Misnøye på julefronten

Humbug! sa Ebeneser Knug, og hele Charles Dickens’ klassiske julefortelling handlet om å gi den gamle knarken litt julestemning. Historien har blitt fortalt tusenvis av ganger – Onkel Skrue fikk til og med sitt engelske navn fra karakteren – og spør du meg nådde den sitt popkulturelle høydepunkt i Muppets-versjonen fra 1992 med Michael Caine i hovedrollen og frosken Kermit som Bob Krøbel.

Men hva nå om Knug hadde rett? I alle fall litt? For kanskje er det helt greit å ikke like julen. I alle fall ikke på den store, bråkete synge-julesanger-og-pynte-hele-huset-og-bake-syv-slag-julekaker-måten.

Heseblesende advent

Kubbe er en av disse som liker den store, bråkete, blinkende julen. Han spretter opp på morgenen den 1. desember, åpner den første luken i pakkekalenderen (passende nok en sprettball), og skynder seg bort til bestevennen Gran for at de sammen skal begynne å krysse ting av den store listen med juleforberedelser.

Men Gran sier «humbug» til hele greia. Julegrantenningen er pyntepress og jåleri. Juleutstillingen i butikkene er et virvar av støyende travelhet. Juleverksted er bare enda et sted hvor han gjør ting på feil måte. Han får vondt i magen av å spise for mye julekakedeig. Å hogge juletre er kjedelig og strevsomt.

Kubbe gjør ikke ting lettere. Han jager julestemningen med avkrysningslisten i hånd og Gran på slep, og passer på å rette på Gran når han pynter juletreet feil eller ikke henger julesokken opp i korrekt nisse-øyehøyde. Det er et slit. Det er rent så man får lyst til å trekke seg tilbake til godstolen foran peisen selv, men da ville det vel bare kommet tre juleånder og mast om at juleneket må henges ut.

Stemningsskapende farger

Boken Kubbe lager museum kom i 2010. Denne og de to neste bøkene i serien er solgt til femten land, kanskje naturlig nok, siden Åshild Kanstad Johnsen har et helt særegent og tiltalende uttrykk både som illustratør og designer.

Kubbe er en vedkubbe og Gran er et lite grantre, og de lever i en verden som nærmest vibrerer av klassisk nordisk design og funksjonelle byrom. Kubbe lager verdens beste jul er ikke noe unntak. Boken er bygget opp av tosidige oppslag hvor hovedpersonene beveger seg rundt i store illustrasjoner. Fargene er stemningsskapende: Mens Gran forblir grønn gjennom boken, kan Kubbe gjerne være blå, hvit, gul, beige og trefarget på samme oppslag. Interiørene er bygd i dybden, med detaljer med og uten kantlinjer plassert oppå ulike basisfarger.

Fargene i oppslagene er varierte, fra den kalde, blå vintermorgenen i den første scenen, til det røde og grønne julehuset til Kubbe og den mørke, svartgrå og hvite stuen til Gran. Johnsen briljerer på sider med mange detaljer, og den nærmest selvlysende julegrantenningen er noe av det flotteste hun har laget. Når hun gjentar de samme blåfargene i et rolig og meditativt oppslag mot slutten av boken, er jeg nesten solgt.

Komiske motsetninger uten komikk

Likevel er det ikke alt som lander like godt i boken. Noen sider, som den store akedagen, er bare rotete kladeiser av snø. De mange gule og grønne sidene gjentar seg selv. Men verre er det at det ikke er noen figur i denne boken leseren kan holde skikkelig med.

Mens Kubbe er manisk julete på en åpenbart irriterende måte, er Gran anemisk og negativ som en bjørn som egentlig skulle ligget i dvale – eller som en viktoriansk pengeutlåner midt i en uønsket høytid. Det er et naturlig motsetningspar å sette opp mot hverandre, men Johnsen skaper bare unntaksvis morsomme situasjoner av det.

I stedet er Gran og Kubbe to treskaller som begge gjør tingene feil, og som knapt møter hverandre på midten selv når boken slutter. Kanskje det å bli filleristet av en trio spøkelser ville hjulpet dem begge på veien mot den store juleåpenbaringen. Hva den enn måtte innebære.