning for å finne skurken, og romanen beveger seg heretter i retning av et godt gammeldags julemysterium. Noor og Oor setter alt inn på å forfølge ulike spor og langsomt kretse inn mulige gjerningsmenn. De er et gøyalt og smart makkerpar, og det er bruk for Oors størrelse og usynlighet for å nøste opp trådene. Under selve juleshowet, på ekte Hercule Poirot-maner, gjenforteller og fremfører Noor (med usynlig hjelp fra Oor) mysteriet foran et engasjert publikum, og eliminerer en og en mulig gjerningsmann inntil én står igjen.

OOr og O og alle de andre

Noor og miniatyren er underholdende og velskrevet, full av humor og tempo, og det er lett å like Noor og Oor. Når jeg allikevel er usikker på om boken vil slå an på samme måte som fjorårets bok, skyldes det blant annet at den ender med å handle om et klassisk, ikke-magisk julemysterium. Oor, og hele ideen om miniatyrer – usynlige sådan! – har mye potensiale, men det er som om det ikke utnyttes nok. Jeg tar meg i å være mer interessert i det magiske ved miniatyrene enn i det ikke-magiske julemysteriet. De to verdenene kolliderer, i hvert fall for denne leseren. Og selv om det ikke er noe i veien med julemysteriet – det er fint konstruert og tenkt – blir jeg heller ikke videre engasjert i det, kanskje fordi jeg ikke blir ordentlig kjent med de fem mistenkte eller offeret for den forgiftede julegrøten. I Familien Brattbakk besto noe av det uhyggelige blant annet i at det var hovedpersonens mor som var den mistenkte, og at hovedpersonens venner var i fare. Det sto mer på spill.

Det legges opp til at det kan komme flere bøker om Noor og Oor – og de andre miniatyrene. For det viser seg at Oor ikke er den eneste miniatyren, og dette forklarer også hvorfor Bo, Noors far, er så urolig og skvetten … Hvis Kahrs velger å skrive flere bøker om miniatyrene, hadde det vært spennende å se deres magiske verden og potensiale utfoldes enda mer.