Mitt barnebokminne - av Eivor Bergum
Sissel og nattergalene
Greta Molander

Ernst G. Mortensens forlag, 1949

Molander, Greta: Sissel og nattergalene

EN FARTSFYLT TUR MED GRETA MOLANDER FØR DEN LANGE REISA MED CORA SANDEL BEGYNNER

Etter å ha lært meg å lese som femåring fordi det kjentes helt nødvendig, ble jeg snart avhengig av bøker. Jeg levde meg så inderlig inn i handlinga, at da jeg som niåring var ferdig med Alle vi barna i Bakkebygrenda av Astrid Lindgren og hun ennå ikke hadde skrevet flere bøker om disse ungene, så skreiv jeg like godt bok nummer to, sjøl. Et makkverk bevart av foreldrene mine og som fortsatt fins.

Heldige var vi som hadde barnebiblioteket tilgjengelig midt i sentrum, der jeg vokste opp i Narvik, og heldige var vi som hadde samme kontaktlærer i sju år, hun formidla sin store litteraturinteresse både i norskundervisninga og gjennom høytlesinga i siste time hver lørdag. Og sådde frø både hos meg og sin yngste sønn, forfatter Morten Harry Olsen.

Men den store boksamlinga hjemme var nok åstedet for min gryende nysgjerrighet; duften av støv, skinnbind og papirlefser pirra lysten tidlig. Bokhyllenes innhold fikk forkjølelser til å strekke seg ut i tid, og at det kun var bøker for voksne, bortsett fra eventyrklassikerne, gjorde ingenting. Maksim Gorkijs roman Barndom var som å lese fra bydelen jeg bodde i, og fortsatt er leggings, dette spennende fotplagget som skogvokteren, Lady Chatterleys elsker kledde av seg, et erotisk ord…

Barne- og ungdomsbøkene gikk på omgang blant venner og skolekamerater, seriene blei ukritisk svelget og drøvtygd, vi var umettelige. En julaften lå ungdomsboka Sissel og nattergalene» under treet. Etter først å ha slukt Kate D. Wiggins Rebekka på farten igjen, samt grått meg gjennom Solveig Riktors Mens far var på Grini, var turen kommet til boka om modige Sissel, skrevet av den svenske rallykjøreren Greta Molander. Henne hadde jeg lest om i bildebladet Aktuelt, og nå hadde jeg altså fått ei bok hun hadde skrevet, i julegave.

Jeg skjønte at femtenårige Sissel hadde fakka en farlig skurk i den første boka som het Sissel. I denne andre lå hun nå på sykehus i Malmö. Jeg ble full av beundring for jenta som ble skutt på av Chicago-Jens og Gulltanna, men som heldigvis bare fikk et streifsår i hodebunnen og som sørga for at politiet fikk tak i forbryterne. Hun var blitt belønna med en stor pengesum, faren hennes var kommet for å hente henne, hun hadde jo stukket hjemmefra da hun kom ut for de fæle fyrene, men nå inviterte politimesteren i Malmö henne til å besøke familien hans og bli der, til hun hadde kommet seg.

Sissel var glad i faren sin, men det ble for mye mas fra ham og husholdersken, den sure Søren, så da de sa hun likna en demimonde i den nye ballkjolen hun hadde kopiert etter en av Ginger Rogers kjoler, rømte hun i sinne. Men nå samtykket faren i at hun skulle få et opphold hos politimesterens familie, og Sissel og den yngste dattera i huset fryda seg. Politimesterens eldste datter Barbro, bussvertinne på en av turistbussene som trafikkerte mellom Malmö og den franske rivieraen, sørga deretter for at Sissel fikk være assistenten hennes på en tur til Frankrike.

Sissels nysgjerrighet og evne til å trekke raske slutninger fikk henne til å følge etter frøken Svensson, en av passasjerene, og etter å ha sett henne kjøpe nattergaler lagd av tre hos gateselgere i alle byene der de stoppet, forteller hun Barbro at det er noe merkelig ved denne frøken Svensson. Hun bærer lys parykk over det mørke håret, noe Sissel så i et glimt idet hun tok av seg hatten. I en av byene blir selgeren skutt, men uten at frøken Svensson eller andre av passasjerene blir mistenkte. Med på reisa befinner engelskmannen Mr Simmons seg, en kjekkas som sjarmerer damene. Sissel og Barbro forsøker å få greie på hva trefuglene frøken Svensson har kjøpt, inneholder, Barbro oppholder henne, mens Sissel undersøker hotellrommet. Der blir Sissel overraska av Mr Simmons, som har gjemt seg bak gardinene, og som sier at han er fra FBI. Men de må ikke fortelle noen om det hele, da ødelegger de den planlagte aksjonen, frøken Svensson er nemlig en stor forbryter. Og nå snakker han svensk, ikke engelsk.

