Neal Shusterman
Splintret
Oversatt av Morten Hansen
Cappelen Damm 2016
368 sider

Neal Shusterman
Spleiset
Oversatt av Morten Hansen
Cappelen Damm 2016
464 sider

Modig science fiction-serie om teknologiens mørke sider

Med Livsloven har amerikanske Neal Shusterman skapt en spennende og høyst lesbar firebindsserie om en dystopisk fremtidsverden bygd på konflikter fra vår egen verden, til tross for at den står på ganske urealistisk grunn.

Bakgrunnen for Shustermans dystopiske serie bestående av bindene Splintret, Spleiset, Sjelløs og Samlet, hvorav to foreløpig er utgitt på norsk, er at foreldre kan velge å «fragmentere» sine uønskede barn under «Livsloven», så lenge de er i alderen mellom tretten og atten. Dette vil si at kroppen blir delt opp, og alle organene blir høstet og transplantert til ulike mennesker som måtte trenge delene. Livene deres tar ikke slutt, de blir rett og slett bare delt opp og ingen vet helt hva som skjer med sinn og sjel.

Utgangspunktet for denne «Livsloven» er vanskelig å svelge. Etter den fiktive Heartland-borgerkrigen i USA, kom abortmotstandere og abortforkjempere til enighet ved at abort ble ulovlig, men foreldre kunne retroaktivt abortere barna etter fylte tretten år, hvis de da fortsatt var uønskede. At begge sider gikk med på det er kanskje det mest usannsynlige med boken, men om man kan akseptere det og lese videre med åpent sinn, er det mye godt å få ut av denne serien.

Uønskede barn

I den høyspente første boka, Splintret, følger vi tenåringene Connor, Risa og Lev på rømmen fra fragmentering. Foreldrene i serien har forskjellige grunner til å ville fragmentere barna sine. Middelklassegutt Connor blir sendt til fragmentering fordi foreldrene synes han er for vanskelig å håndtere, og han ender opp med å bli en legende blant andre rømlinger. Risa er en myndling av staten som blir valgt bort når staten finner ut at de ikke har råd til å ta vare på henne mer. Uønskede barn som henne blir etter fødselen enten plassert på barnehjem, eller så blir de «storket». I det sistnevnte tilfellet blir de plassert utenfor et vilkårlig hjem, og så lenge foreldrene klarer å snike seg unna uten å bli sett, blir barnet da ansvaret til de som bor der. Disse storkede barna er naturligvis spesielt utsatte, og mange ender opp som såkalte «fraggere», det vil si barn med foreldre som har underskrevet på at de skal fragmenteres.

Til slutt er det tretten år gamle, kristne Lev, kanskje den mest interessante karakteren av disse tre. I motsetning til de andre to, er Lev en tiende, det vil si et barn unnfanget ene og alene for å bli fragmentert og dermed også hjernevasket til å tro at dette er hans eneste riktige mål i livet. Vi lærer at folk fra flere trosretninger praktiserer dette, og det kommenteres hvordan disse religionene har kranglet i tusenvis av år, men akkurat praksisen rundt denne selvoppofrelsen er noe de har blitt enige om. Lev er spesielt interessant og aktuell ettersom han i løpet av både Splintret og Spleiset opplever en ganske drastisk utvikling. Ikke bare mister han sin tro på den strenge tolkingen av religion han har blitt oppdratt under, men han ender også opp i en annen ekstrem ende og utvikler seg til å bli en «klapper», en terrorist i vår verden. Det at han i utgangspunktet er en uskyldig gutt fra en hederlig familie, gjør at omverdenen blir tvunget til å vurdere hva som førte dette tilsynelatende perfekte barnet til å bli en morder, og om hvorvidt samfunnet rundt kanskje har bidratt på et vis.

Selv om Splintret i all hovedsak følger disse tenåringenes ferd gjennom USA, er det også innslag av andres synpunkter og opplevelser. I korte kapitler får vi plutselig perspektivet til karakterer som politibetjenter, leger, og til og med foreldre som har valgt å fragmentere barna. Det hele gir et mer helhetlig bilde, selv om det til tider noen ganger bare sakker ned historien, ettersom noen av disse kapitlene er for korte til at man blir engasjert.

