Mirakel

UNGDOMSIDOLER OG MODERNE MIRAKLER

”Det står ingenting i Bibelen om å stå på scenen i Idol.” Tidsaktuell og velskrevet debutbok om sangglede og kjendistristesse, om å tro på Gud versus å ha tro på seg selv.

Debutanten Renate Nedregård har bakgrunn både som TV-journalist og Ten Sing-korist. Dette erfaringsgrunnlaget har nok kommet godt med under skrivingen av romanen Mirakel: I et utsøkt klart og korthugd språk blir leseren presentert for et kor- og menighetsmiljø som oppleves som ekte og levende. Ikke minst formidles sangglede på en så troverdig måte at denne anmelderen nesten – men bare nesten – forstår hvordan kjendismaskinerier som Idol og X factor kan appellere til stadig flere unge mennesker som vil ha en scene å stå på.

Elegant komponert
I bokas første kapittel møter vi den 21-årige pop/soul-kometen Miracle, i full begeistring over det nyeste avisoppslaget om seg selv: ”Oh my God, jeg har fikset det.” I det påfølgende kapitlet er påkallingen av Gud mer bokstavelig ment. Her møter vi Ten Singeren Rakel Asp under nattverdsmesse, fem år før hun har blitt den verdenskjente artisten Miracle, og kort tid før Idol-deltakelsen som skal bli startskuddet for det kommende kjendisløpet.

Denne strukturelle todelingen er gjennomgående: Innledet av utdrag fra henholdsvis Miracles kjendisblogg og bibelvers, handler vekselvis kapitlene om den bråvoksne og verdensvante Miracle og den usikre tenåringen Rakel. Fortellerstemmen tilhører Rakel/Miracle, og jeg-fortellingen avbrytes bare av noen gjengitte eposter og tekstmeldinger.
Fortida trenger seg på den eldre utgaven av Rakel når hun får en epost fra Ten Sing-dirigenten og gamlekjæresten Johannes; om hun ikke vil gjeste det gamle koret for en jubileumskonsert? Motvillig lar hun PR-apparatet overtale seg til å takke ja. Som en annen Britney Spears eller Hannah Montana, har hun selvfølgelig dop- og slem pike-rykter å avkrefte, og bakgrunnen som gladkristen er et effektivt bevismiddel. Fra dette anslaget av, bærer det videre med Rakels ferd mot å bli Miracle, og Miracles vei tilbake til Ten Sing og vennene hun har forlatt i Bergen, til fordel for artistlivet i London. Ten Sing-Rakel mente sangen var en gave fra Gud. Under Idol-tiden var mantraet ”Fake it ʼtill you feel it” og ”så lenge du klarer å ha tro på deg selv, går det bra”. På veien har det åpenbart skjedd noe, og Johannesʼ epost tvinger Rakel til å se seg tilbake.

Komposisjonen er elegant. Den bråe vekslingen mellom tidsnivåer og interesseområder i de to parallellhistoriene illustrerer forandringen som kjendislivet har påført Rakel, på en effektiv, og til tider morsom, måte. Et nesten overtydelig eksempel:

”Og jeg kjenner at det er dette jeg lengter etter. […] Å vite at jeg betyr noe, at jeg har gjort en innsats for noe viktig, at jeg har gjort en forskjell. Det er dette jeg vil. Kanskje er det dette som er Guds plan for meg. / ”Hei alle fans, I dag er det shoppingdag!” (side 28–29)

Både stilistisk og tematisk framstår den 16-årige Rakel ofte som mer moden enn den 21-årige. Utropstegnene er langt hyppigere i Miracle- enn i Rakel-kapitlene. Mens den gudfryktige ungjenta reflekterer over ting som om hun er sterk nok i troen, betyr ”refleksjon” først og fremst speil for sangstjernen. Hun speiler seg i baderomsspeilet, i beundringen til fansen og i avisoppslag. ”Den smale vei” er synonymt med veien til en smal midje:

”Hvem vil spise junk? Det handler om balanse, fokus. Den smale vei.” (side 43–44)

Man kan kanskje se det som at Miracle har tilpasset seg et todimensjonalt medium, og blitt flatere både fysisk og mentalt. Boka åpner for tanker om hva som må til for å tilpasse seg dagens krav til unge artister. Stilistisk sett turnerer Nedregård overgangen fra uskyldig korpike til beleven diva godt. Jeg har altså lite å utsette på det språkmessige i Mirakel.

