Monsteret kommer

HOLDE FAST OG MISTE Monsteret kommer er en vakker, engasjerende og sterk bok om barnets

HOLDE FAST OG MISTE

Monsteret kommer er en vakker, engasjerende og sterk bok om barnets fortvilelse når mor dør.

Det morløse barnet er en gjenganger i barnelitteraturen, men fremdeles er det ganske få bøker som handler om barnets sorg når mor død.

Realisme eller symbolisme
Bildeboken Skorpen av Charlotte Moundlic med illustrasjoner av Olivier Callec (Gresvik forlag 2011) behandler dette vanskelige tema ganske realistisk. Perspektivet er lagt til barnet, som konkret og sårt gjennomlever den første sorgen: sinnet over å bli sviktet av mor, omsorgen for den sørgende faren, forsøkene på å bevare luktene, erindringen om stemmen og trøsten som moren kunne gi. Gjennomgangsfargen i boken er rød. Denne sterke og mangetydige fargen fyller store, dominerende flater på oppslagene. Fare, sinne, liv, kjærlighet og død; konnotasjonene til rødt er mange, og fargen kontrasteres til barnet som er fremstilt som lite og sårbart med spinkel kropp og stort hode og fargelagt med lysere, dusere farger. Barnet finner til slutt trøst i bestemorens ord:

”Hun er her,” sier hun, ”dypt inni deg, og hun kommer ikke til å bli borte.”

Dette er en bok som ønsker å komme det sørgende barnet i møte på dets premisser, men den ganske ordrike jeg-fortellingen, lagt i munnen på et så lite barn som illustrasjonene ser ut til å fremstille, skaper en viss stivhet og avstand mellom det fortalte og fortelleren.

Et så vanskelig tema som mors – eller fars – død behandles for øvrig gjerne på realismens yttergrenser hvor sorgen og døden kan gis mer symbolske og mytologiske skikkelser og de underbevisste og ofte undertrykte og fornektede følelsene kan bringes inn i fortellingen i mer håndgripelig form. Slik er det i Guro Sibekos vellykte debutroman Blodmånenatta hvor Kaspara i sitt sorgarbeid tyr til sagnene moren fortalte, og samhandler med sagnskikkelser av mange slag. I Gunn Hild Lems Måneskinnslandet er det far som dør og en mystisk svart hest som formidler mellom drømmeverden og dødsriket mens Tiril streber med å leve videre sammen med moren.

Conors vanskelige ventetid
Monsteret kommer handler ikke om sorgen etter at dødens ljå har hugget over livstråden, men den vanskelige tiden før. Conor har i utgangspunktet tilsynelatende en slags kontroll over situasjonen: Morens kreftbehandling gjør henne kvalm og trøtt og slår henne ut etter et mønster som han mener å kunne forutse og forstå. Han tar ansvar for henne og seg selv, for matlagingen og klesvasken. De har inngått en slags håpets allianse hvor en fatal utgang på sykdommen er ikke-tema. Foreldrene er skilt, og faren er gift på nytt i USA. På skolen har informasjonen om morens sykdom anbrakt Conor til et ingenmannsland hvor han er blitt usynlig for lærere og elever. Den eneste som ser ham altfor godt er en mobber og hans drabanter. Om natten har Conor stadig det samme marerittet, og det er om natten det skjer: En stemme kaller på ham, en barlind blir levende og forvandlet til et monster som vil ham noe. Det kommende monsteret i tittelen er slik både døden selv og dette monsteret av mytologiske dimensjoner:

Hvem jeg er?

gjentok monsteret, fortsatt brølende.

Jeg er ryggsøylen som bærer fjellene! Jeg er tårene som elvene gråter! Jeg er lungene som puster vinden! Jeg er ulven som dreper bukken, hauken som dreper musen, edderkoppen som dreper fluen! Jeg er bukken, musen og fluen som blir spist! Jeg er alt som er utemmet og utemmelig!

Monsteret førte Conor tett opp mot øyet.

