Minnets omstendighet

Antakelig var jeg tre år gammel, i hvert fall tror jeg det når jeg nå forsøker å resonnere meg frem til omstendighetene for dette minnet. Men det rimer likevel ikke helt, erindringen av barndommen min er av en eller annen grunn så hullete, og som oftest viser minner fra det jeg tror er mine første leveår seg å være fra skoledagene, så kanskje var jeg litt eldre. Sterk er i hvert fall fornemmelsen av å sovne på en slik sagbenk i tre som ofte står i rom hvor oppussing finner sted. Dette aktuelle rommet var i ferd med å bli til en bokhandel, og de ufaglærte håndverkerne var mine foreldre som malte og skrudde og ordnet i lokaler som på et skilt over ytterdøren ga seg til kjenne som «Bokforrådet».

Her tilbragte jeg etter hvert flere timer hver eneste dag, omgitt av bøker, noen fine treleker bokhandelen også førte og ikke minst en håndfull faste gjester som opptok de få kafébordene innerst i lokalet (et par tiår før såkalte bokkafeer kom og gikk i norsk bokhandelbransje).

Jeg tror omstendighetene og omgivelsene for våre tidlige møter med litteratur er fullt ut bestemmende for hva vi husker og hva som forsvinner inn i glemselen. Samtidig er jeg nokså sikker på at litteraturen vi leser som barn gjør mindre varig inntrykk på oss enn den vi leser sent i tenårene, uten at den dermed er mindre viktig: Barnebøkene skal ikke gjøre oss til noe annet, aller minst til «voksne», de skal derimot være opplevelser på barnets premisser, mens bøkene vi leser i læreårene nettopp skal forandre oss, utvide og utfordre erkjennelsesrommet vårt.

I denne lille bokhandelen i Gamlebyen i Fredrikstad forsvant jeg inn i mange ulike verdener, men av en eller annen uforklarlig grunn husker jeg Regnbuelandet aller best, en fabelverden som frarøves alle sine farger av noen skumle flaggermusvesener hjemmehørende i Mareberget. Denne for de fleste helt ukjente boka må jeg vel ha møtt som seks-syvåring, og jeg aner ikke i dag om den kan karakteriseres som god (jeg mistenker egentlig det motsatte). Selv om jeg fremdeles har mitt eksemplar av Fanget i Mareberget stående i bokhylla, orker jeg liksom ikke å risikere skuffelsen ved å åpne boka igjen. Og når jeg leser for barna mine, velger jeg nyere eller mer kanoniserte fortellinger.

Av handlingen husker jeg lite, kanskje var ikke skurkene en gang flaggermus, men den skrekkblandede forundringen boka vekket i meg lar seg lett hente frem fra fortidens katakomber, akkurat som opplevelsen av å sovne på en sagbenk i en tilblivende bokhandel.

Du kan lese boka på bokhylla.no.

Bernhard Ellefsen (f. 1984) er litteraturkritiker i Morgenbladet.