Reisa slutter i Paris, der de to bussvertinnene blir så opptatte med de øvrige passasjerene at de ikke får fulgt med frøken Svensson og Mr Simmons, som begge kommer seg unna. Men Sissel mener hun hørte frøken Svensson si ”rosinolje” til taxisjåføren, og Jean, den franske forloveden til Barbro, forteller at nattergal heter rossignol, på fransk. De tre legger i vei i Jeans bil for å undersøke ei gate som har nattergal i navnet, og i vinduet til en brukthandel ser de et bilde av en nattergal. De går inn, men ingenting tyder på at de er på sporet. Nedslåtte fortsetter de videre, da Barbro oppdager at hun har glemt hanskene. Jean går tilbake for å hente dem, men straks etter finner Barbro hanskene i lommene. Hun skynder seg etter Jean og Sissel slentrer videre bortetter gata, mens hun gransker omgivelsene. Og der, over ei massiv inngangsdør, ser hun en nattergal, en stukkatur på murveggen, nøyaktig lik trefuglene. Hun går til døra og blir stående og glane, oppdager ei luke i den som brått avslører to øyne. Da går døra opp og kraftige hender lemper henne inn.

I det fasjonable huset er ei gruppe mennesker forsamla, den ene er frøken Svensson uten parykken. Men Sissel blir geleida videre gjennom et veggpanel som åpnes, deretter ned ei trapp og blir låst inne i et dystert kjellerrom. Og finner Mr Simmons. Det hele ender selvfølgelig med at også Barbro og Jean oppdager nattergalen over døra og kontakter politiet. Det blir skuddveksling og drama, men myndighetene vinner. Frøken Svenssons fugler inneholdt mikrofilm, hun er spion, Mr Simmons er en som ville ha tak i filmene, men uten gode hensikter og slett ikke for FBI.

Som voksen leser, forfatter og kritiker ser jeg hva som fenga meg slik, som tiåring. Hva som førte til at denne ungdomsboka festa seg i de bevisste lagene av hukommelsen. Et spennende plot med klassisk dramaturgi, reiseskildringa med stemninger fra storbyene de ankommer underveis, og det at de mistenkelige gir seg ut for å være tilforlatelige, vanlige mennesker og åpenbart tilhører øverste sjikt kriminelle, etablerer frykt for at alt skal ende med forferdelse for heltene. Og språket forfører. Det er fylt av ungdommelig sjargong som er i tida. Sjablongene florerer både i det språklige uttrykket og i handlinga, men det er ei målsetting med dette, det skal være ei lettlest spenningsbok for en såkalt backfish, tenåringen. Og tommelfingermerket til Greta Molander; humoren, er solid til stede i språket. Den er nok en grunn til at jeg ikke glemte boka.

Jeg leste med tiåringens referanser til det som var populært på den tida, samt til det foreløpig uoppnåelige livet tenåringene og ungdommen levde, da åpenbart alt kunne skje. Dette var andre halvdel av femtitårene, Hollywood-kulturen påvirka det norske samfunnet gjennom filmene, musikken og karakterene. Mens Oslo-kulturens aparte trenduttrykk blei formidla til utkanten der vi selvsagt snakka en kaudervelsk og uakseptabel dialekt, mens stoltheten med referanser fra landsdelen, Knut Hamsun og hans bøker med sitt vidunderlige, poetiske språk var konvertert til nordnorsk skam. Men Cora Sandels Alberte-trilogi skulle bli mine kjæreste ungdomsbøker, etter hvert, selv om de i utgangspunktet er skrevet for voksne og er trendfrie inntil det antiseptiske.

Enhver leser bøker med egne referanser og barn oppfatter ikke det samme som voksne. God litteratur som innehar all-alderfenomenet; det mellom linjene som formidler noe til samtlige generasjoner, den blir en aldri ferdig med.



Skrevet av:
Kommentarer