Som i vår egen verden, er det mennesker som ser muligheter for å dra nytte av andres uhell, og det oppstår i Shustermans mørke fremtidsverden et helt nytt marked for menneskehandel. Såkalte «delepirater» fanger og selger rømlinger til store summer på svartebørsen for å dekke etterspørselen av kroppsdeler. Det blir også en lavere terskel for å få nye kroppsdeler blant vanlige mennesker, selv om de man har allerede fungerer greit. Denne tilsynelatende enkle måten å reparere seg selv på fører også til at andre områder innen medisin slutter å utvikle seg, samtidig som mektige selskaper som driver med fragmentering tjener seg rike på andres problemer og behov. Det er nok å ta tak i av samfunnskritikk.

På kanten av etikk

Spleiset, bok nummer to i serien, begynner i et enda kjappere tempo enn den første boka, og den åpner med å introdusere en ny karakter, den storkede, småkriminelle Starkey. Etter en stressende begynnelse, blir heldigvis boken roligere, og viser seg å være langt mer spennende enn den første. I Spleiset blir vi nemlig møtt med et helt nytt aspekt av denne fragmenteringsprosessen. Vi møter skapningen Cam, oppkalt etter Albert Camus, som består utelukkende av de aller beste kroppsdeler fra en lang liste med fragmenterte mennesker, hvorav selv hjernen kommer fra sju forskjellige ungdomsgenier. Han besitter også alle deres minner og ulike evner, noe som både imponerer og forferder. Når han våkner for første gang som Cam, en slags perfekt Frankenstein laget av levende deler, må han gradvis lære seg å hente frem alle evnene og lære hvordan ta dem i bruk.

Skaperne til Cam viser ham frem som den perfekte konstruksjon, men omverdenen ser på ham som et monster uten sjel, ettersom han er satt sammen av nittini andre fragmentere mennesker. Konflikten rundt Cam er spennende fordi kritikken fra publikum gjør at han begynner å tvile på sin egen eksistens som et ekte menneske, samtidig som han selv føler at han finnes, akkurat som alle andre, med egne følelser og samvittighet, uavhengig av hvordan han ble skapt.

I Spleiset lærer vi også mye mer om bakgrunnen og politikken bak «Livsloven», noe som gir serien mer dybde. Vi lærer at opphavsmannen til vitenskapen bak fragmenteringsprosessen er som Oppenheimer og atombomben, at han også utviklet noe tilsynelatende genialt som skulle hjelpe menneskeheten, men som endte i feil hender.

God på norsk

Oversettelsen til Morten Hansen er stort sett god, men det blir til tider hakkete og tungt, noe som er slitsomt når det er så mye informasjon det er både viktig og interessant å få med seg. Men han har valgt gode alternativer for ordene Shusterman selv har funnet opp. Blant annet har det å bli «unwound» på originalspråket blitt oversatt til å bli «fragmentert» på norsk, noe som høres enda mer klinisk og realistisk ut.

Livsloven er nok en fremtidsdystopisk serie, men ble faktisk utgitt i USA før Suzanne Collins’ Dødslekene. Selv om serien leses som en klassisk thriller, tar den for seg mange aktuelle og betente temaer. Den reflekterer ikke bare rundt abort, liv og organdonasjon, men stiller også spørsmål ved fundamentalisme, kapitalisme og religion generelt. Det at virkeligheten Shusterman har skapt på mange måter ligner vår egen, gjør det hele mer tankevekkende, til tross for at den også har svakheter. I bok to forsøker Shusterman å komme med en litt mer utfyllende forklaring på hvorfor den usannsynlige «Livsloven» ble utviklet, men den mangler fortsatt mye troverdighet.

Serien består altså av fire bøker, hvorav alle skal komme på norsk i løpet av 2016. Etter to bøker er det tydelig at verdenen Shusterman har skapt er såpass stor, interessant og innviklet at det trengs i hvert fall fire bøker for å kunne både forklare og fullføre på en tilfredsstillende måte.



Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.