Sex, dop og popmusikk
Når det gjelder referanserammen, derimot, er jeg usikker på om forfatteren har sett an publikummet sitt godt nok. Ten Sing-miljøet er troverdig skildret, med kristenkule og idealistiske ungdommer som vil forbedre verden gjennom sang. Beskrivelsen av den overveldende følelsen sang kan gi, er også sterk – som her:

”Det er nesten som kroppen min blir fjernstyrt, jeg kontrollerer ikke dette selv lenger, låten er en del av meg, stemmen er en del av låten, av koret, av kirken, jeg vet ikke hvor jeg er, musikken tar overhånd.” (side 164)

Så langt Rakels sfære. Høyere oppe på stjernehimmelen kan det være vanskeligere for leseren å knytte forståelsen av handlingen til egne erfaringer. Tenåringen Rakel får oppleve korkonserter, ungdomsforelskelse og venninnesamhold; Miracle lanserer albumet sitt på talkshow i Japan, går på klubb hvor hun sniffer kokain og plukker opp mer og mindre tilfeldige menn med stylisten sin. Eventuelle moralske pekefingre er forvist til plassen mellom linjene. Allerede på side ni elsker hun med ”den samme lidenskapen som alltid” med en pen gutt som hun ikke bryr seg om. Hun har både god og dårlig sex med både single og opptatte menn. Hvor er gjenkjennelsesfaktoren for den unge leseren her?

Som 21-åring har Rakel utvilsomt en langt mindre hverdagslig hverdag enn hun tidligere har hatt. Leserne i målgruppen er formodentlig ikke veldig godt kjent med fanskarer, one night stands med rike direktører og utsagn som ”alle tar seg vel en stripe nå og da” (side 125). Om referansene fra kjendistilværelsen finner noen klangbunn hos leserne, vil jeg tro det er i stereotypier basert på sladderpresselesning. Mens partiene om Rakel inviterer til leserens innlevelse, gjøres det lite i Miracle-kapitlene for å knytte an til lesermålgruppas forventede forståelseshorisont. Jeg kunne ønske meg flere glimt av svakhetene og sårheten hennes. Når Miracle-versjonen av Rakel er stressa og ensom, og ruller seg en joint for å få opp humøret, føler ikke leseren nødvendigvis medlidenhet med henne – snarere kan det lett oppstå en distanse mellom de to.

Stjerneglans er kanskje mest imponerende på avstand, men for å lære et fenomen å kjenne, må man ta det i nærmere øyensyn. Dessverre framstår romanfiguren Miracle like flat som en hvilken som helst kjendis på glanset papir. I verste fall kan avstanden føre til en slags avstandsdyrkelse. Selv om Miracles livlige lørdager følges av ensomme søndager, og livet hennes sånn sett virker tomt, kan det sensasjonspregede kjendislivet vekke fascinasjon like gjerne som refleksjon hos leseren. Myter om sex, dop og popmusikk kan være vel så forførende i bokform som i den tabloide pressen, og boka fordrer en moden leser som ikke lar seg blende av glamouren, men også evner å se hva en stjerne som Miracle må gi avkall på.

X-faktoren
Mirakel har etter min mening ikke X-faktoren som skal til for å lage en klassiker, men den vellykkede strukturen, det konsise språket og det interessante temaet gjør dette til en roman som fortjener mange og gode lesere.

TV-talentkonkurransene og realitysjangeren har åpnet for at såkalt vanlige mennesker også kan ta del i kjendissfæren, og kjendistransformasjonene er blant vår tids mirakler. Renate Nedregård har skrevet en elegant bok om et aktuelt og viktig tema. Jeg ønsker flere slike bøker fra hennes hånd velkommen!