Monster og drakar

Usannferdige fakta, allsidig fortalt

Dette er en form for fiktivt leksikon eller oppslagsbok, med kunnskap om drager og monstre. Boka inneholder tre hovedkapitler. Først et kapittel om drager, deretter et om 37 ulike monstre fra hele verden, og til sist et om monstre i gresk mytologi. Det første og det siste kapitlet er på 27 sider hver, mens midtkapitlet er på 81 sider, nøyaktig tre ganger så mye. Hver artikkel utgjør to eller fire sider, det vanligste er to sider, altså ett oppslag.

Tekstene er alle korte og raskt leste, de er bare moderat skumle – emnet tatt i betrakning, og egner seg for egenlesning fra 7-8 år, eller for høytlesning fra 5-6 år.

Flere sjangre
Teksten er holdt i flere sjangre. For å bruke Ottar Grepstads typologi inneholder den tre av de fire hovedtypene sakprosa: utgreiande; forteljande og rettleiande. Forfatteren gir for det første sakkyndig skildring av dragers og monstres anatomi, leveområder og adferd. Blant annen om hvordan en ung drake vokser og lærer? Det hører også med faktabokser til den sjangeren, og her kan vi lese typiske naturhåndbok-fakta om leveområde, størrelse og føde. For det andre blir de fleste monstrenes mentalitet og adferd i møte med mennesker demonstrert gjennom eksempelfortellinger. I mange tilfeller er disse eksempelfortellingene en gjenfortelling av kjente legender som knytter seg til monsteret: slik er det med Sigurd Fåvnesbane, med Fugl Føniks og med Odyssevs’ kyklop. For det tredje er det flere avsnitt med råd og vink for den unge leseren: Råd om «korleis slåst med ei drake»; drepe en varulv eller kjenne igjen en vampyr. Og: «Gå ikkje nær myrområde i Japan før du har lese denne sida!»

Tilfanget av fortellinger er litt herfra og derfra. For det første er det hentet fra den europeiske fellesfolkloren. Dertil kommer som nevnt gresk mytologi, noen skapninger fra alle verdenshjørner (Mantikoren fra India, Pailanti’Po fra Guyana, Kappaen fra Japan og Mokele Mbembe fra Kongo) og ganske mange fra litteraturen: Dracula, Frankenstein, Tolkiens enter, Roald Dahls gremlins og – litt overraskende – storyen fra filmen «Mumien» (1999).

I en slik forenkling er det selvsagt mye som faller bort, og framstillinga blir kort og vanskelig å kjenne seg igjen i. Visste du at vi i Skandinavia har «Trollgaupe»? Nå er visst ikke denne gaupa så veldig ond eller magisk. Denne historien om dyret som presser seg mellom trær for å tømme magen og kunne spise mer, er kjent fra Olaus Magnus’ «Historia de gentibus septentrionalibus» fra 1555, men der handler den om jerven.

Tegneserieaktige illustrasjoner
Bildene er laget av 14 ulike illustratører, og de fleste er utført naivistisk eller karikerende. Bildene utgjør 70-90% av hvert oppslag. Det er som regel flere bilder på hver side. Tekstene er korte, og det er sjelden mer enn 3-4 setninger i en tekst-seksjon. Noen få steder er tekst og bilder montert sammen på Dorling Kindersley-vis: små detaljbilder med hver sin forklarende billedtekst, eller et stort bilde med mange billedtekststubber som peker til hver sin del av bildet. Det meste av tiden er imidlertid tekst og bilder organisert som sekvensiell grafisk kommunikasjon, altså i tegneserieform, og det meste av teksten er satt opp under bildene som i gamle tegneserier.

Vurdering
Hva skal man mene om en slik bok? Det er lett å henfalle til ytterligheter, enten at det er internasjonalt samtrykk-møl, eller at det er en frisk og humørfylt tilnærming til et tema som opptar barn.

Har målformen noe å si? Noen har hevdet atnynorsk litteratur trenger mer lavstil. Hvis det språkpolitiske er en del av begrunnelsen for utgivelsen, så kan vi selvsagt gjøre det til et særskilt plusspoeng at barn nå kan lese grusomme monsterfakta på nynorsk, og at bredden i det nynorske bokmarkedet har blitt større.

Den negative vinkelen: Da barna var yngre, leste vi ofte den populære svenske billedboka «Trollguld» av folkloristen Ebbe Schön og illustratøren Bengt Arne Runnerström, som gjenforteller spennende folketro om «nästan alla mystiska väsen man kan träffa på i Sverige; tomtar, troll, skogsfruar, maror, Näcken, ja till och med självaste Fan finns med»!. Den gang tenkte jeg ofte at det var pussig at denne flotte boka ikke var oversatt til norsk. For å forsøke å forklare utelatelsen for meg selv, resonnerte jeg meg fram til at boka ikke var interessant for norske lesere og forlag fordi den presenterte mange mytiske vesen som ikke var kjent i Norge. I og med denne boka fra Samlaget har det resonnementet blitt grundig pulverisert. Det er visst ikke så nøye med verken innholdsmessig relevans for norske barn eller finstemt folkloristisk faktasjekking dersom inngangsbilletten til samtrykket er billig nok. Og boka gjør ikke mye for å hjelpe til: Den gaper høyt og bredt, uten å begrunne sitt utvalg av monstre, og hva verre er, uten å kreditere de opprinnelige skaperne av de litterære monstrene.

Den positive vinkelen: Da jeg selv var barn, leste jeg ofte og med glede faktabøker fordi de ga meg den gode følelsen av innsikt og oversikt. Selvsagt aller helst slike om drabelige emner, som sjørøvere, cowboyer, kjente mordere og andre overskridende fenomen. Og som regel var det nettopp de karikerte mytiske versjonene av såkalte fakta jeg leste. Den voksne vil raskt skynde seg å si at dette er ikke hele sannheten, dette er bare den mest forkortede versjonen, med ekstra doser blod og gørr. Men vi bør vel ha en realistisk forståelse av at det ligger mye leser-appell i løftet om innsikt i det storslagne; og at unge lesere kan ha begrenset kapasitet til å fange opp alle nyanser og forbehold.

Finnes drager? Kan de drepes?
Den britiske forfatteren G.K. Chesterton sa at «Eventyr lærer ikke barn at drager finnes. Barnet vet allerede at det finnes drager. Eventyret forteller barn at drager kan overvinnes.» Det kan tenkes at nettopp bokas perspektiv av «slik forbereder du deg for å drepe et monster»-veiledning inneholder en underforstått premiss som er viktig for barnets utvikling. Kanskje vi kan konkludere med å si at det underliggende budskapet i denne boka er at det finnes underlige og uventede monstre der ute, og at barna – med bokas hjelp – kan få kunnskap som gjør dem i stand til å møte dem.

Jeg er fremdeles ikke sikker på hva jeg mener om denne boka. Men innimellom all min skepsis og likegyldighet tror jeg det kan være verdifullt for den unge leseren å møte den type tillit som ligger i at hun eller han får råd om hvordan man skal bekjempe ulike monstre. Slik sett kan dette være en dyp og nyttig bok.

Litteratur:
Ottar Grepstad. «Det litterære skattkammer, sakprosaens teori og retorikk» Samlaget, 1997