Mørketid

Boktittel: Mørketid
Forfatter: Åshild Moldskred
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2011
Antall sider: 311
VAMPYRER. IGJEN Mørketid gir oss fortellingen om «en tradisjonsrik bloddrikkerfamilie på Oslos nedre vestkant». Familien
VAMPYRER. IGJEN
Mørketid gir oss fortellingen om «en tradisjonsrik bloddrikkerfamilie på Oslos nedre vestkant».
Familien er pengesterk og godt organisert, jakter kun en gang hver fjerde måned og drikker donorblod av rødvinsglass resten av året. Det er selvsagt en egen enhet, Nattpolitiet, som kun arbeider med å snuse opp disse siviliserte og utspekulerte bloddrikkerne.
Ved hjelp av anførselstegn og lett ironi markerer debutant Moldskred at hun er bevisst den trenden hun har meldt seg inn i:
I tillegg til Nattpolitiet finnes det en liten gruppe sivile som er besatt av «vampyrjakt», og som løper rundt om natta væpnet med dolk og hvitløk. Hvitløken har selvfølgelig ingen effekt, men en dolk dreper en bloddrikker like lett som den dreper et menneske.
Forhåpentligvis betyr ironien at trenden er i ferd med å selvdø.
Vampyrtrenden
Jo da, jeg forstår fascinasjonen for vampyren – det mørke i mennesket, den mystiske, farlig tiltrekkende mannen, den umulige kjærligheten osv. Men nå begynner tålmodigheten til en gammel dame å bli en anelse tynnslitt. Jeg vil helst unngå å ramse dem opp – alle disse bøkene om sexy, døde menn – men du kan få en fin og lang liste på ditt nærmeste bibliotek om du spør.
Hvor mange vampyrbøker kan ungdomsavdelingen egentlig romme før den imploderer?
Nå handler heldigvis ikke Moldskred sin bok om verken sex eller død. Bloddrikkerne hennes er høyst levende og de dreper tross alt bare av og til, og selv om hun gir oss en god dose forelskelse, er den av den uskyldige, klønete tenåringssorten, og på ingen måte noen mørk og sugende seksuell tiltrekning. Det er befriende.
Når jeg likevel må bruke denne anmeldelsen til et hjertesukk over flommen av vampyrbøker, er det fordi Moldskred ikke på noen måte kan klare å heve seg over de stablene med blodsugere og tenåringer i livsfare som kom forut for Mørketid. Fenomenet ødelegger for det enkelte verk, enten boka er god eller ikke. Enhver enkeltutgivelse drukner i havet av skjelmske smil og månemystikk.
Heldigvis for Gyldendal og Moldskred går vi gamle damer lei lenge før tenåringsjentene. Ikke for å si noe stygt om tenåringsjenter – jeg har vært en selv – men de er umettelige. Spesielt når det kommer til romantikk, og ganske spesielt når det kommer til farlig, umulig romantikk.
Så da blir spørsmålet: Vil tenåringene bli fornøyd? Dette er ikke en garantert suksess. Moldskred følger som sagt ikke oppskriften på alle punkt.
Før vi ser på avvikene, må det sies: Mørketid revolusjonerer på ingen måte vampyrsjangeren. Det grunnleggende premisset er det samme gamle: Vampyrene er midt iblant oss, og vi kan ikke vite hvem de er. Kjærligheten er som alltid uoppnåelig.
Moldskred forsøker seg på en liten variasjon: Det er ikke bloddrikkerne som er farlige, ikke egentlig – den virkelig farlige er hovedpersonen Runa. Runa er bare halvt bloddrikker, født med spaltede pupiller, og derfor en av «de mørke». Hun er unaturlig sterk, vet intuitivt hvordan hun skal torturere og drepe mest mulig effektivt, og hodet hennes er fullt av aggressive og blodtørstige stemmer.
Det er ikke første gang vi blir kjent med «vampyren» fra innsiden (sjekk for eksempel Evernight av Claudia Gray), men det er likevel ikke blant de vanligste grepene i sjangeren – som oftest er jo nattvesnet en uoppnåelig han – og Moldskred klarer å gi troverdighet til den kampen Runa kjemper med seg selv. De to ulike personlighetene hennes er begge til stede i teksten og i henne, og leseren forstår hvorfor hun av og til ønsker å gi etter for sitt indre monster. Vi kan ikke føle oss trygge på henne.
To hovedpersoner
Plasseringen av synsvinkelen er med andre ord ikke helt oppskriftsmessig. Ved å gi leseren tilgang til Runa, blir bloddrikkeren menneskeliggjort både i form og innhold, og det mørke og mystiske forsvinner. Moldskred psykologiserer i stedet for å mystifisere. Leseren får sympati med Runa, og om hun skulle gjøre noe dumt, vil leseren fordele sin medfølelse mellom henne og offeret.