Jeg er den ustyrlige jorden, og jeg er kommet for å ta deg, Conor O’Malley

(s. 44)

 

Mellom drøm, fantasi og virkelighet
Jim Kays illustrasjoner er virkningsfulle svart-hvit-tegninger, og det svære, trelignende monsteret vokser seg ut over hele boksider og trenger seg inn i Conors verden. I fortellingen befinner det seg på grensen mellom drøm, fantasi og virkelighet, noen ganger mer på fantasiens og drømmens side, andre ganger mer på virkelighetens, og leseren blir invitert til å dele Conors usikkerhet på hvor det egentlig hører hjemme, på om det er ondsinnet eller vennligsinnet. Barlindmonsteret er deus ex machina som til slutt kanskje ikke lindrer Conors enorme sorg og smerte, men i hvert fall letter det indre trykket som plager ham, og hjelper ham til en forsoning slik at han kan være til stede ved morens dødsleie. Forfatteren har bevisst spilt på ulike språknivåer og vokabularer for å etablere monsterets fremmedhet og velde, og dette er godt ivaretatt av oversetteren. En annen av romanens styrker er at den fullt ut forankrer Conor og hans omgang med monsteret i hans virkelige situasjon slik at det er hans plagede sjel og hans problematiske relasjoner til moren, faren, bestemoren og virkelighetens tragedie som er handlingsdrivende, og monsteret som blir trukket inn i denne realistiske sfæren. En ting å merke seg er for øvrig at Conor ikke er særlig skremt av monsteret. Det han frykter er noe helt annet, og hva dette er kommer som en viktig avsløring mot slutten.

Sterke følelser
Romanens komposisjon veksler med driv og god rytme mellom realistiske kapitler hvor morens sykdom tar en vending til det verre, hvor dette går ut over Conors skolegang og forverrer hans ensomhet, hvor spørsmålet om hva som kommer til å skje med ham etter at moren er død blir mer og mer påtrengende og fortvilet, og kapitler hvor Conor strir med monsteret, hvor monsteret forteller sine historier til Conor, hvor monsteret driver Conor til å se seg selv i hvitøyet. Monsteret, historiene det forteller, og kravet det stiller til Conor om å få tilbake hans sanne historie om ham selv, blir som en fremkaller for Conors sterke følelser og gir ham et rom til å uttrykke dem.

Når en lettrørt leser kommer mot slutten av denne boken bør hun kanskje gjøre som Gro Harlem Brundtland og ha en skrap stein å presse foten mot i skoen, for fortellingen – eller fortellingene – er virkelige medrivende og rørende. Jeg blir dratt inn i det følelsesvare, hudløse universet som er etablert. ”Fengslende … kraftfull og imponerende,” er Philip Pullman sitert å ha sagt på bokens omslag. Det er lett å si seg enig i det.

Forfatterne bak
Ideen til Monsteret kommer tilhørte irskfødte Siobhan Dowd, som ikke rakk å virkeliggjøre den før hun døde av kreft i 2007 bare 47 år gammel. Hun var aktiv i den amerikanske PEN-klubben og en menneskerettighetsaktivist og begynte sin barnebokforfatterkarriere først i 2004. Hennes produktive hånd leverte Skin Deep (2004), en samling historier om rasisme, og fire prisvinnende romaner A Swift Pure Cry (2006), The London Eye Mystery (2007), Bog Child (2008) og Solace of the Road (2009). Den eneste boken av Siobhan Dowd som er oversatt til norsk er Det Fengselet jeg lever i (1996), den internasjonale PEN-klubbens antologi av tekster fra fengslede forfattere, som hun har redigert. Heller ikke Patrick Ness´ øvrige barne- og ungdomsbøker er oversatt til norsk. Denne londonbaserte forfatteren debuterte i 2008 med The Knife of Never Letting Go. I 2011 mottok han Carnegie Medal for Monster of Men, en pris Shiobhan Dowd mottok postmortem i 2009 for Bog Child.