Rent juridisk er det interessant: Foreldre har ytringsfrihet. Det inkluderer retten til å spre bilder av barna sine i sosiale medier. Samtidig har også barn rett til å ha privatlivet sitt i fred. I dette grenselandet livnærer foreldrebloggerne seg, noen husker kanskje «Mamma til Michelle» (Anna Rasmussen) som en av pionerene.
Nå begynner barna deres å bli tenåringer, akkurat som oppdiktede Elektra i svenske Johanna Gustafsson-Ahlzéns ungdomsroman Det känns så fake. Boka er nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris nettopp ved å gi stemme til denne underlegne parten i mammabloggernes makthierarki.
En blodig uke
Elektra er først og fremst frustrert. Hun bærer såpass mange av ungdomsskolealderens mindre sjarmerende trekk at jeg lurer på hvor godt unge lesere vil like henne: selvmedlidende, selvrettferdig og følelsestyrt. Dessuten har hun mensen, som en lett bisarr ramme til uka denne fortellinga strekker seg over. Mensblodet flommer parallelt med Elektras følelse av å være utlevert i sosiale medier.
Blødningene er skildret mer inngående enn jeg noen gang har sett før: «När jag kliver upp ur sängen känner jag blodet trycka sig ut över troskanten». Det kan leses som et feministisk frigjøringsprosjekt i tradisjonen etter den svenske tegneserieskaperen Liv Strömquist. I et berømt radioprogram fra 2013 insisterer hun på at mensen er et høyverdig emne for kunsten.
Særlig kvinnefrigjørende er det dog ikke å la hovedpersonen banne såpass ensidig med navnet på det kvinnelige kjønnsorgan.
Mensen bidrar dessuten til å gjøre Elektras liv ekkelt. Det samstemmer med hvordan hun føler seg. Visst er det både ærlig og opprørsk å skildre hverdagen på en grenseoverskridende måte. Men uten filter svekkes bokas hovedprosjekt: Hvordan skal Elektra klare å sette grenser for en mamma som akkurat er nominert til tiårets «NO FILTER-MAMI»?
Treffende satire
Skildringene av menssmerter topper seg hver gang det skjer noe stressende. Visst er det realistisk. Men folk som syter, kan virke irriterende. Uten tilstrekkelig sympati for denne hovedpersonen, sniker tvilen seg inn: Hvor ille er det egentlig om noen reposter i klasse-chaten et gammelt blogginnlegg om at du hadde panikkangst og tisset på deg som 9-åring?
Egentlig har Elektra fortjent full medfølelse. I konfrontasjoner kan hun bli taus og tafatt, men fortellerstemmen viser verbal slagkraft og bærer bud om en jente som evner å stå opp for seg selv. Som når læreren lurer på hvorfor hun kommer for seint:
«Bra fråga, gubbfitta, det är så att det är lite trögt att ta sig til skolan när slemhinnan i livmodern stöts ut i kramper som er på HJÄRTINFARKTSNIVÅ på smärtskalan. Källa: forskning, svarar jeg inte, utan stirrar bara tyst ner i golvet.»
Overdrivelsene kan være morsomme. Og den lette karikeringen av folk skygger ikke for viktige nyanser, som for eksempel hvor glad Elektra tross alt er i mammaen sin.
Samfunnskritikken
Det känns så fake har en forgjenger i Norge. I Mamma på dass av Anders Totland (Vigmostad & Bjørke 2025) fyller Ella 13 år og blir gammel nok til å opprette kontoer i sosiale medier. Der oppdager hun hvordan moren i årevis har delt bilder av henne på Facebook og Instagram. Ella og vennen Omar oppretter kontoen «mamma på dass» og tar en sviende hevn.
Denne fornøyelige romanen for mellomtrinnet har ikke fått oppmerksomheten den fortjener. Samfunnskritikken er nådeløs: Hvordan kan skolen lære Ella at det er forbudt å dele bilder uten samtykke, når foreldre gjør det uten konsekvens?
Samtidig har flere europeiske land begynt å regulere såkalt «sharenting». Frankrike fikk Europas strengeste lov mot deling av barnebilder i 2024.
Elektra etterlyser slik regulering nokså direkte. Hun og Ella har mange av de samme problemene. Hvordan være fortrolig med moren sin hvis man risikerer at betroelsen ender på nettet? Er mammas forslag til aktiviteter et genuint ønske om å ha det hyggelig sammen, eller en jakt på «content»?
Behovet for strengere lovgivning er åpenbart når bøkene viser hvordan disse mødrene ikke klarer å begrense innholdsproduksjonen før døtrene tvinger dem.
Elektras psyke
Vi kommer atskillig tettere på Elektra enn Ella. Elektra drives fram av heseblesende konflikter: med mamma, den nye gutten i klassen, bestevennen – og med mannen noen i mammas kommentarfelt påstår er faren hennes. Intrigen henger sammen som i en godt komponert spenningsroman. Likevel har jeg følelsen av å lese en karakterdrevet roman styrt av Elektras mange frustrerte innfall. De indre opplevelsene er viktigst.
Det krever nærlesing å oppdage at nesten alle konfliktene påvirkes av hvordan mamma blogger om dem. Elektras erkjennelse av å være et produkt, er et av romanens viktige vendepunkt. Hvordan kan datteren være sikker på at morens kjærlighet er ekte, når hun forsørger dem med å utlevere relasjonen deres?
Skal vi forstå mamma?
Elektra anstrenger seg for å gi nyanser til klisjeen av en bloggermamma. Likevel er det ikke lett å forstå hvordan hun klarer å elske denne selvmotsigende skikkelsen med narsissistiske trekk. Selv om dette er datterens fortelling, hadde boka trengt et dypere portrett av mamma.
For det merkes at Johanna Gustafsson-Ahlzén har bakgrunn som serietegner. Der krever bildene at vi ser karakterene utenfra. Det komiske oppstår når overdrivelsene er lette å få øye på. På samme måte fungerer satiren godt i denne teksten når vi ser andre på avstand gjennom Elektras blikk – som læreren i eksempelet over.
Motsatt er avstanden kort til Elektras følelser. Jeg synes de sterke reaksjonene blir mer irriterende enn morsomme nettopp fordi leseren er så tett på. Det intense emosjonelle trykket kommer faktisk litt i veien for et saklig krav om å få ha privatlivet sitt i fred. Men det er kanskje romanens viktigste poeng.
Du trenger ikke være sympatisk for å ha rett til respekt.