Åge, bestevennen til Runa, bærer synsvinkelen i den andre halvdelen av fortellingen, og blikket veksler mellom de to hele tiden. Åge er en sveklete, klønete og hengslete fyr, som svømmer synkronsvømming og spiller dataspill. I sterk kontrast til Runa som raser rundt på skateboard og slår ned fetteren sin med et eneste knyttneveslag.
Vekslingen mellom de to hovedpersonene er et heldig grep på mer enn en måte. For det første gir kontrasten mellom Runa og Åge rom for humor. For det andre snur karakterene rundt på de vanlige kjønnsrollene i sjangeren. Og sist, men ikke minst, skaper vekslingen spenning. På strategiske høydepunkt i teksten, sørger Moldskred for å la leseren følge den av personene som vet minst. Hun arbeider aktivt med cliffhangere, og gir leseren informasjon gjennom Runa, som Åge ikke vet, og som derfor gjør at vi frykter for livet hans, i situasjoner hvor han selv er naivt uvitende.
Dramaturgisk fungerer boka med andre ord svært godt, svært lenge, men omtrent to tredjedeler uti, tar handlingen helt av i intriger, usannsynlige tilfeldigheter, og ekstreme mengder nær-døden-opplevelser. Når alle høydepunktene er over, er det ingen konflikter som er løst, de har bare blitt hakket verre, og antallet løse tråder har blitt flere. Dette er selvsagt tenkt som en serie – nesten alle vampyrbøker er serier – så vi får bare vente i spenning. Det er mulig at knutene lar seg åpne og trådene lar seg binde.
Kjønn og sånt
Personlig er jeg mest begeistret for måten Moldskred bryter med kjønnsstereotypiene på. Vi har møtt den lille redde gutten som får hjelp av den sterke vampyrjenta før – i La den rette komme inn av John Ajvide Lindqvist har vi et slikt par. Moldskred sine personer er like sammensatte, bare mer karikerte. Åge er ikke bare feminin, han opptrer som helt også, men når han er feminin, gjør handlingene hans narr av typiske jentekarakterer i typiske ungdomsromaner. Som her:
Åge studere gutten i speilet. Selv om turen fra fjerde til sjuende etasje bare tar noen sekunder, rekker han å tenke en haug med destruktive tanker. Det eneste han er noenlunde fornøyd med ved seg selv, er høyden. Han måler allerede ett hundre og åttifem centimeter fra gulv til hodebunn. Ellers står det dårlig til. Rumpa er så flat at buksene omtrent må sys rundt midja for å holdes oppe, mens skuldrene er nesten like smale som hoftene.
[…]
Åge geiper til gutten i speilet og trekker opp buksa idet han går ut.
Speilscenen er klassisk. Han går igjennom kroppen og ansiktet, trekk for trekk, slik jenter har gjort i hundrevis av bøker før ham. Det er en fantastisk liten karikatur. På samme måte har Runa typiske guttekonflikter, som når hun skal leke helt og ender i livsfare, eller når hun slår i stedet for å snakke.
Til tross for denne karikeringen, er de to hovedpersonene troverdige. Runa er ikke bare tøff. Hun besvimer i møtet med blod (spesielt upraktisk med hennes familie) og vet ikke helt hva hun skal si til den gutten hun vil ha. Åge leker også helt, er den typisk rødmende tenåringsgutten i møte med et par pupper, og han er den beste til å kjøre bil. Det mest troverdige er likevel vennskapet mellom de to. Runa og Åge er venner av nødvendighet, de trenger hverandre, og dette tegner Moldskred så overbevisende, at de vondeste scenene i boka er når de to hovedpersonene er adskilt.
Godt nok
Mørketid er med sjangernødvendighet full av klisjeer. Noen vris på, andre sklir ubevisst forbi. Språklig er boka til tider svulstig, til tider flat, og teksten har uforholdsmessig mange passivkonstruksjoner. Det er en typisk begynnerfeil, tenker jeg, å konsentrere seg så mye om innholdet, om selve konseptet, at man glemmer å jobbe med finpussen, jobbe med ordene. Dessverre for vampyrsjangeren og dessverre for ungdomsboka, er det altfor mange forlag som lar forfatterne fortsette med akkurat det. De vet at leserne er mest opptatt av plottet.
Og det fører oss tilbake til spørsmålet: Vil tenåringene bli fornøyde? Jeg tror det. De vampyromane får sin dose gjenkjennelse, og sin dose action og overraskelse. Vi gamle damene får kose oss med en bloggpost i påvente av sjangerens død:
Today, our new literature professor walked in and the first thing he asked was: «Who here likes Twilight?» After some of the girls had raised their hands, he shook his head and said. «Okay. Out of my class and don’t come back until you’ve read some decent literature.» Made. My. Day.