Mirandas skattkammer

TEKST OG BILDER HVER SIN VEI

Tittelen lover mer enn illustrasjonene holder. I en bok hvor det legges opp til storslagne tegninger legger illustrasjonene seg heller litt nedpå, søtt – men fri for skattekammerets magi.

Nysgjerrige Nora

Man kan gjøre mange ting når man kjeder seg, venter på skolestart og savner bestevennen Thomas. Nora finner et helt skattkammer i en liten bruktbutikk på hjørnet, og det er den fargerike eieren Miranda som blir Noras fortrolige. Miranda har mange fine historier til nesten alle tingene hun har i butikken, og Nora følger årvåkent med på det hun forteller. Som seksåringer flest er Nora nysgjerrig og spør der hun slipper til. ”Tenk på alt du ikke får vite om du ikke spør” avsluttes boken med. Kjærstad legger opp til en spennende tidsreise ved å presentere et vell av innganger og muligheter. Det er synd illustrasjonene ikke helt følger opp.

Noe skurrer
Teksten handler altså om den seks år gamle nysgjerrige Nora som boltrer seg i Mirandas bruktbutikk. Miranda forteller om livet sitt, om sin far som drev en kolonialbutikk, om sin mor som hadde den vakreste hagen, om gamle kjærester og om sine reiser. Nora får se på gamle fotografier og hun ser på alle de gamle boksene, skrinene og eskene som Miranda samler på. Det er troll i esker og glass med diamantlignende sukkertøy. Det er London og Nederland og rokokkostoler og empirebord. Forfatteren leker seg i alle disse flotte situasjonene som legger opp til overdådige illustrasjoner.

Da jeg mottar boken for anmeldelse, lar jeg den ligge ei god stund før jeg åpner den. Allerede på forsiden er det noe som ikke stemmer med forholdet mellom tittelen Mirandas skattkammer og illustrasjonen. Den innbyr ikke til den spenning man vet et skattekammer kan by på.

Illustrasjonene er holdt i klare, fine farger med en definert strek. De er naivistiske, riktignok med stor detaljrikdom, men med et fravær av varme og stemningsbærende fremstillinger. Skattkammerets vesen, selve magien, den skrekkblandede sitringen man kan få ved å bevege seg blant gamle og rare ting, er ikke til stede. Der teksten retter seg utover, legger illustrasjonene en demper på det fantastiske.

Driv i teksten
Det er mye og god tekst i boka. Drivet er bra og det er få dødpunkter. Dialogene er troverdige for en veslevoksen seksåring, selv om det kan være på kanten et par ganger. Når Miranda forteller at hun savner å ha katt i huset, repliserer Nora med å si: ”Så noe klemmer til i brystet?” Kanskje ikke helt det man forventer sagt fra en liten jente, selv om vi tidligere får høre at det klemmer i brystet til Nora når hun savner vennen Thomas.

Det fins en skjørhet i teksten, spesielt der hvor Nora følger opp Mirandas fortellinger med spørsmål. I slutten av boken kommer det en slags epilog, en kort oppfølgingstekst som går på innholdet i boka. Det er morsomt for de som vil fordype seg og gå nærmere inn i handlingen.

Alt i alt, en tekst som trigger de med god fantasi, men et uheldig valg i kombinasjonen forfatter og illustratør.